Advokat Brynjar Østgård, her foran Tromsdalstinden og Vår Frue domkirke i hjembyen Tromsø.

Ensom svale inn for landing

Men parkeringen må vente. Brynjar Østgård har tilbakelagt mer enn elleve år med tillitsverv i Advokatforeningen, men advokatkarrieren er langt fra over. Han forteller om en lidenskap for jussen som gløder like sterkt etter førti år.

Publisert Sist oppdatert

I en årrekke har tromsøværingen Brynjar Østgård prydet seg med en rekke ulike verv i Advokatforeningen. Eller om det er foreningen som har prydet seg med Østgård – det er ikke godt å si. Et slags samliv har det i alle fall vært, og som nå har fått sitt punktum.

Nylig troppet Østgård av som leder i Advokatforeningen Troms krets, og markerte med dette at mer enn elleve år som tillitsvalgt i foreningen er over.

– Jeg tror i alle fall det er elleve år – jeg husker neimen ikke hvordan det var, innrømmer han.

Brynjar Østgård.

Han sitter ved baren på den dunkle og hjemmekoselige Amtmandens i Tromsø. Lokalet innbyr til lave skuldre, noe som i grunn kler Østgård godt – til tross for at han ruver nesten to meter over bakken.

Skravla går, og han forteller om foreningslivet han har vært så engasjert i. Advokatbladet lytter.

En forkjemper for den frie advokat

– Etter mine år i Representantskapet, er det særlig to ting jeg er ekstra fornøyd med å ha vært en del av, begynner han.

De som kjenner Østgård, ville nok gjettet riktig i at det første nettopp dreier seg om advokatloven og hans evige kjepphest – advokaters uavhengighet.

– Jeg opplever selv at jeg fikk markert advokatstandens uavhengighet for Advokatlovutvalget som ble nedsatt for noen år siden. Det betydde noe å kunne ha en finger med i spillet på akkurat dette punktet, selv om det kanskje er begrenset hva vi faktisk greide å oppnå.

Østgård har hele veien vært en ihuga skeptiker til advokatloven.

– Den kan gi inntrykk av at den frie advokat er skapt av staten, og det mener jeg er feil. I bunn og grunn utleder vi vår eksistens fra sivilsamfunnet, og denne uavhengigheten må vi holde fast ved. Jo mer man regulerer og institusjonaliserer vårt virke – jo mer utfordres uavhengigheten, forklarer han.

– Mange virker likevel å være så fornøyde med at vi endelig har fått en egen advokatlov. Jeg vet at jeg er en nokså ensom svale her, erkjenner han.

Østgård har ikke vært fremmed for å uttrykke sin misnøye med konseptet om en advokatlov. Han har vært klar i sin tale i mange år. I et debattinnlegg i Advokatbladet tilbake i 2014 skrev han blant annet at det er "helt bakvendt" at advokater skal organiseres av staten. Den gang lød et forslag fra Advokatlovutvalget om å opprette et eget Advokatsamfunn med obligatorisk medlemskap for alle advokater. Østgård slaktet forslaget, og mente blant annet at det ville forårsake "Advokatforeningens død".

Østgårds andre milepæl knytter seg til selve Representantskapet – Advokatforeningens øverste organ.

– Jeg fikk gjennom en vedtektsendring som gjør at Representantskapet nå har et arbeidsutvalg som leder organet og møtene som arrangeres. Før endringen kom, opplevde jeg Representantskapet som et halvsovende sandpåstrøingsorgan. Intensjonen var altså at dette skulle være et tiltak for å revitalisere Representantskapet som Advokatforeningens øverste organ, og det føler jeg i grunn vi har lykkes med, forteller han.

Frynsegodenes far

Østgård lyser opp i det han erindrer nok en personlig milepæl.

– Før var det faktisk slik at Representantskapet ikke automatisk var invitert til Advokatforeningens Årstale. Enn det! Jeg tok det opp med Merete Smith: «Det går jo ikke an at medlemmer av Advokatforeningens høyeste organ ikke skal være invitert på Årstalen!».

– Da ble det endret, og siden har jeg vært fast inventar på Grand Hotel, smiler han.

På Grand Hotel, i kjent stil. Her fra årstalemiddagen i 2014, hvor Østgård poserer sammen med Bettina Banoun, Frode Sulland og Wenche Elizabeth Arntzen.

Det skal tross alt være litt stas å være tillitsvalgt, legger han til.

– Pluss at det er en slags anerkjennelse av at Representantskapet er det høyeste organet. Da er det naturlig at vi er til stede. Det er altså ikke bare det at Brynjar Østgård liker seg på fine middager!

– To ting kan være sant samtidig, eller?

– Fine middager er en positiv bivirkning, blunker Østgård.

Et givende foreningsliv

I fjor ble siste gang han deltok på Årstalen.

