– Nå har vi en ny giv for å forbedre kommisjonen

4 STORE
gjenopptakelses-saker

• I 1994 fikk Cato Schiøtz og advokat Ole Jacob Bae frifunnet Per Liland for drap, en sak som omtales som ett av Norgeshistoriens største justismord.

• I 1998 fikk Schiøtz og Bae gjenåpnet den såkalte bumerang-saken i Bergen, der sju personer var dømt for falske anklager om politivold. Alle sju ble til slutt frikjent.

• I år 2000 fikk Schiøtz gjenåpnet en sak der en colombiansk kokainsmugler ble frifunnet og tilkjent millionerstatning etter å ha sonet en dom på fem og et halvt års fengsel.

• Siden 2014 har Schiøtz vært engasjert i Torgersen-saken, og har ikke gitt opp håpet om å få ham frikjent.

Cato Schiøtz (74) har jobbet med flere kjente gjenopptakelsessaker – som Liland-saken, bumerang-sakene i Bergen og Torgersen-saken.

Glittertind-advokaten – som tidligere var partner i Schjødt – mener at Baneheia-saken har påført renommeet til Gjenopptakelseskommisjonen en knekk, noe han beklager.

Kommisjonen kan være for streng, synes han.

– Den fungerer ikke etter forutsetningene. Særlig er det utfordringer med hensyn til å reversere tidligere avslag. Har man først sagt nei en gang, så får man nei. Og i Baneheia har vi også den uting at det var den samme utrederen alle gangene saken ble behandlet.

Nå er vi inne i en ny situasjon, med en helt ny giv, påpeker han.

– Da må vi spørre hvilke endringer som bør foretas, og hva som kan gjøres bedre.

Styrke kontradiksjon

Han har jobbet opp mot Gjenopptakelseskommisjonen siden den ble opprettet i 2004, og har gjort seg mange tanker om det han mener er svakheter i systemet.

– Først og fremst; vi må skille mellom saker som begjæres gjenåpnet for første gang og gjentagende begjæringer. I førstnevnte sakstyper er det helt vesentlig å styrke kontradiksjonen.

Kommisjonens sekretariat utreder sakene som så legges frem for kommisjonen med en innstilling til beslutning.

– Når sekretariatet har innstillingen klar, bør den legges frem for den som har begjært gjenopptakelse før den blir oversendt til avgjørelse i kommisjonen. Vi har mulighet for kontradiksjon overfor sekretariatet i prosessen, men ikke etter at innstillingen er klar.

Videre må kommisjonen bli forelagt alle innleggene som er sendt inn fra partene; ikke bare utdrag og oppsummeringer av disse, mener han.

– Å få kontradiksjon på innstillingen fra sekretariatet vil så til de grader kunne få en betydning for avgjørelsen. Bevis bør være gjenstand for kontradiksjon og eventuelt nye runder hos for eksempel den rettsmedisinske kommisjonen.

Muntlige forhandlinger

Kommisjonen bør også i større grad kalle inn til muntlig prosedyre, mener han.

– I dag kan de avholde høringer, men de bør også ha muntlige forhandlinger.

Ved annen, tredje eller for den saks skyld tiende gangs begjæring om gjenopptakelse, oppstår andre særproblemer, fremholder Schiøtz.

– Da burde det være en selvfølge at den samme utrederen ikke skal jobbe med saken en gang til, for å forhindre at det bare trykkes på repeat-knappen. I enkelte saker bør utredningen eventuelt settes ut til eksterne.

LES OGSÅ:

– «One stop shop» har vist seg å være en kjempetabbe

Han er heller ikke sikker på om sekretariatets leder også bør være kommisjonens leder.

– Det er noe psykologisk usunt i at den som er leder for utrederne, også skal lede arbeidet med å komme frem til en beslutning. Man kan komme i en forsvarsposisjon.

For skråsikre

Schiøtz ønsker også å forbedre det sakkyndige arbeidet.

