– Vanskelig å unngå å komme i en slik situasjon en og annen gang

Like etter sommeren publiserte DN en artikkel om at en advokatfullmektig hadde arbeidet 100,5 timer på syv dager for Wiersholm-partner Jan Fougner.

– I saken DN har skrevet om, hadde jeg en berammet sak i lagmannsretten. I forkant hadde jeg et granskningsoppdrag som tok mye mer tid enn alle forutså. Vi var et stort team på starten av saken, men mot slutten var det de to samme personene som håndterte avslutningen av granskingen, som skulle videre i rettssaken etterpå. Dette var en veldig uheldig situasjon, og ikke noe jeg ønsket.

– Hvordan var det å stå i mediestormen når du selv jobber med arbeidsrett?

– Det er ikke til å komme fra at situasjonen var ubehagelig. Men jeg føler at kritikken jeg har fått er velbegrunnet, og noe jeg må tåle. Det sier seg selv at det måtte bli et oppslag rundt at en fullmektig jobbet hundre timer. Jeg kan ikke klage over det. Jeg må heller ta lærdom av situasjonen. Arbeidsmengden var helt klart for stor.

I ettertid er det blitt iverksatt tiltak for å unngå at lignende skjer igjen, forteller han.

– HR følger oss opp tett. Vi får ukentlige rapporter, og det stilles krav til at vi iverksetter kompenserende tiltak dersom noen jobber mye. Vi må virkelig levere på det. Det er ikke slik at vi bare kan si at vi gjør noe. Det mener jeg er veldig bra.

– Kjenner meg ikke igjen

At det er et økt fokus på advokatfullmektigers arbeidsvilkår i bransjen, mener Fougner er positivt.

– Jeg mener det er en viktig problemstilling. Dette er for så vidt ikke noe nytt, det har vært noe vi har vært opptatt av i nesten ti år. Men de siste årene har det vært et enda mer intenst fokus på det.

Han kjenner seg ikke igjen i at man må jobbe så mye for å bli en god advokat.

– Jeg tror det er viktig å få frem i diskusjonen at det ikke er noen som ønsker å ha en situasjon hvor man jobber så mye som i den saken DN skrev om. Det er helt klart uønsket. I løpet av en advokatkarriere tror jeg det er vanskelig å unngå å komme i en slik situasjon en og annen gang. Men det er ikke normalen. Jeg kjenner meg ikke igjen i at det er en forretningsmodell eller kultur for at man ønsker dette.

– Er det status å jobbe så mye?

– Nei, det synes jeg ikke. Det ideelle er å håndtere flere ting på en gang: Ha familie, fritid og samtidig løse vanskelige saker. Det er det alle streber etter.

Påvirket av industribybakgrunn

Fougner har invitert Advokatbladet til Wiersholms lokaler på Aker Brygge. Fra de store vinduene i møterommet kan man se ned på travle førjulshandlere som haster forbi i området som en gang huset industribedriften Akers mekaniske Verksted. I dag er det ett av Oslos mest kjente restaurant- og handleområder.

– Av en eller annen grunn sto det tydelig for meg helt siden jeg var veldig liten at jeg skulle bli advokat. Til tross for at jeg ikke hadde noen faglige forbilder, sier Fougner.

Han gir industribedriften i egen hjemby mye av æren for sitt karrierevalg.

– Da jeg vokste opp var det én arbeidsgiver som betydde noe i Sarpsborg, det var Borregaard. Det var et en-til-en-forhold mellom hvordan det gikk med byen og hvordan det gikk med Borregaard.

Da Fougner var ung, hadde bedriften rundt fem tusen ansatte. Da han flyttet til Oslo for å studere, var tallet redusert til sytten hundre, forteller han.

– Nedskjæringene var uunngåelige som følge av teknologi- og markedsforandringer.

Til tross for de dramatiske nedbemanningene, var det likevel en relativt fredelig transformasjon i byen, som følge av et sterkt fagpolitisk samarbeid mellom bystyret og fagforeningene, påpeker han.

– Dersom det kom opp et politisk følsomt spørsmål i bystyret, ble saken utsatt slik at partene fikk snakket sammen før saken ble behandlet. Denne ordningen synes jeg var fascinerende, og som ung ble det viktig for meg å forstå disse mekanismene.

– At jeg begynte å jobbe med arbeidsrett, og har vært opptatt av markedstilpassede, men kollektive regler, gir jeg derfor Sarpsborg og Borregaard æren for.

– Arbeidsretten bør utvikles av partene

Som advokat har Fougner markert seg som en tydelig stemme for at arbeidsretten skal utvikles av arbeidslivets parter, fremfor politikerne eller domstolen.

