I fjor høst ble Magnus Matningsdal invitert til å skrive en gjesteleder i Lov og Rett (nr. 10 2021). I lederen, som har tittelen «Ubalanse i straffenivå ved seksuallovbrudd», tar han til orde for en helhetlig gjennomgang av straffenivåene.
Han foreslår at det oppnevnes en komité som kan gjennomgå straffenivåene i seksuallovbruddsaker, og som kan sammenligne de norske nivåene med straffenivåene i andre, sammenlignbare land.
Han er helt enig med lagdommer Rune Bård Hansen i at straffeloven 2005 ikke gir forholdsmessighet mellom handlingers alvor og straffeutmålingene. Men han er uenig med ham på andre punkter.
– Det er alvorlige svakheter i kapittelet om seksuallovbrudd i straffeloven 2005. I seksuallovbruddsaker er det gradsforskjeller, og da hadde jeg forventet en langt grundigere avveining av hvordan man skal veie de ulike overtredelsers grovhet mot hverandre. Men i forarbeidene er det ikke lett å sammenligne straffenivået mellom ulike type lovovertredelser. Forarbeidene er på enkelte punkter svært dårlige og lite gjennomtenkte, rett og slett.
- Helt uforståelig at et kjæresteforhold ikke skal være relevant
Som eksempel viser han til saken (HR-2021-2145-A) der en 22-åring ble idømt samfunnsstraff for å ha hatt regelmessige samleier med sin 15 år gamle kjæreste, et eksempel Rune Bård Hansen også viser til.
Forarbeidene som er aktuelle i pådømmelsen av denne saken er merkverdige, mener Matningsdal.
– Jeg er ikke like opptatt av at man får fire års fengsel for en ordinær voldtekt. Men der det er tale om sovevoldtekter hvor begge partene er like beruset og overgrepet ikke er like alvorlig, er det ikke forholdsmessig å idømme fengsel i fire år. Men sånn har Stortinget bestemt at det skal være.
Magnus Matningsdal
– Det virker som om de er skrevet med en form for fanatisme. Ifølge forarbeidene til straffeloven 2005 er det ikke relevant i formildende retning at det foreligger et kjæresteforhold mellom partene dersom barnet er under 14 år. Men det ligger jo i sakens natur at det er tale om vidt forskjellige situasjoner, dersom overgriperen er en totalt fremmed person. Så at et kjærlighetsforhold ikke skulle være relevant, mener jeg er helt uforståelig, sier Matningsdal.
Dette synes for øvrig departementet selv å ha innsett, da det noen måneder senere i proposisjonen til endring av straffeloven 1902 inntok motsatt standpunkt, forteller han.
– Det er altså dette Høyesterett med svært god grunn fulgte opp i dommen som kom i fjor høst. Jeg mener avgjørelsen var klok.
Ordfører-saken fra Vågå
Også når det gjelder seksuell omgang og samleie med barn henger ikke straffenivåene sammen, mener han. Dersom barnet er under 14 år, er normalstraffenivået fengsel i fire år.
– Hvis du har to tilfeller, der en jente er tretten år og 364 dager, da er du i bestemmelsen for voldtekt mot barn, og da skal straffen utmåles til fire år. Men hvis jenta er fjorten år og én dag, så er normalstraffenivået seks måneder. Dette henger jo ikke i hop i det hele tatt, sier Matningsdal.
I sin artikkel i Lov og Rett bruker han saken om ordføreren i Vågå som eksempel (Rt. 2013 s.1211), og viser til at ordføreren, som den gang var i femtiårene, hadde hatt hyppige samleier med en jente under 16 år.
«Samleiene hadde foregått over 22 måneder – hvorav i overkant av 14 måneder etter straffskjerpingen i juni 2010 som tilsvarte dagens lovgivning. Straffen ble satt til fengsel i to år og tre måneder – altså litt i overkant av halvparten av straffenivået for ett samleie med en fornærmet på 13 år og 11 måneder. (…) Den enorme forskjellen i straffenivå er ikke lett å forstå.»
– Men hvordan skal man få rettet det opp i ubalansen? Stortinget har jo faktisk nærmest vedtatt at det ikke skal være forholdsmessighet, sier Matningsdal.
Tillitskrise mellom statsmaktene
Problemet for Høyesterett er forhistorien, påpeker han.
– Det oppstod nærmest en tillitskrise mellom Stortinget og Høyesterett på begynnelsen av 2000-tallet, og de høye straffenivåene er, etter min mening, på mange måter en konsekvens av denne.
På 1990-tallet vedtok Stortinget forhøyelser av den øvre strafferammen på flere områder, med mål om å øke straffenivåene.