– Det kommer jeg faktisk til å savne. Og alt det andre også, hvis jeg skal være ærlig. Det er virkelig givende å ha tillitsverv. Det er utrolig morsomt å treffe så mange ålreite folk, og ikke minst å få jobbe med dem. Vi har en generalsekretær som fyller sin rolle på en flott måte – som er synlig, sterk og klar. Og vi har et sekretariat som alltid er hjelpsomt og positivt, og som gjør jobben som tillitsvalgt mye lettere, forteller han.

På Troms krets' årsmøte i april, da Brynjar Østgård gikk av som kretsleder etter fire år, mottok han en oppmerksomhet fra styrekollega Silje Christine Sørmo. Det er kun de siste årene han har bodd og jobbet i hjembyen Tromsø. Frem til han ble kretsleder i 2020 bodde han i Oslo, hvor han utgjorde hele Advokatfirmaet Østgårds avdeling i hovedstaden.

Østgård reagerer med optimisme når Advokatbladet deler nyheten om at Thommessen-partner Siri Teigum er innstilt som ny leder av Advokatforeningen etter Jon Wessel-Aas.

– Det synes jeg er veldig positivt. For det første fordi det bidrar til at de store advokatfirmaene i større grad blir en del av fellesskapet, og at det kanskje river ned bildet av at foreningen «ikke er for dem». For det andre fordi Teigum har masse erfaring og er utrolig dyktig.

– Faktisk tror jeg også det kan hjelpe vår kamp for økt rettshjelpssats at det er en forretningsadvokat som stiller seg i bresjen. Det at hun tar del i denne kampen, selv om hun ikke personlig blir berørt av den, kan representere en viktig tyngde, påpeker Østgård.

Glødende lidenskap for jussen

– Nå som du er ferdig med tillitsverv, hva skal du gjøre med tiden du får til overs?

– Den går vel sikkert til kontorarbeid, kjenner jeg meg selv rett.

– Hvis fritiden først bjuder på, hva gjør du da?

– Tja, hva gjør jeg på fritiden, egentlig? Godt spørsmål. Barna er voksne, og jeg har vel ingen hobbyer som umiddelbart stikker seg frem. Bortsett fra at jeg er veldig glad i å lese – jeg leser til og med faglitteratur for gledens skyld. Jeg er glødende interessert i juss og synes det er morsomt. Gjerne litt eldre litteratur som dreier seg om mer grunnleggende og prinsipielle problemstillinger, forklarer han.

Nylig anskaffet han seg seksbindsverket som ble utgitt i anledning Grunnlovens tohundreårsjubileum – et kjøp som antakeligvis illustrerer litteraturinteressen.

– På gulvet hjemme har jeg flere stabler av bøker som jeg leser litt her og der. Jeg leser aldri bøker fra A til Å. Enten går jeg lei, eller så er det noe annet som plutselig er mer spennende.

Østgård har tilbakelagt (men ikke ferdigstilt) en innholdsrik advokatkarriere, og gjennom flere år har han vært et velkjent fjes for dommerne i Høyesterett. Han har ført en rekke prinsipielle saker for landets øverste domstol, og var blant annet å se i storkammerbehandlingen av Karasjok-saken i februar. Her var Østgård partshjelper for en siida som støtter Finnmarkseiendommens syn i spørsmålet om hvem som har eiendomsretten til usolgt grunn i Karasjok kommune. Dommen ventes å falle før sommeren.

Ingen regnværsdager

Selv om Østgård beskriver jussen som livets store lidenskap, har denne lidenskapen også kommet med en pris. Et anslagsvis svimlende antall arbeidstimer.

– Jeg vil nok på min siste dag si til meg selv at «Brynjar, du satt for mye på kontoret i din tid», og så vil jeg nikke og erkjenne at «ja vel, så gjorde jeg nok det». Det får jeg leve med. Og dø med.

Han tar en pause. Hilser på forbipasserende gjester – roper «hallo» og ser ut til å være på fornavn med de fleste. Myk og beinhard på samme tid. Konservativ, men åpen. Karismatisk, med en stemme som bærer gjennom Amtmandens. Kav nordnorsk.

«Hallo, Rode, kom inn og få deg et glass!».

Plutselig er han back on track. Han fortsetter:

– Man kan jo spørre seg: Skal man være misfornøyd?

– Jeg har valgt et fag som interesserer meg like mye etter førti år som da jeg begynte. Jeg har et yrke som er interessant og variert. Jeg tjener såpass bra at jeg klarer meg godt. Jeg har god helse og godt humør. Jeg har to friske barn som klarer seg fint. Jeg har en kjæreste og en katt. Jeg har et avklart forhold til ekskona. Da kan man virkelig ikke klage.

«Alder er bare et tall»

Østgård strekker ut armene, peker og illustrerer:

– Hvis du stiller hele verdens befolkning opp på en rekke fra de som har det jævligst til de som har det best, så står jeg og stanger helt der fremme. Når livet settes i perspektiv, så har jeg vel egentlig ingen regnværsdager.

Bortsett fra 14. mai, vel og merke. Da fyller Østgård femogseksti.

– Det er ikke naturlig. Det er i strid med hele min personlighet!

Powered by Labrador CMS