– Vi kan ikke ha en generell illusjon om at vi skal kunne dømme etter kunnskap som kommer i fremtiden. Domstolene kan ikke vente på det. Men at dommere kan være litt for skråsikre, finnes det mange eksempler på, sier Anders Ryssdal.
– Vi kan ikke ha en generell illusjon om at vi skal kunne dømme etter kunnskap som kommer i fremtiden. Domstolene kan ikke vente på det. Men at dommere kan være litt for skråsikre, finnes det mange eksempler på, sier Anders Ryssdal.

JUSTISFEIL

– «One stop shop» har vist seg å være en kjempetabbe

At Gjenopptakelseskommisjonens beslutninger ikke har latt seg overprøve er dens største svakhet, mener Anders Ryssdal.

Publisert

– Da man fikk kommisjonen, var poenget at man skulle få en avgjørelsesinstans som lå utenfor politi og påtalemyndighet. At det er en «one stop shop» har vist seg å være en kjempetabbe, sier Anders Ryssdal, som er tidligere leder av Advokatforeningen, og partner i Glittertind.

I 2012 var Ryssdal og Sigurd Klomsæt prosessfullmektiger for Viggo Kristiansen i Høyesterett. Spørsmålet var om man kunne gå til søksmål om gyldigheten av et vedtak fattet av Gjenopptakelseskommisjonen (HR-2012-00669-S).

Høyesterett konkluderte med at domstolene kan prøve kommisjonens generelle tolkning av bestemmelsene ved avslag på gjenåpninger etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd. Domstolene kan også prøve at kommisjonen har fulgt grunnleggende saksbehandlingsregler.

Høyesterett: - Kommisjonens konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves

Kommisjonens bevisbedømmelse eller konkrete rettsanvendelse kan derimot ikke prøves, mente Høyesterett, og sa at dette i så tilfelle ville være i strid med tanken om distanse mellom domstolene og instansen som vurderer gjenåpninger.

– Det er berettiget å spørre om man kunne unngått åpenbart uriktige avgjørelser i kommisjonen hvis den kunne vært grundigere overprøvd i domstolene, sier Ryssdal.

Han mener det er særlig to lærdommer som peker seg ut i kjølvannet av de mest kjente justismord-sakene.

– Alle disse sakene til sammen viser at det er ekstremt viktig, ettersom vitenskapen utvikler seg, at man har de gamle bevisene tilgjengelig. Fellende bevis må oppbevares på en systematisk måte, slik at de kan revurderes senere. I tillegg bør man kunne overprøve beslutninger om gjenåpning. Hvem som skal ha siste ord i fremtiden, det vet jeg ikke, men at vedtakene bør kunne være gjenstand for toinstansbehandling, er åpenbart.

Utviklet felles retningslinjer

Særlig tre utfordringer utpekte seg da Advokatforeningen, Dommerforeningen, Regjeringsadvokaten og Riksadvokaten gikk sammen om å utvikle felles retningslinjer for bruk av sakkyndige i domstolene for snart ti år siden.

Tilbake i 2012 tok Advokatforeningen, med daværende leder Erik Keiserud i spissen, et oppgjør med reguleringen av bruken av sakkyndige i retten.

«Sakkyndighet tilføres rettssaken på en til dels tilfeldig og usystematisk måte. I tillegg er det for lite samsvar med de prosessuelle prinsippene som ellers gjelder i vår rettspleie. Særlig er sakkyndigheten i for stor grad unndratt kontradiksjon. Vi kan ikke fortsette å omgås sakkyndigheten på en så vidt lemfeldig måte. Dette er uheldig og må etter min mening endres», sa han i Advokatforeningens årstale.

Dette ble startskuddet for et tverrfaglig samarbeid mellom Riksadvokaten, Regjeringsadvokaten, Dommerforeningen og Advokatforeningen. Sammen skulle de utarbeide retningslinjer for bruk av sakkyndige i retten – med unntak av sakkyndige dommere.

- Sakkyndige ble «yppersteprester»

Det var særlig tre problemstillinger som ble viktig for arbeidet, forteller Ryssdal, som ledet det tverrfaglige samarbeidet.

– Det ene var at sakkyndige ofte ble «yppersteprester» på sitt felt, og tok over kontrollen over sider av saken. Et annet problem var at man ikke alltid fikk ut av dem alt de hadde å bidra med fordi det var en litt skjult prosess, sier han.

– I tillegg var det ofte uklarheter knyttet til mandatet. Det var vanskelig å sjekke bakgrunn og etterrettelighet, og ikke minst var det gjerne slik at de sakkyndige hadde en prosess gående på siden av prosessen. For eksempel i barnefordelingssaker, hvor de kanskje skulle intervjue omsorgspersoner på siden av saken for å få et best mulig inntrykk av hvordan barnet hadde det, men hvor disse menneskene ikke skulle vitne for retten, ble det en slags skjult bevisføring av den sakkyndige. Disse utfordringene var det ikke noe godt system for.

– Må ha åpenhet og transparens

Utvalgets arbeid munnet ut i en 69 sider lang rapport som ble lagt frem i november 2014, og deretter sendt til samtlige domstoler. Full åpenhet om oppnevning, mandat og sakkyndigerklæringer er rapportens viktigste budskap, ifølge Ryssdal.

– På den måten kan juristene som deltar se eventuelle svakheter eller ufullstendigheter. Jurister kan aldri bli sakkyndige. Man må ha transparens rundt de sakkyndiges arbeid slik at det kan bli ettergått, mener han.

– Dette gjør at dommere også må være like kritiske til sakkyndige som til alle andre beviser. De sakkyndige kan ikke bli de som skriver dommen. Et problem vi så, var at det ofte ikke ble gitt noen gode mandater. Uten det, er det lett å forstå hvorfor sakkyndige kan bli i tvil og begynne å synse om ting de ikke skal synse noe om.

Sakkyndige har mye makt og stor betydning. Nettopp derfor er det viktig med åpenhet og tillit både til dem som personer, men også til arbeidsprosessene de skal følge, fortsetter utvalgslederen.

- Bør trekkes frem igjen

– Da vi skulle lage retningslinjene, var vi enige om målene, men hadde store diskusjoner underveis. En ting vi ikke var uenige om, var viktigheten av et klart mandat, så vel som kontradiksjon om mandatet og viktigheten av å kjenne til den sakkyndiges arbeidsbakgrunn, sier han.

Selv har ikke Ryssdal inntrykk av at retningslinjene blir mye brukt, og han tror de havnet litt i bakgrunnen når de først kom på plass.

– Nå som det har vært så mye fokus på sakkyndiges bevis, slik som i Kristiansen-saken og i Tengs-saken, kan det være grunn til å trekke dem frem igjen, mener han.

Objektive sakkyndige

Når sakkyndige involveres i en rettssak, kan den sakkyndige enten bli oppnevnt av retten og få sitt mandat fra dommeren, eller partene kan føre sakkyndige vitner.

– Politi og påtale har ofte sakkyndige undersøkelser, og det er vel helt klart der det sviktet i Kristiansen-saken. Hvis en sak kommer skjevt ut, og noen bestemmer seg på forhånd, er det vanskelig å rette opp dette senere når saken først kommer inn i retten. Jeg kan derfor ikke understreke nok viktigheten av at politi og påtalemyndighet velger objektive, og kanskje flere sakkyndige, der det er vesentlig bevistvil.

Powered by Labrador CMS