Sorenskriver i Oslo tingrett, Yngve Svendsen, har ledet Domstolkommisjonens arbeid. Her fra overrekkelsen av kommisjonens første delutredning i fjor.
Sorenskriver i Oslo tingrett, Yngve Svendsen, har ledet Domstolkommisjonens arbeid. Her fra overrekkelsen av kommisjonens første delutredning i fjor.

Anbefaler økt spesialisering av dommere, men vil stramme inn bruken av dommerfullmektiger

Domstolkommisjonen mener det er særlig nødvendig med moderat spesialisering i barnesaker, samiske interesser, store kommersielle tvister og store økonomiske straffesaker.

Publisert Sist oppdatert

I sin andre delutredning skriver Domstolkommisjonen at spesialisering kan heve kvaliteten på rettsavgjørelser, så vel som å fremme effektivitet i saksbehandlingen. Derfor anbefaler den at det legges til rette for mer moderat spesialisering i domstolene.

Kommisjonen trekker særlig frem barnesaker, samiske interesser, store kommersielle tvistesaker og store økonomiske straffesaker som eksempler på saksområder hvor den anbefaler spesialisering.

Den mener videre at domstolene selv bør avgjøre hvordan dette skal gjennomføres siden behovet for spesialisering kan variere etter sakstyper og oppgaver.

Christian Reusch, partner i Simonsen Vogt Wiig og leder av Advokatforeningens lovutvalg for sivilprosess og voldgift, tror i likhet med kommisjonen at moderat spesialisering vil bidra til mer effektiv og bedre behandling av sakene.

- Forslaget fra Domstolkommisjonen har drøftet de ulike sidene ved spesialisering grundig og kommet med et balansert forslag til ny lovregulering. Jeg tror dette er viktig for at domstolene fortsatt skal være relevante på mange rettsområder. La oss håpe forslaget ikke bare skrinlegges under henvisning til at det forutsetter større domstoler og mer sentralisering eller fordi det bryter med en tradisjonell oppfatning om at en generalist-dommer er idealet, sier han.

Økt press på generalisten

I sin andre delrapport påpeker Domstolkommisjonen at dommere i all hovedsak er generalister, og at det i dag kun er et begrenset innslag av spesialisering i domstolene.

«Samfunnsutviklingen preges av stadig mer regulering, internasjonalisering og spesialisering. Dette legger et større press på generalistdommeren enn tidligere. Flere har tatt til orde for at domstolene må tilpasse seg denne utviklingen og legge til rette for en mer spesialisert saksbehandling», skriver den og viser til at man også ser en økende grad av spesialisering blant advokatene.

Flere spesialiserte advokater, øker behovet for spesialiserte dommere, mener kommisjonen.

Opp til 30 prosent spesialiseringsgrad

I sitt forslag til strukturendring i domstolene, var det nettopp muligheten for større grad av spesialisering i tingrettene kommisjonen la til grunn.

«Kommisjonen understreker at større rettskretser med større fagmiljøer er en forutsetning for at flere domstoler skal kunne gjennomføre moderat spesialisering ved saksfor­delingen», skriver den i sin andre delutredning.

«Kommisjonen finner ikke grunnlag for å opp­stille noen klar grense for graden av spesialisering i den enkelte dommers portefølje, men under­streker at hensynene bak generalistprinsippet bør ivaretas. Det innebærer at spesialiserte sakstyper ikke bør utgjøre en for stor andel av porteføljen. På denne bakgrunn er det vanlig å tale om en spe­sialiseringsgrad på omtrent 20 til 30 prosent.»

Kan fremme tillit, attraktivitet og konkurranse

Kommisjonen er tydelig på at domstolene bør «etablere formelle og transparente former for moderat spesialisering, med forhåndsfastsatte kretser av spesialiserte dommere og rotasjonsordninger.»

Den mener videre at forslaget til strukturendring, som ble fremlagt i fjor høst, vil gjøre domstollederes forutsetningen for å lage formaliserte systemer «vesentlig bedre».

Kommisjonen understreker samtidig viktigheten av at domstolene synliggjøre spesialkompetansen de besitter - både for å sikre tilliten til saksbehandlingen, men også for «å styrke domstolenes attrak­tivitet og konkurransedyktighet».

Informasjon på nettsider, egne fagavdelinger eller faggrupper nevnes som eksempler på hvordan dette kan gjøres.

Støtter spesialisering, men ikke for mye

Christian Reusch sier til Advokatbladet at man allerede i dag ser en viss grad av spesialisering i tingrettene og lagmannsrettene, både med grunnlag i lov og mer uformelt.

