Æresmotivert vold krever mer enn symbolpolitikk

Æresmotivert vold omtales fortsatt som et felt preget av usikkerhet. Det er vanskelig å forstå når vi kjenner mekanismene, konsekvensene og de menneskelige kostnadene så godt.

Utviklingen de siste månedene viser at problemet ikke først og fremst er mangel på kunnskap, men mangel på tydelig og forpliktende handling.

Historien til 18 år gamle Aylin har igjen satt æresmotivert negativ sosial kontroll på dagsordenen. Hun har fortalt om et liv preget av kontroll, frykt og begrensninger, blant annet knyttet til familiens og det religiøse miljøets forventninger, og om hvordan hun til slutt klarte å bryte ut.

Oppmerksomheten ble imidlertid raskt rettet mot koranskoler og en bestemt religiøs gruppe. Dermed kom kjernen i historien i skyggen. Det var en kontrollform der familiens eller gruppens ære settes over den enkeltes frihet, valg og verdighet.

Historien burde ført til en bredere diskusjon om hvordan slike mekanismer kan oppdages, forebygges og bekjempes – ikke redusert debatten til et spørsmål om religion.

Nye avklaringer i Høyesterett

Høyesteretts dom HR-2026-01343-A, avsagt 16. juni 2026, fortjener oppmerksomhet langt utover juridiske miljøer. Høyesterett avgjør ikke bare enkeltsaker, men avklarer hvordan loven skal forstås. Når en dom synliggjør at lovverket ikke har holdt tritt med samfunnsutviklingen, må lovgiver følge opp.

Saken gjaldt en kvinne som ble frihetsberøvet, grovt truet og mishandlet av familiemedlemmer for å gjenopprette familiens ære. Dommen beskriver et alvorlig hendelsesforløp:

«A uttalte at han skulle drepe henne, og B uttalte at hun skulle ta selvmord. A hentet en kniv som ble holdt foran henne i halshøyde. B hentet en hammer. C sa at det måtte skje i mørket og dro for gardinene.» (min utheving)

Dette viser hvordan selvmord kan inngå i trusselbildet i æresrelaterte konflikter. Den utsatte kan oppfordres eller presses til å ta sitt eget liv. Familiemedlemmer kan også true med selvmord dersom vedkommende ikke adlyder, vender tilbake eller avslutter et forhold. På denne måten påføres den utsatte skyld, frykt og ansvar. Dette kan være et svært effektivt middel for psykisk kontroll.

Kan forbli usynlig

Oppfordringer og trusler om selvmord er et alvorlig fenomen i miljøer preget av æresrelatert kontroll. Likevel mangler vi sikre tall og systematisk kunnskap. Vi vet heller ikke nok om enkelte dødsfall som er registrert som selvmord, kan ha skjedd etter press, trusler eller tvang, eller kan ha hatt en annen bakgrunn enn først antatt.

Det betyr ikke at selvmord uten videre skal anses som æresrelatert. Men dersom mulige æresrelaterte omstendigheter ikke undersøkes systematisk, kan volden og presset forut for dødsfallet forbli usynlig. Politiet, helsevesenet og hjelpeapparatet må derfor kunne gjenkjenne selvmordstrusler og oppfordringer til selvmord som mulige deler av et større kontroll- og voldsmønster.

Den 1. juli 2026 trådte lov 12. juni 2026 nr. 25 om særskilt innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold i kraft. Det er et viktig fremskritt. Loven definerer negativ sosial kontroll og æresmotivert vold og styrker den forebyggende innsatsen og hjelpen til utsatte.

De tiltalte i Høyesterettssaken ble imidlertid dømt etter straffeloven, ikke den nye loven. Når straffansvar skal fastsettes og straff utmåles, er det fortsatt straffeloven som gjelder.

Må forankres i straffeloven

Høyesterett viser til NOU 2024:13, der æresmotiv ble foreslått lovfestet som et eget straffskjerpende moment i straffeloven § 77. Høyesterett konstaterer at forslaget ennå ikke er fulgt opp, og påpeker samtidig at Istanbulkonvensjonen ikke gir konkrete regler for straffutmålingen i norsk rett.

Dette er et tydelig signal til lovgiver. Høyesterett kan synliggjøre mangler i lovverket, men bare Stortinget kan rette dem. Skal æresmotiv få en klar og forutsigbar betydning ved straffutmålingen, må det forankres uttrykkelig i straffeloven og ikke overlates til rettsutviklingen alene.

Det er samtidig nødvendig å løfte blikket. Fadime Şahindal var en svensk-kurdisk kvinne som offentlig fortalte om familiens kontroll og motstand mot hennes valg av kjæreste og livsførsel.

I januar 2002 ble hun drept av sin far i Uppsala. Drapet ble et avgjørende vendepunkt i den nordiske debatten om æresrelatert vold og viste med brutal tydelighet hvilke konsekvenser det kan få når familiens ære settes over individets rett til å velge sitt eget liv.

Den fornærmede i Høyesteretts dom hadde en annen bakgrunn. Aylin kommer fra et tredje miljø og har fortalt om kontroll og begrensninger innenfor en religiøs sammenheng.

Et kontrollsystem

Tre kvinner. Tre miljøer. Tre ulike bakgrunner. Likevel ser vi de samme grunnleggende mekanismene: kontroll, frykt, sosial utstøtelse og vold begrunnet i familiens eller gruppens ære.

Æresmotivert vold handler ikke om en religion eller en etnisk gruppe. Den handler om en mentalitet og et kontrollsystem som setter familiens eller gruppens ære over individets frihet, selvbestemmelse og menneskeverd. Dersom debatten reduseres til en trosretning eller ett bestemt miljø, risikerer vi både å misforstå utfordringen og å overse mennesker som trenger beskyttelse.

Samtidig har volden endret karakter. Som advokatfullmektig møter jeg voldsutsatte som spør: «Hvordan finner han meg? Hvordan vet han hvor jeg er?»

Digital overvåking

Svaret ligger ofte i teknologien. Mobiltelefoner, delte brukerkontoer, sporingsfunksjoner, smartklokker, skjulte apper og sosiale medier brukes til kontroll, overvåking og trakassering – også etter at den utsatte har brutt ut.

Digital overvåking og psykisk vold inngår ofte i et systematisk kontrollregime. Likevel gjenspeiler ikke straffeloven fullt ut hvordan teknologi kan brukes som makt- og kontrollmiddel. Lovverket skal ikke bare reagere etter at alvorlig skade har oppstått, men også gi et effektivt vern og bidra til forebygging.

Det er derfor behov for mer enn symbolpolitikk. Vi trenger en straffelov som på en tydelig og helhetlig måte møter æresmotivert vold, psykisk vold, digital kontroll, personforfølgelse og negativ sosial kontroll.

Vi trenger ikke flere historier for å fastslå at æresmotivert vold eksisterer. Det vet vi allerede. Vi trenger et lovverk som gjenkjenner mekanismene, beskytter de utsatte og gir domstolene de nødvendige verktøyene.