– Det Webster sier, er at fordi Advokatforeningen ikke vil danse etter hennes pipe, så akter hun å ta livet av foreningen på en litt mer anstendig måte, sier Brynjar Østgård.
– Det Webster sier, er at fordi Advokatforeningen ikke vil danse etter hennes pipe, så akter hun å ta livet av foreningen på en litt mer anstendig måte, sier Brynjar Østgård.

Langer ut mot ny advokatlov

Published

Advokatsamfunnet blir statens eget organ, slik det er foreslått, skriver advokat Brynjar Østgård i dette debattinnlegget.

Fra liberalt yrke til statens underbruk

Av advokat Brynjar Østgård

Advokatlovutvalget har nå kommet med et forslag til advokatlov. Vi skal få et advokatorgan som kalles Advokatsamfunnet. Allerede navnet smaker av snusfornuft og korporativ stat.

I forrige nummer av Advokatbladet er forslaget kommentert fra forskjellig hold. Det var med forventning jeg leste overskriften i artikkelen om det svenske Advokatsamfundets syn på forslaget, der generalsekretæren, Anne Ramberg, uttalte at «utvalget vingeklipper Advokatforeningen». Men jeg skulle bli skuffet. Overskriften hadde adresse til forslaget om at det påtenkte norske Advokatsamfunnet ikke skal kunne drive rettspolitikk, fordi medlemskapet er obligatorisk.

Ramberg foreholdes i den anledning organisasjonsfrihetens prinsipp, og repliserer: «Dette må være en misforståelse. Man tvinger ingen til å være medlem, men om man vil være advokat, så må man være med.» Svaret er helt fantastisk, og det viser med tydelighet hvor galt det er blitt i Sverige, og hvordan man der mangler forståelse for advokatstandens fundament og posisjon.

Lovforslaget hos oss er et stort steg i samme retning. Jeg var meget skeptisk da utvalget ble oppnevnt, og lovforslaget har bekreftet mine antakelser. Forslaget bygger i virkeligheten på den tanke at advokatstanden utleder sin eksistens fra staten. Vi er altså ikke en liberal yrkesstand, men en form for statsautoriserte funksjonærer, som nå skal plasseres under statens mangslungne paraply, om enn med - aller nådigst - en formell selvstendighet. Men staten skal bestemme hvordan vi skal organisere oss, og den som vil være advokat, er tvunget til å være med i den statsetablerte struktur.

Advokatsamfunnet skal ledes av et styre på syv, og der skal fire være advokater, men staten bestemmer hvilke grupper blant oss som skal være representert. De tre øvrige styremedlemmer skal oppnevnes av departementet, Dommerforeningen og Forbrukerrådet (!). Det er så man nesten ikke tror det. George Orwell spøker i bakgrunnen. Som om dommerne skulle være en slags advokatenes overordnede eller tilsynsmenn. Så vidt meg bekjent har for øvrig ikke advokatene noen bestemmende innflytelse i Dommerforeningen. Styresammensetningen i forslaget viser med all tydelighet at vi står overfor organiseringen av et offentlig forvaltningsorgan, intet mindre, der det er tvangsmessig «medlemskap».

Dette forvaltningsorganet vil staten ikke betale for selv. Betalingen skal advokatene stå for, ved pliktige pengebidrag, for å dekke - som det heter i forslaget – «kostnadene til å utføre … lovpålagte oppgaver». Men det stopper ikke der, for også «kostnadene ved Advokatsamfunnets meklingsordning for forbrukere» skal dekkes, i tillegg til «kapital for å møte uforutsette utgifter». Hvilke utgifter det blir, vil formodentlig avhenge av hva staten finner på etter hvert som det kommer inn gode forslag, for eksempel fra Forbrukerrådet eller andre.

Dersom noen advokater finner å ville organisere egne strukturer for ivaretakelse av spesielle interesser, skal disse - mot betaling selvsagt - kunne benyttet Advokatsamfunnets sekretariat og andre støttefunksjoner. Det blir rimeligvis så som så med den organisatoriske frihet, når man rent faktisk hindrer en slagkraftig og selvstendig advokatorganisasjon, og samtidig legger opp til at den frie organisering som likevel måtte finne sted, skal ha såpass begrensede ressurser at den må kjøpe sine tjenester hos statens eget organ, Advokatsamfunnet.

Siden dette er statens organ, er det naturlig at Advokatsamfunnet også bistår andre statsorganer, og Advokatsamfunnet skal oppnevne en advokat som skal ha som oppgave å oversende opplysninger til Økokrim, hvis det kan være mistanke om såkalt hvitvasking. Det er formodentlig praktisk for påtalemyndigheten å ha sin mann inne i advokatenes organisasjon. Det letter deres eget arbeid, vil jeg tro. Det er også kostnadsbesparende, ettersom kostnadene, som kjent, dekkes av advokatene selv.

Dersom en advokat ikke oppfører seg, trer Advokatnemnda i funksjon. I alle saker av betydning skal nemnda ledes av en dommer. Igjen er spørsmålet hvorfor dommere anses som advokatenes så å si overordnede. I Tilsynsutvalget for dommere er lederen selv dommer. Dommerne går igjen flere steder i lovforslaget. Styret for den lovpålagte meklingsordning for forbrukere skal også ledes av en dommer. Advokater kan man som kjent ikke ha tillit til, særlig ikke innenfor deres felt.

Advokatnemnda behandler også saker om overtredelser av de såkalte advokatetiske regler. Dette viser hvor galt det var at disse reglene – som skulle være en internt fastsatt yrkeskodeks – så å si bli overtatt av staten, og gjort til en del av statens eget regelverk gjennom forskrift til domstolloven (Advokatforskriften kap. 12).

Når vi alt er inne på forskrifter, legger forslaget opp til at styret i samfunnet, Advokatstyret, kan fremme forslag til diverse forskriftsendringer overfor samfunnets høyeste organ, som er Advokatmøtet. Advokatmøtet kun kan godta eller forkaste forslaget. Styret er sammensatt med vesentlig representasjon utenfra, og vil altså på denne måten gjøre Advokatmøtet til et passivt sandpåstrøingsorgan for til dels eksterne interesser.

Vel, her er litt av hvert å ta tak i. Det sentrale er imidlertid at utvalget ikke synes å ha noen forståelse for at advokatene bygger sin eksistens på det sivile samfunn, og at de nettopp bør og skal gjøre det, og ikke inngå som en del av statens mangehodede troll. Forslaget vil effektivt legge Advokatforeningen død.

Advokatene har reelt sett intet selvdømme, ingen egen interesseorganisasjon, intet sted å søke sammen og ingen slagkraft, hverken for sine egne interesser eller for de sivile og borgerlige interesser advokater skal bidra til å fremme og håndheve. Den liberale advokatstand er truet, og det er oppsiktsvekkende og meget skuffende at Advokatforeningen synes å være uten prinsipielle motforestillinger mot den utvikling som nå tegner seg, men heller befatter seg med mer eller mindre teknikaliteter i lovforslaget.