– Sakkyndige er av og til skråsikre i utide, særlig medisinerne. De er stort sett for skråsikre. Når sakkyndige er uenige, er det veldig vanskelig for oss alminnelige dødelige å skifte sol og vind. Framfor at kommisjonen skal synse om spørsmål den overhodet ikke har greie på, bør den i egen regi oppnevne egne sakkyndige som kan avgi en ny vurdering.

– Styrk innhentingen av nye sakkyndige uttalelser når det er tvil, få kontradiksjon, og avhør de sakkyndige, foreslår han.

Et fellestrekk i de kjente justismord-sakene er at den medisinske profesjonen har sviktet, mener Schiøtz.

– Dette er påfallende. Man kan si at det er legene som har hovedansvaret for justismord i Norge.

Psykologiske utfordringer

Noe som går igjen i flere saker, er at den domfelte har en kritikkverdig fortid.

– Dette utgjør en psykologisk utfordring, fordi man har å gjøre med folk som har en belastet bakgrunn eller handlingsmønster. Hvilke føringer legger dette på spørsmålet om personen har begått et drap? Dette må også tas med i betraktningen.

LES OGSÅ:

– Baneheia-saken har vært den kraftigste vekkeren for norsk presse de siste tjue årene

Men også selve beslutningen om å gjenoppta en sak er psykologisk krevende, påpeker han.

– For det første skal kommisjonen ta innover seg at systemet kan ha sviktet, og det sitter jo generelt langt inne. Videre skal den nullstille seg i forhold til tidligere avgjørelser. Alle skjønner jo at dette er vanskelig.

Krever idealisme

Antagelig er mange dømt med urette, uten å ha ressurser til å gjøre noe med det, tror Schiøtz.

– Muligheten for å få fri rettshjelp er veldig begrenset. Spørsmålet er om reglene for å få advokat i gjenåpningssaker er for trange. Vi bør diskutere hvordan vi kan stille ressurser til rådighet til advokater og sakkyndige som ønsker å gå inn i gamle dommer.

Selv har han ikke søkt om å få dekket noen av de mange timene han har jobbet med Torgersen-saken.

– I motsetning til Arvid Sjødin og Tore Sandberg, så har mitt idealistiske engasjement aldri kostet meg noe i kroner og øre. Jeg har hatt en svær juridisk maskin som har støttet meg, først i Schjødt, og nå her i Glittertind. Det er flott, for advokatvirksomhet skal være både børs og katedral. Som advokat skal du også ta samfunnsansvar, og jobbe pro bono. Mange penger forplikter, sier Schiøtz.

I Torgersen-saken har systemet sviktet, etter hans mening.

– Derfor har saken aldri dødd, men stått på dagsordenen i hvert eneste tiår – med et ras av frivillige hjelpere innenfor advokatstanden og akademia. Selv kom jeg inn i Torgersen-saken med inntrykk av at saken var død, at alle steiner var snudd, og at alle argumenter var fremsatt igjen og igjen. Men så begynte jeg å lese, og ble nysgjerrig og urolig, og så bekymret. Og så gikk det opp for meg at jeg hadde tatt feil, at Torgersen er dømt med urette.

LES OGSÅ:

Tidligere riksadvokat: - Fokus bør rettes mot fire områder

– Jeg har vært formann i Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg og har arbeidet med flere justismord. Da gikk det en faen i meg. Jeg har god tid, jeg er ikke avhengig av salæret, og jeg hadde ledelsen i Schjødt bak meg. De sa; «Cato, hvis du tror på dette, så er vi behind you, du kan bruke alle de ressursene og all den tiden du ønsker».

Den sjuende og hittil siste gjenåpningsbegjæringen ble avslått i juni i fjor.

– Det er saken jeg har jobbet mest med i mitt liv. Jeg hadde håpet at vi nå hadde en så god argumentasjon at det måtte gå. Jeg var veldig skuffet, jeg har faktisk aldri vært så skuffet før. Torgersen var jo død da avgjørelsen kom, men at systemet ikke tar et oppgjør med feilene som ble begått, var og er en stor sorg for meg.