Partshjelp om advokaters omsorgsplikt
Advokatforeningen har som naturlig oppgave å kjempe for rettssikkerhet, advokatprofesjonen og advokatenes generelle rammevilkår. Dette arbeidet handler i stor grad om å være i dialog med politikere og myndigheter, og her har vi et tett program der vi med jevne mellomrom møter stortingets justiskomite, justisfraksjonene i de ulike politiske partiene, samt selvsagt myndighetsorganer som justisdepartementet og andre sentrale aktører. I år og neste år er møtefrekvensen høy overfor Advokatlovutvalget – utvalget vil fastlegge rammene for advokaters virksomhet for lang tid fremover.
Noen ganger settes interessemotsetninger på spissen, og havner i retten. Advokatforeningens har lang tradisjon får å engasjere oss direkte – gjennom å være partshjelper i saker av prinsipiell betydning for advokater.
I senere tid har vi vært slik partshjelper i to saker. Den ene gjaldt bruken av glattceller, og hvorvidt norsk politis praksis er i strid med EMK. Dette er et sentralt tema av stor prinsipiell og praktisk betydning, hvor våre tillitsvalgte har vist et sterkt engasjement gjennom flere år – og det var helt naturlig med partshjelp når dette nå endelig skulle bli rettslig avklart.
En annen sak hvor vi har innvilget partshjelp, handlet om grensene for advokatenes omsorgsplikt. Saken gjaldt en advokat som var engasjert for å hjelpe sin klient med et erstatningskrav etter en bilulykke. Tre uker før foreldelsesfristen for kravet gikk ut, sendte klienten en e-post til advokaten og opplyste om at hun var misfornøyd med advokatens oppføling – og hadde bedt en annen advokat om å overta saken. Advokaten sendte et brev til klienten samme dag, der han bekreftet at oppdraget var å anse som avsluttet og hvor klienten ble påminnet foreldelsesfristen. Det ble også presisert at fristen ikke var avbrutt av advokaten og hvilke virkninger det ville ha for klienten om fristen ble oversittet. Den advokaten som klienten ville ha som sin nye advokat, fikk kopi av mailen.
Senere skulle det vise seg at klienten aldri fikk engasjert ny advokat, og foreldelsesfristen ble oversittet.
Hadde personen krav på erstatning fra advokaten hun hadde avsluttet sitt klientforhold til? Tingretten og lagmannsretten mente at advokaten burde ha forvisset seg om at klienten forsto konsekvensene av foreldelse, og burde ha forsikret seg om at klienten virkelig hadde skaffet seg ny advokat. Det ble også fremhevet av lagmannsretten at advokaten kunne ha tatt fristavbrytende skritt på vegne av klienten, også etter oppdragets avslutning. Hadde dette blitt stående som gjeldende praksis, ville det ha strukket advokatenes omsorgsplikt svært langt – også der klienten sier opp avtalen.
Heldigvis kom Høyesterett til motsatt resultat. Høyesterett la i større grad enn tingretten og lagmannsretten vekt på at selve grunnlaget for advokatoppdraget, er den avtalen som inngås mellom advokat og klient. Når klienten sier opp denne oppdragsavtalen, har ikke advokaten lenger hverken rett eller plikt til å opptre på vegne av klienten. Høyesterett uttaler imidlertid at en advokat, ved avslutningen av klientforholdet, må gi informasjon om spørsmål av vesentlig betydning – eksempelvis om foreldelsesfrister. Omfanget av denne informasjonsplikten vil variere, avhengig av klientens behov. Noen oppfølgende plikter utover informasjonsplikten, har advokaten ikke ifølge Høyesterett.
Saken viser hvor viktig det er at Advokatforeningen kan gi partshjelp i konkrete rettssaker som omhandler rettssikkerhet, advokatprofesjonen og advokaters rammevilkår. Uten Høyesteretts avgrensning av advokatenes omsorgsplikt, ville mange advokater ha sett seg nødt til å nedlegge mye arbeid for klienter som har sagt opp advokatoppdraget – ofte mot klientens vilje og oftest uten betaling – for å sikre seg mot et eventuelt fremtidig erstatningskrav.
Merete Smith, generalsekretær
