Lagmannsretten: Ikke nok å oppgi et høyt timetall for å fravike stykkprisforskriften

Saken springer ut av en straffesak som ble avgjort ved Sør-Rogaland tingretts dom i mai 2026.

Forsvareren krevde salæret fastsatt etter medgått tid. Den 3. juni 2026 besluttet tingretten i stedet at salæret skulle fastsettes etter stykkprisforskriften § 1 andre ledd, jf. § 7 første ledd.

Begrunnelsen var at advokaten ikke hadde gitt noen nærmere begrunnelse for salærkravet i oppgavene, og at det dermed ble lagt til grunn at det var valgt feil salærtype.

Tingretten rundet hovedforhandlingen opp til 3,5 timer og fastsatte salæret til 11.000 kroner, som tilsvarer åtte ganger den offentlige salærsatsen på 1375 kroner. Et krav om dekning av 102 kroner til lunsj for tiltalte under hovedforhandlingen ble avslått, fordi retten ikke anså dette som en nødvendig utgift for forsvareroppdraget og heller ikke fant rettslig grunnlag for å kreve beløpet dekket av det offentlige.

Saken hadde krevet mer tid enn vanlig

Forsvareren anket og viste til stykkprisforskriften § 11 første ledd.

Etter bestemmelsen skal salæret likevel fastsettes etter salærforskriften dersom det faktiske timeforbruket overstiger stykkprisen med mer enn femti prosent, og det godtgjøres at særlige omstendigheter ved oppdraget begrunner tidsbruken.

I anken viste forsvareren til at det var medgått 25,5 timer i tillegg til hovedforhandlingen, mens stykkprisen var satt til åtte timer.

Forsvareren pekte blant annet på at det var nødvendig med et klientmøte i Stavanger fengsel dagen før hovedforhandlingen, og at reisen tur/retur fra kontoret til fengselet i seg selv tok flere timer.

I tillegg hadde saken krevd mer tid enn vanlig for å bli godt nok belyst, samt tid til å innhente bevis og dokumentasjon.

Begrenset prøvingsadgang

Lagmannsretten understreket at prøvingsadgangen ved anke over en beslutning er snever, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Retten kan i praksis bare prøve om tingretten har bygd på en uriktig generell forståelse av hvilke avgjørelser den kan treffe etter den aktuelle bestemmelsen, eller om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Selve anvendelsen av reglene på det konkrete saksforholdet kan ikke overprøves.

Ved oversendelsen til lagmannsretten vurderte tingretten saken på nytt, men fant ikke grunn til å omgjøre. Dommeren mente salæroppgavene ikke redegjorde for noen særlige omstendigheter som kunne begrunne overskridelsen av stykkprisgrunnlaget, og at saken framsto som ordinær.

Lagmannsretten var enig. Et høyt timetall er ikke i seg selv tilstrekkelig til at retten må legge til grunn at det foreligger særlige omstendigheter. Når advokaten ikke selv hadde begrunnet avviket fra hovedregelen og vist at vilkårene for å fravike stykkprisen var oppfylt, hadde tingretten både truffet riktig avgjørelse og bygd på en korrekt generell lovforståelse.

Det var dermed advokaten selv som måtte synliggjøre og begrunne grunnlaget i salæroppgaven.

Urimelig, men for lite

Også avslaget på lunsjutgiften ble stående. Lagmannsretten fant ikke den konkrete fastsettelsen vilkårlig eller åpenbart uforsvarlig, og kunne uansett ikke overprøve den konkrete rettsanvendelsen. Begrunnelsen for kostnaden var at politibetjentene som kjørte tiltalte til og fra fengselet kun hadde tatt med mat til seg selv. 

Retten ga likevel uttrykk for forståelse for at advokaten mente tingretten burde vist noe romslighet og ansett lunsjen som en nødvendig utgift. Isolert sett framsto det urimelig at forsvareren ikke fikk dekket de 102 kronene, men at beløpet var for lite til at beslutningen kunne oppheves.

Anken ble enstemmig forkastet.

Kjennelsen ble avsagt 15. juni 2026 av lagdommerne Haakon Meyer, Ingrid Kjeldstad Gullaksen og Kai Ove Roseth.