Hvem tar ansvar når språket svikter?

Det er saklig grunn til at tolkesatsen ligger lavere enn advokatsatsen. Advokaters salær skal dekke betydelige driftskostnader som kontor, sekretær, forsikringer og faglige verktøy. 

For tolker er godtgjørelsen i hovedsak lønn. Denne forskjellen er forståelig og legitim.

Det som ikke er legitimt, er å kutte en allerede lav sats ytterligere, uten en reell vurdering av konsekvensene for rettssikkerheten.

Inntektskutt på 17 prosent

Regjeringen har redusert tolkenes godtgjørelse fra 4/5 til 2/3 av offentlig salærsats. Overgangen fra 80 prosent til om lag 66,7 prosent innebærer et direkte inntektskutt på rundt 17 prosent. 

For mange tolker blir det reelle tapet høyere, som følge av redusert kompensasjon for ventetid, reise og tillegg. Innsparingen for staten er anslått til 22 millioner kroner – et ubetydelig beløp i statsbudsjettet, men et strukturelt inngrep i tolkeyrket.

Dette er ikke et spørsmål om lønnspolitikk.

Det er et spørsmål om rettssikkerhet.

- Språklig presisjon avgjørende

Retten til tolk i rettsprosesser er en grunnleggende rettighet. Den følger av EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav a) og e), av Grunnloven § 95, og er konkretisert gjennom tolkeloven av 2022, som har som formål å sikre forsvarlig og kvalifisert tolking i offentlig sektor. 

Når staten svekker tolkenes arbeidsvilkår, svekker den samtidig forutsetningene for å oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser.

I straffesaker, barnevernssaker og utlendingssaker er språklig presisjon avgjørende. Mangelfull tolking kan innebære at en tiltalt ikke forstår anklagen mot seg, at en forelder ikke får reell mulighet til å imøtegå påstander, eller at et politiavhør bygger på språklige feil. 

Slike feil kan ikke repareres i ettertid uten betydelig kostnad, og ofte ikke i det hele tatt.

- Problemer med å skaffe kvalifiserte tolker

Domstolene melder allerede om problemer med å skaffe kvalifiserte tolker. Saker utsettes, og det faglige presset øker.

Når godtgjørelsen reduseres, blir konsekvensen forutsigbar: Færre kvalifiserte tolker, større bruk av ufaglærte, og økt risiko for rettighetsbrudd. Dette er ikke en hypotese, men et strukturelt faktum.

Vi har sett i Baneheia-saken hvor omfattende konsekvensene av sviktende rettssikkerhet kan være. Saken handlet ikke om tolking, men den illustrerer hva justisfeil koster – økonomisk og menneskelig. 

Staten brukte hundrevis av millioner kroner på å rette opp feilen. Enda mer alvorlig: Et menneske mistet over tjue år av livet sitt. Dårlig tolking er en annen form for systemsvikt, men risikoen er den samme.

- Ikke representert i Salærutvalget

Særlig problematisk er det at tolker ikke er representert i Salærutvalget, som fastsetter godtgjørelsen i justissektoren. 

Utvalget består av dommere, advokater og representanter fra påtalemyndigheten, men ingen fra tolkeyrket. 

Dermed tas beslutninger om tolkenes arbeidsvilkår uten direkte faglig innsikt fra dem som berøres. Det svekker legitimiteten i beslutningene og kvaliteten på vurderingene som ligger til grunn.

Når staten først vedtar en tolkelov for å profesjonalisere yrket, og deretter reduserer godtgjørelsen på en måte som undergraver rekruttering og kvalitet, oppstår et rettslig og politisk paradoks. 

Resultatet er en ordning som på papiret skal styrke rettssikkerheten, men som i praksis svekker den.

Dette kuttet må reverseres. I det minste må 4/5-satsen gjeninnføres. Tolker må gis representasjon i Salærutvalget, og det må foretas en selvstendig konsekvensutredning av hvordan endringen påvirker statens evne til å oppfylle sine forpliktelser etter EMK og Grunnloven.

22 millioner kroner er et ubetydelig beløp i statsbudsjettet. Kostnaden ved svekket rettssikkerhet er derimot grunnleggende. Spørsmålet er ikke om staten har råd til å betale for kvalifiserte tolker. Spørsmålet er om staten har råd til å la være.