- For eksempel i patentsaker har det lenge vært spesialisering i Oslo tingrett. Mitt inntrykk er at partene og advokatene synes dette fungerer godt og bør videreføres og i en viss grad forsterkes.

Christian Reusch stiller seg bak forslaget til moderat spesialisering, men advarer mot at det ikke må bli for mye.
Christian Reusch stiller seg bak forslaget til moderat spesialisering, men advarer mot at det ikke må bli for mye.

Derimot følger det en del utfordringer med dagens praksis, mener han og er enig i at domstolenes spesialkompetanse på fremheves, og bli bedre kjent og transparent.

- Hvis økt spesialisering skal gjøre de alminnelige domstolene mer attraktive i konkurranse med andre tvisteløsningsformer, må spesialiseringen være kjent og det må ha en viss forutsigbarhet ved seg. I kommersielle saker med utenlandske parter kan det også vurderes om for eksempel engelskkunnskaper bør inngå, ettersom dette er svært mye brukt i kontrakter, sier han.

- Spesialisering må imidlertid ikke trekkes så langt at dommerne mister kontakt med andre rettsområder. NAV-saken illustrerer godt betydningen av å kunne se rettsområder på tvers. Så vel EØS-regler som menneskerettigheter vil være viktige tverrgående regler. Og det er også viktig å kunne se interne norske rettsregler i sammenheng i rettssystemet, for eksempel erstatningsregler.

Barnesaker og samiske interesser

Domstolkommisjonen mener tilstrekkelig barnefaglig kunnskap er nødvendig for å gjøre gode vurderinger av både sakkyndigutredninger og barnets beste.

«Det er videre en økt erkjen­nelse av behovet for forskningsbasert barnefaglig kompetanse. Saksbehandlingen i barnesaker forutsetter til dels andre ferdigheter enn dem jurister oppøver seg i det juridiske studiet», skriver den i utredningen.

Den mener også at moderat spesialisering i saker som berører samiske interesser er nødvendig «for å bygge kompetanse om samiske språk, rettstradisjoner, kultur og sam­funnsliv» - særlig i domstoler med stort sakstilfang om dette.

Domstolene som et fullverdig alternativ til voldgift

Kommersielle tvister kjennetegnes ofte av et stort og faktumtung bevismateriale, samt krevende retts- og subsumsjonsspørsmål. Derfor mener kommisjonen at det er viktig at slike saker behandles av dommere med en «særlig evne og interesse», og både spisskompetanse innen privatrett, erfaring fra næringslivet og forståelse for bransjen.

Kommisjonen skriver at det er et økende behov for å styrke domstolenes konkurransedyktighet på det forretningsjuridiske feltet.

«Selv om voldgiftsinsti­tuttet fungerer godt, bør domstolene etter kommi­sjonens syn utgjøre et fullverdig alternativ til vold­gift. Utgangspunktet må være at domstolene kan tilby tvisteløsning av høy kvalitet innen alle sam­funnssektorer – også for næringslivet», heter det i rapporten.

Selv om kommisjonen mener det er unødvendig å utpeke én domstol «som nasjonalt verneting for større kommersielle tvistesaker», skriver den at det bør etableres et mer sentralisert tilbud for å bygge faglig kompetanse.

«Kommisjonen anbefaler derfor at det legges til rette for moderat spesialisering av store kommer­sielle tvistesaker i større domstoler. Så lenge det er transparent for omverdenen at enkelte dom­stoler besitter spesialkompetanse på forretnings­juss, vil parter kunne inngå avtale om verneting etter tvisteloven § 4-6 basert på slik kunnskap. Ettersom en avtale om verneting kan inngås før det i det hele tatt har oppstått noen tvist, vil denne adgangen kunne bidra til å gjøre domstolene til et mer fullverdig alternativ til voldgift.»

Å lage egne næringslivsavdelinger, hvor en del av dommernes porteføljer er forbeholdt kommersielle tvister, kan være nyttig for å sikre domstolene en tydelig identitet, mener kommisjonen. Den anbefaler også at domstolene tydeliggjøre hvilke tvister som kan behandles av spesialiserte dommere.

Anbefaler spesialisering i prosessformer, rettsmekling og økonomiske straffesaker

Domstolkommisjonen trekker samtidig frem store økonomiske straffesaker som et aktuelt område for spesialisering. Særlig siden disse gjerne er «svært kompliserte, faktumtunge og krevende å administrere», og ofte avgjøres av «kompliserte juridiske overveielser».

«På denne bakgrunn anbefaler kommi­sjonen at domstoler som har et stort nok tilfang av store økonomiske straffesaker, legger til rette for moderat spesialisering», heter det i rapporten.