– I arbeidsretten er det brede avveininger. Disse løses ikke alltid så godt med rettsregler. Ofte er det bedre at partene snakker sammen og finner en løsning fremfor at de slåss om det i domstolen. Grunnsynet om brede kompromisser har jeg fra Sarpsborg: Man kan finne robuste løsninger som skaper stor forandring uten at det blir konfliktfylt.

Dette er også noe av grunnen til at han i året som har gått har engasjert seg i spørsmålet om arbeidsmiljøloven hemmer næringslivets konkurransekraft, forklarer han.

Dette arbeidet ønsker han å videreføre i 2026.

– I det kommende året er jeg opptatt av å argumentere med arbeidsrettslig konkurransekraft som en rettskildefaktor i arbeidsrettssaker. Jeg jobber med en større artikkel om dette, hvor jeg tar for meg hvordan Høyesterett har resonert og vektlagt dette hensynet historisk. Mine funn hittil viser at jo rikere vi er blitt som land, desto mindre vekt har vi lagt på bedriftenes konkurransekraft i arbeidsrettssaker.

Satt i bystyret

For Fougner har samfunnsengasjement vært en rød tråd gjennom livet. Som ung var han frilansjournalist i lokalavisa Sarpen, og satt i bystyret i Sarpsborg for Høyre.

– Jeg har vært engasjert fra jeg var liten. Det har vært helt naturlig. Faren min satt i bystyret, og moren min var sveitsisk og lærer. Vi diskuterte alltid rundt middagsbordet, forteller han.

– I 1981 ble du intervjuet av Fredriksstad Blad i forbindelse med at du var organisasjonssekretær i Norges Gymnasiastsamband. Her uttalte du at «når alle problemstillinger er grundig tenkt igjennom og min samvittighet tillater meg å sove, da er arbeidsdagen over».

– Er det sant, ler Fougner.

Han forteller at han ikke husker intervjuet.

– Det var i overkant veslevoksent sagt.

Samtidig er det kanskje et bilde på Fougners engasjement og arbeidslyst.

– Jeg har alltid jobbet mye, og hatt stor arbeidsglede. Jeg ser ikke på jobb som en plikt, jeg synes det er helt fantastisk å arbeide. Det er virkelig en gave, forteller han.

– Er det noe du skulle ønske du hadde gjort annerledes i advokatkarrieren din?

– Nei. Jeg føler meg utrolig heldig over det jeg har fått oppleve. Først fem år hos Regjeringsadvokaten, og deretter i Wiersholm. Det har vært veldig bra, jeg kunne ikke ønsket meg noe annet.

– Vil bli noen færre fullmektiger

I 2025 har kunstig intelligens for alvor gjort sitt inntog i advokatbransjen. Fougner forteller at han allerede bruker kunstig intelligens aktivt i arbeidshverdagen.

Han tror derimot ikke det vil skje noen store omveltninger før Lovdata stiller alle rettskilder til disposisjon.

 – Lovdata må enten komme opp med et bra KI-verktøy selv, eller så må de gjøre alle kildene tilgjengelig for alle.

– I det øyeblikket vi får KI-verktøy med rettskilder vil mye tid være spart. Dette vil nok føre til at det blir noen færre ansatte, men ikke mange. Jeg tror fortsatt at kjernen i arbeidet som advokat vil være det samme: Det handler om å bruke rettskildene for å argumentere. Men ved hjelp av kunstig intelligens tror jeg man raskere vil kunne tilegne seg nødvendig kunnskap.

– På hvilket område bør rettstilstanden endres fortest mulig?

– I Norge er det slik at de som er nederst i samfunnet, for eksempel ulovlige innvandrere og papirløse mennesker, ikke har noe vern etter arbeidsmiljøloven. Det er veldig få som jobber med regulering på arbeidsrettens område som bryr seg om disse. Det er uheldig.

– Kan du fortelle om en sak du har jobbet med i 2025?

– På vegne av NOAS skal jeg like etter jul føre en sak i Høyesterett hvor spørsmålet er hvilken betydning det har for to eritreiske asylsøkere at de allerede har midlertidig oppholdstillatelse i Norge.

– I 2022 kom det et rundskriv fra regjeringen Støre som snur opp ned på hvordan flyktningbegrepet i utlendingsloven skal forstås. Her fremgår det at dersom man har fått midlertidig opphold i Norge, er det ingen umiddelbar fare for utsendelse. Dermed regnes man ikke som flyktning. Hele poenget med å være flyktning er at du ikke kan være i landet ditt, fordi man risikerer å bli utsatt for overgrep. Dette ser derimot regjeringen bort fra. Det er altså en ren redefinering av loven og flyktningkonvensjonen i et rundskriv.

– Hvem synes du har gjort seg fortjent til en juleblomst i år?

– Seniorrådgiver og talsperson i NOAS, Jon Ole Martinsen. Han har jobbet utrettelig for flyktninger i Norge i alle år. En skjult helt!