Tolkeaksjonen rammer ikke staten. Den rammer dem som trenger tolken mest

Tolker har en avgjørende funksjon i rettsstaten. De gjør det mulig for mennesker som ikke behersker norsk, å forstå og bli forstått i møter med politiet, domstolene, barnevernet og helsevesenet. Derfor må vi stille et kritisk spørsmål: Hvem rammes egentlig når tolker avslår oppdrag som en del av en aksjon?

Svaret er menneskene som er avhengige av tolk for å ivareta sine grunnleggende rettigheter. Det kan være en mor som venter på en avgjørelse om barnet skal tilbakeføres eller fortsatt være under offentlig omsorg. Det kan være en fornærmet som skal forklare seg i en straffesak, en tiltalt som har krav på en rettferdig rettergang, eller en asylsøker som risikerer å få fremtiden avgjort uten å kunne kommunisere fullt ut.

Norsk Tolkeforening begrunner aksjonen med behovet for bedre honorering. Det er legitimt å kjempe for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Samtidig følger det et særlig etisk ansvar med en oppgave som er avgjørende for andre menneskers rettssikkerhet. Når aksjonen fører til utsatte politiavhør, rettsmøter eller avgjørelser i barnevernssaker, må vi spørre om virkemiddelet er forholdsmessig.

En utsettelse er ikke bare en dato som flyttes. For en mor som venter på å få vite om barnet kommer hjem, kan hver ekstra uke innebære en stor psykisk belastning. Når en straffesak utsettes, forlenges usikkerheten for fornærmede, tiltalte og pårørende. Ventetiden kan forsterke frykt, stress og maktesløshet hos mennesker som allerede befinner seg i en vanskelig livssituasjon.

Situasjonen kan sammenlignes med andre arbeidskonflikter som berører vitale samfunnsinteresser. Selv når kravene er legitime, må det tas særlige hensyn dersom en aksjon hindrer domstolene, politiet eller barnevernet i å utføre viktige oppgaver. En rettssak som utsettes, eller en avgjørelse om omsorgsovertakelse eller tilbakeføring som forsinkes, kan få store konsekvenser. Retten til arbeidskamp må derfor veies mot samfunnets ansvar for å sikre rettssikkerhet og forsvarlig behandling av saker som griper dypt inn i menneskers liv.

I andre arbeidskonflikter kan staten gripe inn dersom konsekvensene truer liv, helse eller andre vitale samfunnsinteresser. Tvungen lønnsnemnd gjelder ikke automatisk for tolker, men prinsippet er relevant: Arbeidskamp må veies mot alvorlige konsekvenser for samfunnet og enkeltmennesker. Staten må derfor kontrollere og følge situasjonen nøye, og vurdere nødvendige tiltak dersom rettssikkerheten eller grunnleggende rettigheter blir truet.

Tolker fortjener respekt, anstendig betaling og gode arbeidsvilkår. Men en aksjon som lar belastningen falle på mennesker uten innflytelse over konflikten, er både etisk problematisk og uforholdsmessig. De mest sårbare bør aldri bli brukt som pressmiddel.

Norsk Tolkeforening bør derfor velge alternative aksjonsformer som retter presset mot beslutningstakerne, uten å holde tilbake nødvendig bistand til mennesker i avgjørende livssituasjoner. Kampen for bedre arbeidsvilkår er viktig, men virkemidlene må ikke gjøre allerede sårbare mennesker enda mer sårbare.