arbeidsrett
Arbeidsgiver dømt for å ha presset psykisk syk lastebilsjåfør til å si opp
I en dom avsagt av Follo og Nordre Østfold tingrett mente flertallet at en lastebilsjåfør hadde blitt utsatt for utilbørlig press fra arbeidsgiver. Mindretallet mente derimot at sjåføren hadde sagt opp av fri vilje.
Illustrasjonsfoto.
Foto: iStock/ Pla2na
I 2024 ble en lastebilsjåfør 100 prosent sykemeldt som følge av at han slet psykisk. I sykemeldingsperioden reiste mannen på tur med Kiel-fergen. Dette ble arbeidsgiver gjort oppmerksom på av NAV i etterkant av turen, og kalte arbeidstakeren inn til et møte.
Under møtet signerte mannen under på et dokument hvor det fremgikk at han sa opp stillingen sin som ansatt i virksomheten. I etterkant mente mannen at han ikke hadde ønsket å si opp stillingen, men ble presset til å si opp av arbeidsgiver.
Mannen gikk til sak mot virksomheten, og Follo og Nordre Østfold tingrett avsa dom i saken i mai.
Følte seg presset til å si opp
Sentralt i saken var spørsmålet om arbeidsgiver hadde utsatt mannen for utilbørlig press til å si opp, slik at oppsigelsen i realiteten måtte sies å være gjort av arbeidsgiver.
Sakens parter:
Arbeidstaker representert ved advokat Marte Lavik
mot
virksomhet X representert ved advokat Kristin Skårset
Tingrettsdommer Lola Magnussen.
Meddommere: Hovedtillitsvalgt Fagforbundet Lillestrøm Ulla Christine Pedersen og HR-direktør Vy Buss AS, Elise Hjørnegård Hannestad
Mannen mente selv at han ikke hadde fått noe valg i møtet med arbeidsgiver. Han viste til at han ble kalt inn til et møte på kort varsel, og fikk valget mellom å si opp, eller risikere at arbeidsgiver bestred sykemeldingen.
Han pekte videre på at oppsigelsen ble utformet på arbeidsgivers brevark og signert både av arbeidsgiver og arbeidstaker, noe som ifølge han ikke er i tråd med vanlig praksis.
Arbeidsgiver mente på sin side at det ikke var utøvet utilbørlig press, og at arbeidstaker både var gitt betenkningstid og fikk tilbud om å kjøre en annen bil med andre arbeidsoppgaver.
I retten forklarte partene seg ulikt om hva som hadde vært tema i møtet mellom dem. Retten la til grunn at det var arbeidsgiver som først hadde foreslått at mannen skulle si opp, og at til tross for at det ikke kunne utelukkes at det var tema, hadde spørsmålet om tilrettelegging av arbeidet ikke vært et så sentralt tema i møtet som arbeidsgiver hevdet.
Flertallet var i tvil
Flertallet, på én tingrettsdommer og én meddommer, kom under tvil til at mannen var blitt presset til å si opp.
De la vekt på at mannen ble innkalt til møtet med arbeidsgiver på kort varsel, og at hovedtemaet for møtet var arbeidstakerens utenlandstur og hvilke feil han tidligere hadde gjort i arbeidsforholdet og konsekvenser dette ville få for han. I tillegg ble det lagt vekt på at det var arbeidsgiver som foreslo at han kunne si opp, og at de alternativt ville bestride sykemeldingen.
Samtidig mente retten at de ikke kunne finne det bevist at arbeidstakeren ble presset til å signere oppsigelsen under møtet, dette gjorde at flertallet var noe usikker i sin konklusjon. Avgjørende for flertallet var likevel at mannen var psykisk nedbrutt, ble utsatt for press og at han feilaktig fikk høre at han hadde utfylt NAV-skjemaet feil.
Retten mente dessuten at det var lite trolig at mannen, som var sykemeldt på ubestemt tid, selv ønsket å si opp stillingen, samtidig som oppsigelsen bar preg av å være utformet av arbeidsgiver.
Mindretallet la avgjørende vekt på det formelle
Til tross for at også mindretallet på én meddommer mente at mannen ble utsatt for et press fra arbeidsgiver under møtet, mente dommeren at det var A selv som basert på det som kom frem i møtet vurderte det som best å si opp.
Av den grunn konkluderte mindretallet med at det ikke var grunnlag for å se det slik at det i realiteten var arbeidstaker som sa opp arbeidstakeren.
Kostet virksomheten over to hundre tusen kroner totalt
Partene var enige om at dersom oppsigelsen i realiteten måtte anses å være gjort av arbeidsgiver hadde den ikke fulgt arbeidsmiljølovens regler, og var usaklig.
Retten kom til at virksomheten måtte betale oppreisning på 50.000 kroner til mannen, i medhold av arbeidsmiljøloven § 15-12, og 32.400 i erstatning for tapte lønnsinntekter. I tillegg ble virksomheten dømt til å betale mannens sakskostnader på 137 820 kroner.
Dommen (TFNO-2025-17994) fra Follo og Nordre Østfold tingrett kan leses her.