Kommisjonen anbefaler også at alle domstoler med et stort nok fagmiljø, bør prøve ut moderat spesialisering innen rettsmekling, gjerne i samarbeid med Domstoladministrasjonen.

I tillegg påpeker den at «det kan være grunn til å prøve ut ordninger for spesialisering også innen ulike prosessformer», eksempelvis skriftlig og digital saksbehandling.

Foreslår spesialisering som kriterium for saksfordeling ved ankebehandling

Domstolkommisjonen vurderer det som nødvendig at også lagmannsrettene legger til rette for mer spesialisering ved ankebehandling, og foreslår dermed en tilsvarende regulering av saksfordelingen der som i tingrettene.

På den måten vil nettopp særskilt kompetanse og erfaring bli kriterier for saksfordelingen, skriver den.

«Kommisjonen mener en ordning der retten settes med minst én spesialistdommer og to gene­ralistdommere ivaretar begge disse hensynene ved ankebehandlingen. Det vil bidra til å sikre ret­tens kompetanse på feltet, uten at de organisato­riske utfordringene behøver å bli større enn i ting­rettene.»

«Ved at retten settes med både generalis­ter og spesialister, kan fagdommerne oppfylle ulike funksjoner ved overprøvingen av tingrettens avgjørelse.»

Vil stramme inn bruken av dommerfullmektiger

I tillegg til økt spesialisering, er Domstolkommisjonen også klar på at den mener det er nødvendig å begrense dagens omfattende bruk av midlertidige dommere, samt å stramme inn dommerfullmektig-ordningen.

Tall kommisjonen har hentet inn, viser blant annet at omtrent halvparten av fagdommerne som dømmer i tingretten i løpet av et år, er nettopp dommerfullmektiger.

Den skriver videre at et forsvar av midlertidige dommerstillinger krever tungtveiende grunner, at bruken bør reguleres av klare lovhjemler og at det bør være åpenhet rundt konstitusjoner.

«Det foreslås derfor betyde­lige begrensninger i adgangen til å konstituere dommere. En samlet kommisjon er også av den oppfatning at dommerfullmektigordningen ikke bør videreføres i sin nåværende form. Flertallet av kommisjonens medlemmer foreslår å videreføre dommerfullmektigordningen med betydelige inn­stramminger, mens et mindretall foreslår at ord­ningen avvikles», står det i delutredningen.

Saksbegrensninger og opplæring

Etter flertallets syn bør det innføres flere begrensninger for hvilke saker dommerfullmektiger kan behandles alene, samt etableres bedre strukturert opplæring.

«I tillegg bør dommerfullmektige­nes oppgaver innbefatte utredningsoppdrag for embetsdommerne.»

«Flertallet vil også fremheve at en forutsetning for en fortsatt dommerfullmektigordning er at det legges bedre til rette for et opptrappingsløp i tråd med stillingenes karakter. Fordi dommerfullmek­tigene erfaringsvis søker seg til andre stillinger i god tid før de er tvunget til å fratre, bør funksjons­tiden for alle dommerfullmektigstillinger være inntil tre år. Det vil legge til rette for at flere står i stillingen over noe lengre tid, og gjøre det lettere å sette av tid til mer opplæring. Det bør ikke være adgang til forlengelse utover treårsgrensen. Det vil bidra til å ivareta den interne uavhengigheten i større grad. Ordningen bør videre være lik i hele landet.»

Kommisjonen foreslår blant annet begrensninger på tvistesaker med en tvistesum over en viss størrelse, at det settes en skranke knyttet til en strafferamme på over seks år i straffesaker, samt at gruppesøksmål, saker om administrative tvangsvedtak, saker etter vergemålsloven, barneloven, saker hvor siktede er mindreårig, saker om vold i nære relasjoner, terrorhandlinger og saker om grunnleggende nasjonale interesser unntas fra dommerfullmektiger.

Den foreslår også følgende regulering for å sikre fullmektigenes opplæring:

  • Den første tiden forbeholdes i større grad opp­læring basert på et felles opplegg for alle dom­stoler.
  • I løpet av det første halvåret kan en dommer­fullmektig gradvis gis flere oppgaver, herunder også muligheten til å avsi dom i tilståelses- og småkravsaker.
  • Fra seks måneder kan det gis anledning til å lede hovedforhandling og avsi dom i mindre sivile saker med hovedforhandling og mindre straffesaker.
  • Etter ett år kan det gis anledning til å være rettsmekler, avsi dom i tvister med tvistesum over en viss størrelse samt i straffesaker av noe størrelse.