André Møkkelgjerd har blant annet skrevet boken Asylkoden - 99 spørsmål og svar fra den norske asyldebatten.
André Møkkelgjerd har blant annet skrevet boken Asylkoden - 99 spørsmål og svar fra den norske asyldebatten.

- Staten vil ikke rette opp urett begått mot flyktninger

Det er grunn til å stille spørsmål om flyktninger har like god rettssikkerhet som andre i Norge, skriver advokatfullmektig André Møkkelgjerd i denne kronikken. Han mener at myndighetene ikke viser den samme viljen til å rette opp feil som i NAV-saken.

Publisert   Sist oppdatert

NAV-skandalen har vist flere svakheter ved rettssikkerheten for svakerestilte grupper i Norge. Myndighetenes vilje til å gjøre bot er langt større nå enn da flyktninger ble utsatt for en liknende skandale i 2014.

Som leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen, Marius Dietrichson påpekte overfor NRK 31. oktober, dreier NAV-skandalen seg om systemsvikt i alle ledd:

«Det er svikt hos advokatene, og det er svikt også fra dommere og aktorer».

Han påpekte også at rettsstaten bygges ned blant annet ved at betalingen advokatene får i slike saker er så lav at advokatene ikke har tid til å sjekke rettsgrunnlaget. Flere har også påpekt at skandalen har preg av klassejus og at en samfunnstopp med råd til å engasjere en toppadvokat, ikke ville blitt uskyldig dømt på samme måte som ofrene i NAV-skandalen.

Bra at det tas ansvar

Det er derfor helt på sin plass at norske myndigheter tar ansvar for å rydde opp i NAV-saken. VG viser i en artikkel 30. oktober at NAV mente etaten «som utgangspunkt ikke er forpliktet til å på eget initiativ gjenfinne saker vi ikke har konkret kunnskap om». Men i samme artikkel går det frem at det i løpet av kort tid ble konkludert med at en slik ansvarsfraskrivelse ikke kunne forsvares: «NAV har satt ned en innsatsgruppe (20-30 personer) med svært kompetente personer som skal gjennomgå alle sakene på områdene tilbake til 2012. Disse sakene vil vi behandle på nytt.»

André Møkkelgjerd er advokatfullmektig i advokatfirmaet Sulland.
André Møkkelgjerd er advokatfullmektig i advokatfirmaet Sulland.

Hvorfor behandles flyktninger annerledes?

Kontrasten er stor til myndighetenes vilje til å rydde opp etter en liknende rettssikkerhetsskandale i 2014. Skandalen rammet flyktninger som hadde blitt dømt til cirka 45 dagers ubetinget fengsel for handlinger som i ettertid viste seg å være straffrie.

Flyktninger som benytter falske dokumenter for å flykte for livet, men legger kortene på bordet uten ugrunnet opphold når de ankommer Norge, skal i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel 31 ikke straffes for dokumentfalsk.

Men som påpekt i en rapport fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), skrevet av Marek Linha og undertegnede i 2014, og siden bekreftet av Høyesterett samme år (Rt-2014-645), var norsk praksis i strid med flyktningkonvensjonen.

Flyktningene var dømt til ubetinget fengsel for handlinger som var straffrie. Ingen vet hvor mange flyktninger som har fått en slik uriktig straffedom.

Riksadvokaten endret som følge av dommen sine egne retningslinjer, slik at påtalepraksis ble justert mer i tråd med flyktningkonvensjonen. Men viljen til å rydde opp var ikke like stor overfor flyktninger med lite ressurser, som nylig hadde startet på en integreringsprosess i Norge med en uriktig straffedom for dokumentfalsk, som for NAV-skandalens ofre.

Holdningen liknet den som ble uttrykt fra NAV i VG-artikkelen. Forskjellen er at det aldri kom en forsvarlig konklusjon om at en slik ansvarsfraskrivelse er uholdbar.

- Skal foreta vurdering

Riksadvokaten skrev i et brev av 17.12.2014 at:

«Hensett til at det dreier seg om flyktninger som ofte vil ha begrenset kunnskap om den mulighet man etter norsk rett har til å begjære gjenåpning, og hvordan man i så fall skal gå frem, har riksadvokaten likevel besluttet at påtalemyndigheten på eget initiativ skal foreta en vurdering av om det i den enkelte sak er grunnlag for å begjære gjenåpning til gunst for den domfelte, uavhengig av om vedkommende selv begjærer gjenåpning.»

I et annet brev fem dager senere kom en viktig presisering om at «instruksen, ut fra ressurs- og rettssikkerhetshensyn, i første omgang er begrenset til domfellelser som har resultert i frihetsstraff som ennå ikke er effektuert.»

Ville ikke ta videre ansvar

Flyktningene som hadde sonet sin uriktige straff skulle altså staten ikke ta noe videre ansvar for. De måtte selv ta ansvar for å begjære sin sak gjenåpnet for å renvaske sitt rulleblad. Påtalemyndigheten ble ikke pålagt annet ansvar enn å vurdere om den sluttet seg til eventuelle begjæringer om gjenåpning fra de domfelte selv.

Riksadvokaten hadde i det første brevet uttalt at han hadde «tillit til at de domfeltes forsvarere på en samvittighetsfull måte vil gi bistand.»

På samme måte som i NAV-skandalen, må ansvaret deles mellom påtalemyndighet, domstoler og forsvarerne. Men hvorfor forsvarerne alene skulle få ansvaret for å rette opp feilene, er uforståelig.

En begjæring om gjenåpning er i utgangspunktet ikke dekket av fri rettshjelp, og flyktningene har ofte lavere inntekt og er mindre ressurssterke enn personer med lengre botid i Norge. Forventet norske myndigheter i det hele tatt at noen flyktninger på eget initiativ, uten advokathjelp eller statlig veiledning, skulle klare å få seg selv frifunnet?

Ikke for sent å rette opp feilene

Forventet norske myndigheter i det hele tatt at noen flyktninger på eget initiativ, uten advokathjelp eller statlig veiledning, skulle klare å få seg selv frifunnet?

André Møkkelgjerd

Hva kan det skyldes at staten i langt større grad tar ansvar når uretten blant annet har rammet norske borgere? Svaret vil sannsynligvis gi en vond smak i munnen. Riksadvokatens brev kom først et halvt år etter Høyesterettsdommen, i forbindelse med et medieoppslag i NRK (saken er publisert samme dag som Riksadvokatens brev 17.12.2014) om at flyktninger ble kalt inn til soning av dommer som mest sannsynlig var uriktige.

NOAS gjorde et forsøk på å rette opp uretten i de sakene som var kjent for organisasjonen. Fire saker ble begjært gjenopptatt og fire flyktninger ble frifunnet. NAV-skandalen viser to ting:

  • Det er all grunn for domstolene til i langt større grad å være kritiske til statens rettsforståelse, og til å foreta selvstendige vurderinger og undersøkelser av folkerettslige og EØS-rettslige forpliktelser.
  • Det er all grunn til å være kritisk til om svakerestilte grupper, som flyktninger og NAV-brukere, har samme rettssikkerhet som andre i Norge. Fri rettshjelpsordningen må styrkes slik at forsvarere kan gi tilstrekkelig god bistand på offentlig satser.

Det er ennå ikke for sent for staten å rette opp feilen overfor flyktningene, når det nå igangsettes et stort arbeid for å rette opp feilene i NAV-saken.

Denne kronikken har også stått på trykk i Klassekampen.