- Kongens rolle er en nødvendig komponent i statsstyringen 

«Det er med dyp sorg vi meddeler at Hans Majestet Kong Harald i dag gikk bort. Kong Harald sovnet stille inn på Rikshospitalet fredag 28. august, klokken 06.35» heter det i en kunngjøring fra Slottet.

- Kongen er død. Leve Kongen, sa professor Anders Løvlie ved Institutt for offentlig rett ved UiO da Advokatbladet møtte ham foran Slottet kort tid etter at Slottet kunngjorde kong Haralds bortgang fredag morgen.

Uttrykket brukes både i det britiske og norske monarkiet, og symboliserer  prinsippet om at kongemakten går videre i samme sekund som en konge eller dronning dør.

Grunnloven § 9

Professor Løvlie snudde i døren på vei til jobb i morges, og tok i stedet turen opp til Slottsplassen. Advokatbladet møter ham der sammen med advokat Simen Blaker Strand i Advokatfirmaet Gjessing og jusstudentene Agathe Brautaset Waage og Ingebjørg Arneberg Stueland.

- Det er ikke hver dag Grunnloven § 9 er i spill. Den har vi nå slått opp for å vite nøyaktig hvordan det ligger an, sier Løvlie, og leser:

«Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»

Videre i paragrafen heter det: «Er intet storting på den tid samlet, nedlegges eden skriftlig i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første storting.»

Det ble avholdt ekstraordinært statsråd på Slottet i dag klokken 11.30. Der møtte både kong Haakon og kronprinsesse Ingrid Alexandra.

Da kong Olav gikk bort den 17. januar 1991, ble statsråd holdt både samme dag og dagen etter under ledelse av kong Harald V, men først fire dager senere, den 21. januar, avla kong Harald eden overfor Stortinget i samsvar med § 9.

Mye endret i kong Haralds regenttid

Professor Eirik Holmøyvik ved Universitetet i Bergen fikk nyheten om kong Haralds bortgang midt under en forelesning i statsrett i morges.

Til Advokatbladet forteller han at det i kong Haralds periode har skjedd svært mye innen statsretten.

- Vi har fått kjønnsnøytrale arveregler, riktignok uten tilbakevirkende kraft, slik at det er Haakon, og ikke prinsesse Märtha, som ble tronarving. Statskirken er blitt borte, men kongen grep personlig inn og hindret at kongen ble gjort religionsnøytral, sier Holmøyvik.

Dette skjedde da Grunnlovens regler om statskirkeordningen ble endret i 2012. Statskirken ble da avviklet.

Men etter påtrykk fra kong Harald, ble Grunnloven § 4 beholdt.

Der heter det at «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».

- Så Haakon kan ikke velge om han vil være protestant eller ikke, sier Holmøyvik.

Inntil 2012 var kongen leder for Den norske kirke som statskirke, og hadde plikt til å håndheve og beskytte statsreligionen, skriver Holmøyvik i lovkommentaren til § 4 på Lovdata.

Man kan spørre seg om endringen i 2012 medfører at kongen står fritt i valg av trossamfunn innen den evangelisk-lutherske religionen, skriver han videre, men påpeker at forarbeidene taler imot en slik tolkning.

Norge valgte monarki

Det har også skjedd  endringer i reglene om kroning og salving.

- Men den virkelig store endringen for monarkiet i Norge skjedde i 1905, da vi gikk fra å ha en personlig kongemakt der kongen utnevnte statsråder på personlig grunnlag, til parlamentarismen, som trådte i full kraft da Norge fikk nytt monarki i 1905, forteller Holmøyvik.

I en folkeavstemning i 1905 valgte Norge en ny konge; den danske prins Carl, som tok navnet kong Haakon VII. Han var konge til sin død i 1957.

- Samtidig skjedde det en endring i hvordan monarkiet ble utøvd. I Grunnloven § 12 heter det at kongen velger sitt eget statsråd, men det var en klar forutsetning fra politikerne at monarken skulle være apolitisk og først og fremst seremoniell.

