- Det fremstår som lite hensiktsmessig ikke å ville gå i dialog, mener innleggsforfatteren.
- Det fremstår som lite hensiktsmessig ikke å ville gå i dialog, mener innleggsforfatteren.

Mener ny MR-regel er forvirrende

Det er ingen grunn til å tro at Advokatforeningen kan presse gjennom en regel som Justisdepartementet mener er uegnet som forskrift, skriver advokat Stephan L. Jervell i dette innlegget.

Publisert Sist oppdatert

I 2017 iverksatte Advokatforeningen et godt tiltak ved å sette ned et ad hoc utvalg som skulle utrede en mulig menneskerettsregel for advokater. Arbeidet kulminerte med et forslag til en ny regel i Regler for god advokatskikk (RGA), punkt 1.4, som ble vedtatt av Hovedstyret i mai 2018. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

Stephan L Jervell er partner i Wiersholm.
Stephan L Jervell er partner i Wiersholm.

«Advokatens forhold til menneskerettighetene: En advokat skal ikke gi råd som advokaten forstår eller må forstå vil innebære krenkelse av noens menneskerettigheter eller en betydelig risiko for dette. Med menneskerettigheter menes det samme som i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.»

Basert på ordlyden alene er det ikke vågalt å hevde at bestemmelsen kan synes å være litt løs i kanten og noe upresis. Dette er dog ikke uvanlig ved denne type fanebestemmelser – se til sammenligning de ulike fanebestemmelser som er blitt inntatt i Grunnloven gjennom årenes løp.

- Egnet seg ikke som forskrift

Ettersom bestemmelsene i RGA er forskrifter som en del av advokatforskriften, anmodet Advokatforeningen om Justisdepartementet gjorde også pkt. 1.4 til forskrift. For RGA har man den spesielle situasjon at det er Advokatforeningen som vedtar RGAs innhold, men det er Justisdepartementet som gjør bestemmelsene til forskrift. For departementet er således situasjonen den at de ikke kan gjøre endringer i den ordlyd Advokatforeningen har vedtatt, og må derfor nøye seg med å stadfeste eller forkaste regelen.

I dette tilfellet – og kanskje ikke så overraskende – led Advokatforeningen det forsmedelige tap at Justisdepartementet i august i år besluttet at pkt. 1.4 ikke egnet seg som forskrift.

Departementet sa seg enig med høringsinstanser som Regjeringsadvokaten og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet at bestemmelsen var uklar, vidtrekkende og utfordrende å anvende. Man pekte på at bestemmelsen kan medføre tolkningstvil og usikkerhet. Ifølge departementets nådeløse dom var bestemmelsen «ikke forskriftsmessig egnet for stadfestelse».

Ugunstig situasjon

For Advokatforeningen og RGA var dette meget uheldig, ettersom det skaper en ugunstig situasjon at alle reglene i RGA, minus en, er forskrifter – og da attpåtil Advokatforeningens prestisjefylte menneskerettsregel.

I en slik situasjon skulle man kanskje tro at Advokatforeningen gikk i seg selv for å finne en vei ut av uføret. Men tilsynelatende går foreningen heller ned i skyttergraven.

Ifølge foreningens leder Jon Wessel-Aas skal foreningen ikke gå i noen dialog med statens myndigheter om hvilke forpliktelser advokater skal påta seg. Wessel-Aas er videre veldig uenig i at regelen er uklar og mener at Regjeringsadvokaten og Tilsynsrådet har misforstått regelen.

Dette er jo interessant i seg selv, fordi hvis regelen er så klar som Wessel-Aas mener, så er det kanskje litt rart at presumtivt flinke jurister hos Regjeringsadvokaten og Tilsynsrådet misforstod denne.

Wessel-Aas må da også ty til det han betegner forarbeidene for å forsvare sitt synspunkt om at bestemmelsen ikke er vanskelig å forstå. Det kan også påpekes at da Advokatforeningen ble gitt muligheten av departementet til å vurdere høringsmerknadene, så var Advokatforeningen enig i at det var «behov for å klargjøre bestemmelsens rekkevidde på noen punkter», men valgte likevel å opprettholde ordlyden uendret.

Er rådgivningsfasen omfattet?

Fra et rent språklig synspunkt må det kunne hevdes at bestemmelsen ikke er helt entydig. Bestemmelsen henviser til å gi råd, og Advokatforeningen mener derfor det er tydelig nok at den kun gjelder rådgivning og ikke for eksempel bistand i tvistesaker.

Betyr dette at den heller ikke gjelder for advokaters arbeid med transaksjoner? Mye tyder på at man nettopp har ment å fange opp advokaters arbeid med transaksjoner, men dette er ikke klart.

Det er jo heller ikke helt enkelt å klart fastslå at tvistearbeid faller utenfor bestemmelsen. Wessel-Aas bidrar til ytterlige forvirring når han i Advokatbladet ikke snakker om rådgivning, men at regelen er kun «myntet på rådgivningsfasen». Betyr det at rådgivningsfasen før en tvist er omfattet? Noe som kan være uheldig.

- Forvirrende totalbilde

Videre fremkommer i et brev fra Advokatforeningen til departementet – som utgjør en del av det Wessel-Aas betegner som forarbeidene – at pkt. 1.4 retter seg mot «advokatens rådgivning ovenfor klienter som driver næringsvirksomhet» (min utheving). Dette kan fremstå som en fornuftig presisering, men er ikke noe man intuitivt kan lese ut av ordlyden.

Det er heller ikke helt i tråd med Wessel-Aas’ uttalelse i Advokatbladet hvor han fremhever at regelen også omfatter råd til offentlige etater i tillegg til næringslivet. Totalbildet synes således noe forvirrende.

Det man dog ikke må glemme, er at det ligger gode hensikter bak RGA pkt. 1.4, og utvalget som utformet bestemmelsen også gjorde viktig arbeid med å lage veiledere for advokater og en anbefaling om en menneskerettighetspolicy for advokatfirmaer.

Dette bør følges opp ved å endre pkt. 1.4 slik at den kan bli forskrift. Det vil være svært uheldig om akkurat Advokatforeningens menneskerettsbestemmelse er den eneste regelen i RGA som ikke er i forskrifts form.

- Knefall ikke nødvendig

Dette betyr ikke at Advokatforeningen må gjøre noe knefall for departementet. Det å presisere og klargjøre en bestemmelse, er ikke det samme som å endre bestemmelsens meningsinnhold.

For min del virker således Wessel-Aas’ erklæring om at man ikke vil gå i dialog som lite hensiktsmessig. Det er ingen grunn til å tro at Advokatforeningen kan presse gjennom en regel som departementet mener er lite egnet som forskrift, og det er ditto lite gunstig at menneskerettsregelen som den eneste i RGA ikke skal være forskrift.

I en dialogrunde kan man også svare opp Regjeringsadvokatens kritikk – som virker litt overdreven – samt Tilsynsrådets synspunkter – som til dels misforstår reglenes subjektivitet.

På denne måten kan man kanskje få en omformulert regel i RGA pkt. 1.4 som blir mer presis og enklere å forstå, som samtidig er egnet som forskrift. Dette må da være bedre enn en regel som mange oppfatter som noe uklar og som ikke godkjennes som forskrift. Pragmatisme spiser stort sett prestisje til frokost!