– I august 2000 økte så minstestraffen for voldtekt til samleie fra ett til to år, men enda viktigere i denne sammenhengen, var at sovevoldtekter falt innunder voldtektparagrafen. Det innebar at normalstraffenivået for sovevoldtektene nærmest over natten økte fra nitti til tolv dager til minst fengsel i to år. Det var altså tale om en seksdobling. Og så skjedde det som ble utslagsgivende for et økt straffenivå: I 2002 fikk Høyesterett to saker til behandling om sovevoldtekt som var begått etter lovendringen.
– Da var man nødt til å forholde seg til at minstestraffen nå var satt til to år. Men flertallet gjorde nærmere femti prosent av straffen betinget. Liv Gjølstad og jeg dissenterte, og stemte for fullt ut ubetinget, som en konsekvens av at sovevoldtekt nå lå under voldtektparagrafen. Flertallets avgjørelse vakte veldig sterke reaksjoner på Stortinget, der mange mente at Høyesterett ikke levde opp til forutsetningene som lå til grunn for Stortingets lovvedtak.
– Det bygget seg etter dette opp en frustrasjon med Høyesterett blant stortingspolitikerne utover på 2000-tallet, forteller han.
- Justiskomiteen på krigsstien
Samtidig kom Straffelovkommisjonen med sin innstilling til ny straffelov.
– Innstillingen var veldig negativ til at domstolene skulle legge vekt på det som var sagt i forarbeidene om straffenivå. Dette ble nærmest som å henge opp enda en rød klut fremfor Stortinget. I justiskomiteens innstilling til straffeloven kan man se at den virkelig var på krigsstien i forhold til dette. De kom derfor med en streng beskjed om hva slags straff de ville ha i seksuallovbruddsaker, og det var den bestillingen lovavdelingen kom tilbake med i 2009. De var – ut fra de to sovevoldtektssakene – veldig presise på i forarbeidene at straffen ikke skulle gjøres delvis betinget.
Høyesterett kunne ikke se bort fra signalene fra lovgiver, mener Matningsdal.
Hensynet til domstolenes uavhengighet og maktfordelingsprinsippet er ikke til hinder for at det gis slike signaler, noe Høyesterett fastslo i to storkammerdommene høsten 2009, påpeker han.
– Slik jeg ser det, ville det være veldig vanskelig for Høyesterett i dag å snu opp ned på den praksis som har vært fulgt de siste årene. Derfor har jeg foreslått å sette ned en komité som kan gå gjennom straffenivået, og også sammenligne med nivåene i andre land.
– Farlig tanke
Han synes at Rune Bård Hansen trekker frem mange viktige momenter i sitt innlegg i Lov og Rett.
– Det er mange kloke og gode tanker der, men en fremgangsmåte der Høyesterett nærmest skal gjøre opprør, er en farlig tanke i praksis. Det ville jeg ikke ha vært med på, sier Matningsdal.
Han kritiserer også forarbeidene for overhodet ikke å ha drøftet øvre strafferamme i saker om fremstilling som seksualiserer barn, for eksempel seksualiserte bilder og videoer av barn som deles på internett.
– Dette er svært alvorlige handlinger. Nå skal det for eksempel opp en straffesak i Stavanger tingrett, der politiet gjorde et beslag som var så omfattende at da de hadde sett på det i 19 døgn, så ordet de ikke mer. For denne type lovbrudd er det en øvre strafferamme på fengsel i tre år.
I sin gjesteleder i Lov og Rett skriver han:
«Straffenivået er overhodet ikke kommentert i Ot.prop. nr. 22 (2008-2009) s. 447-448. Når man tar i betraktning at materialet normalt inneholder avbildning av grove seksuelle overgrep mot barn, og handlingen har betydelig likhetstrekk med heleri, er det vanskelig å forstå at forarbeidene er tause om fremtidig straffenivå.»
– Jeg står ved at dette er elendig forarbeid, basert på sviktende faglig analyse, sier Matningsdal.
Ute av Høyesteretts hender
Han sier at det er lett å finne eksempler på at enkelte saker straffes for mildt og andre for strengt, men mener det ikke er hensiktsmessig å debattere enkeltsaker.
– Men rent overordnet er jeg enig med Rune Bård Hansen i at det er manglende forholdsmessighet i straffenivåene. Men jeg mener at han angir en feil fremgangsmåte for å endre situasjonen, for dette er på mange måter tatt ut av Høyesteretts hender.
Generelt sier han at han ikke tror det vil bli færre voldtekter dersom straffenivået senkes.
– Dette ville være å tillegge en overdreven tro på den preventive betydningen av straff. Men det må være en form for indre rettferdighet, men det har Stortinget med sine lovvedtak i stor grad forhindret.
Det som er verst i så måte, er en del av sovevoldtektene, mener han.
– Jeg er ikke like opptatt av at man får fire års fengsel for en ordinær voldtekt. Men der det er tale om sovevoldtekter hvor begge partene er like beruset og overgrepet ikke er like alvorlig, er det ikke forholdsmessig å idømme fengsel i fire år. Men sånn har Stortinget bestemt at det skal være.
