– Vi må sørge for at vi har best mulig kunnskap til enhver tid, sier Yngve Svendsen.
– Vi må sørge for at vi har best mulig kunnskap til enhver tid, sier Yngve Svendsen.

JUSTISFEIL

Yngve Svendsen: – Vi må bli flinkere til å stille kritiske spørsmål

– Å straffedømme en som er uskyldig, er det store marerittet for enhver dommer, ifølge lederen for Norges største domstol. Han mener rettens aktører må bli mer bevisst på bevisenes styrker og svakheter.

Publisert Sist oppdatert

Fetteren til Birgitte Tengs har nettopp blitt frifunnet for erstatning, og Viggo Kristiansen er frifunnet i Baneheia-saken av Borgarting lagmannsrett.

Sorenskriver i Oslo tingrett, Yngve Svendsen, er særlig opptatt av betydningen av å kjenne styrkene og svakhetene ved bevis, og at nettopp dette er noe alle rettens aktører må bli mer bevisste på i arbeidet med å forebygge justisfeil i fremtiden.

– Man må være tydelig på hvor relevante og pålitelige bevisene som presenteres for retten er. Retten må også ha kunnskap nok til å utfordre bevisene og stille kritiske spørsmål, også på mer tekniske områder, mener han.

– Selv om retten har hatt tilgang på den best mulige fagkunnskapen og bygget sin dom på den, kan det likevel senere komme ny kunnskap som legger til grunn noe helt annet. Dette kan også gjøre at grunnlaget for dommen viser seg å være feil, som igjen kan gi grunnlag for gjenopptakelse.

– Trenger mer kunnskap

Svendsen trekker særlig frem digitale bevis som et område hvor mer kunnskap er nødvendig for å unngå feiltolkning. Digitale bevis blir ofte oppfattet som mer objektive og sannferdige enn det er grunnlag for, ifølge ham.

– Prosessene der de blir til, er preget av subjektivitet, tolkning, vurderinger og valg. Det må være større åpenhet og bevissthet rundt dette, sier han, og viser samtidig til en nylig fremlagt doktoravhandling fra Nina Sunde ved Politihøgskolen og Universitetet i Oslo.

Sunde ser på konstruksjonen av digitale bevis, og hvordan kognitive og menneskelige faktorer er med på å påvirke disse.

– Det kreves innsikt og kunnskap for å vurdere nærmere hvor pålitelige de digitale bevisene er, og for å stille de nødvendige kritiske spørsmålene. Jeg tror det er viktig at både politifolk, påtalejurister, forsvarere og dommere får mer kunnskap for å unngå uriktige domfellelser på dette området i årene som kommer.

Manglende opptak

Det er nødvendig å få på plass opptaksutstyr i retten, understreker han.

– I Norge har vi ingen sikker dokumentasjon for hva som har blitt forklart i retten. Vi står i en veldig spesiell stilling sammenliknet med mange andre land. Får vi opptak, vet vi hva vitner og parter har forklart.

Utvalgene som i sin tid vurderte Fritz Moen-saken og Liland-saken, mente at å ta opp rettsforhandlingene i opptak burde være en plikt. Opptaksplikt er innført gjennom straffeprosessloven § 23, men kan unnlates når retten ikke har nødvendig utstyr tilgjengelig.

– Opptak vil gi sikker dokumentasjon på hva som har blitt forklart i retten, og dermed også gjøre det lettere å avklare om det foreligger et «nytt» bevis som kan gi grunnlag for gjenopptakelse. Stortinget har dessverre ikke bevilget penger til at domstolene kan anskaffe slikt utstyr.

Dette er uheldig for rettssikkerheten, mener han.

– Det gjør at ankeinstansene kan få et dårligere grunnlag for å vurdere bevisene enn tingrettene, fordi hukommelsen som regel blir dårligere når det går lengre tid. Det blir også vanskeligere å avdekke endringer i forklaringene mellom instansene. I tillegg får Gjenopptakelseskommisjonen et svakere grunnlag for å vurdere om vilkårene for gjenopptakelse er til stede.

Ikke straff, men erstatning

Etter dagens straffeprosesslov kan tiltalte i straffesaker bli frikjent for straff, men samtidig bli dømt til å betale erstatning til fornærmede dersom vilkårene er oppfylt. Sorenskriveren mener tiden er moden for å se kritisk på ordningen.

– I Tengs-saken ser vi hvilke negative konsekvenser erstatningsdommen har fått for fetteren og hans familie i mange år. Det er et spørsmål om fordelene ved den ordningen står i et rimelig forhold til ulempene, sier han.

Selv om ordningen virker logisk for jurister, oppfattes den ikke nødvendigvis slik for mange andre.

– For noen kan det virke som om den sår tvil om, kanskje endatil spenner ben under, frifinnelsen.

– Samtidig er det sånn at en som har et berettiget erstatningskrav, vil kunne oppleve det som en stor ekstrabelastning å måtte reise egen erstatningssak etter straffesaken, bare fordi det strenge beviskravet for straff ikke er oppfylt. Det er den andre siden av saken. Kanskje dette kan løses ved at eksempelvis Kontoret for voldsoffererstatning kan behandle disse sakene.

Kommisjonens fremtid

– Hvordan kan man best hindre at det skjer justisfeil i fremtiden?

– Vi må gjøre en solid og skikkelig jobb, sørge for at sakene belyses ordentlig, ha tilgang til den beste fagkunnskapen på de områdene sakene gjelder, lære av tidligere justisfeil, stille de kritiske spørsmålene, og selvfølgelig – hele tiden – la rimelig tvil komme tiltalte til gode. Der må vi være urokkelige, svarer Svendsen.

– Å straffedømme en som er uskyldig, er det store marerittet for enhver dommer.

Og så må vi ha et velfungerende system for å behandle begjæringer om gjenopptakelse, fortsetter han.

– Systemet må sikre en god, grundig og rask prosess. Tidligere behandlet domstolene selv gjenopptakelsesbegjæringene. Det var gode grunner til at man gikk bort fra det. Så er spørsmålet om dagens system med Gjenopptakelseskommisjonen er godt nok, eller om det bør gjøres større eller mindre endringer. Dette må tenkes grundig igjennom. Det er viktig for menneskene som fremmer begjæringer, og det er viktig for tilliten til systemet.

Powered by Labrador CMS