Samtidig er ikke det norske monarkiet et rent symbolmonarki, slik de har i Sverige, påpeker Holmøyvik.

- Fra 1975 har den svenske kongen ikke hatt noen rolle i statsstyringen i det hele tatt. Funksjonelt er Sverige en republikk der kongen ikke har noen påvirkning. 

I Norge har monarken en mye mer synlig rolle.

- I Norge er regjeringen ikke et statsorgan. Riktignok snakker vi om regjeringen i dagligtalen, men rent konstitusjonelt er den utøvende makten Kongen i statsråd, som er kongen og regjeringen sammen. Det følger av § 31 at alle avgjørelsene kongen tar, må kontrasigneres av statsministeren eller et annet regjeringsmedlem. Det er derfor regjeringen reiser til Slottet hver fredag. Men politisk er alle avgjørelsene tatt av regjeringen, og er ferdige i regjeringskonferansen på torsdager. Men det eneste rettslige organet som finnes, er altså Kongen i statsråd. Kongen er også øverskommanderende for de norske styrkene, i samvirke med regjeringen.

Bare to konstitusjonelt relevante personer

I Norge er det nå bare to personer i kongefamilien som er konstitusjonelt relevante: Kong Haakon og kronprinsesse Ingrid Alexandra, forteller Holmøyvik.

- Rent konstitusjonelt er ektefellene til kongen og en eventuell blivende ektefelle av kronprinsessen vanlige personer som deg og meg. De har ingen konstitusjonell plass i monarkiet. Men de har selvfølgelig en kulturell funksjon.

Det er for eksempel opp til Kongen å bestemme hvilken tittel hans kone skal få.

- Hun vil jo helt sikkert få tittelen dronning, men tittelen er utelukkende symbolsk og betyr ikke noe i konstitusjonell sammenheng.

Selv om kong Haakon står fritt til å bestemme sin kones tittel, er det en klar forventning i folket om at den kvinnelige ektefellen til en mannlig monark skal ha tittelen dronning, mener han, og tilsvarende at kronprinsesse Alexandras fremtidige ektefelle får tittelen konge, av hensyn til konsekvens og likestilling.

- Men tittelen har som nevnt ingen ting å si, men har selvsagt en enorm symbolverdi.

- Det øverste leddet fungerer alltid

At den utøvende makten alltid er operativ, er viktig, poengterer han.

- Ifølge kapittel B i Grunnloven skal den utøvende makt alltid være operativ. Idet kong Harald døde, ble Haakon konge og statssjef. Og dersom monarken er i utlandet eller i felt, så er det tronarvingen som blir regent og signerer for kongen. Dersom hun heller ikke er tilgjengelig, kan regjeringen styre alene, uten medvirkning fra monarken. 

Slik monarken alltid skal være operativ, gjelder det samme for regjeringen.

- Når en monark dør, markerer det et tidsskille i nasjonens kulturelle og politiske liv på symbolnivå, men den utøvende makten er alltid operativ og klar til å handle. Dette er viktig fra et konstitusjonelt perspektiv. Det sentrale for systemet er at det øverste leddet fungerer, sier Holmøyvik.

- Det er slik vårt system er. Monarken er en nødvendig komponent i vårt statsstyre, selv om han eller hun i hovedsak står for det symbolske og seremonielle.

- Nå må vi være hverandres «ene»

Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) har sendt ut følgende uttalelse etter kong Harald død:

– Kongens død berører oss alle sterkt. Jeg oppfordrer nå til å ta vare på hverandre. Vi trenger fellesskap og trøst. Om du kjenner deg alene: Åpne deg opp for andre. Ta initiativ. Oppsøk fellesskap. Vet du om noen som kan være ensom: Ta kontakt. Inviter inn. Som Kongen sa i sin nyttårstale under koronaen: «Nå må vi være hverandres «ene». Den som stopper opp og ser, som tar en telefon og spør».