VM-advokat, soldat og ildsjel

– Årets sommerferie ble veldig kort. Det ble en fem dagers fottur på Shetland. Der var det stort sett Ski-VM på morgenen og kvelden, og så en vandretur midt på dagen.

For Marius Moursund Gisvold har jobben gått slag i slag lenge. Jobben som advokat for Ski-VM i Trondheim tar mer eller mindre alle våkne timer.

Motiveres av idretten

Motivasjonen i saker av dette omfanget, forklarer Gisvold, ligger først og fremst i utfordringen.

–Det er utfordringen, altså oppgaven med å få til noe som virker umulig. Det er å få en oppgave som kan virke veldig vanskelig, noen ganger håpløs. Da er det gøy å kjenne at du får det til likevel.

I vårens sak er det imidlertid idrettsgleden som er den største driveren.  Gisvold har nemlig en lang idrettskarriere bak seg som utøver, trener og ildsjel. Han drev aktivt med fotball og basket frem til hans femte kneoperasjon satte et punktum. Etter det har han blant annet vært fotballtrener og styreleder i Oslo-klubben Ready.

– Det er nok begrunnelsen for at jeg i det hele tatt sa ja. Idretten har gitt meg veldig mye. Jeg tror sterkt på idrettens betydning for helse, miljø og at folk skal ha det gøy. Derfor tenkte jeg at dette var en bra ting å stille opp på.

36 år i Wikborg Rein

Gisvold begynte i Wikborg Rein tilbake i 1983, og startet selskapets London-kontor i 1987, arbeidet ved Rotterdam-kontoret i noen år og var også selskapets managing partner fra 1995 til 1997.

Han har i en årrekke arbeidet mye med børs- og verdipapirjuss, særlig i tilknytning til fusjoner og oppkjøp, og har bistått mange advokater i forbindelse med inngåelse og uttreden av partnerskap.

Han har arbeidet med en rekke høyprofilerte saker, blant annet var han del av advokatteamet som representerte Thomas Wilhelmsen i familiesøksmålet.

Fotballfeber

På spørsmål om hva som er hans guilty pleasure havner vi også tilbake i idretten.

–  Det må vel være at jeg liker å reise rundt i verden og oppleve spesielle fotballarenaer. Jeg har vært i  Brasil og sett Santos, hjemmeklubben til Pelé, spille hjemmekamp, jeg har vært i Dortmund og sett den gule veggen da Klopp var trener der, på Camp Nou og sett Barcelona og så har jeg sett mesteparten av det som er av kule arenaer i England.

Men det er ingen tvil om hvor Gisvolds fotballhjerte hører hjemme. Til tross for at han bodde i Oslo fikk han nemlig med seg alle Rosenborgs hjemmekamper i Champions League i fødebyen Trondheim.

Litteraturen er viktig

Utover idrett finner Gisvold også mye glede i litteratur. Det hjelper spesielt når han står i krevende saker.

– Jeg leser mye i den typen øvelser, det gir hodet pause. Det blir ofte lett lektyre, ikke akkurat Brødrene Karamasov.

På spørsmål om hva han ville vært dersom det ikke ble advokatyrket, er forfatter et alternativ Gisvold trekker frem. Han har nemlig skrevet både juridisk faglitteratur og en dokumentarbok om egne erfaringer i landets tjeneste.

Libanon

I 1978, halvveis i det som den gang var andre avdeling, var Gisvold en av nordmennene som bidro i FNs fredsbevarende styrker i Libanon. Stillingen han fikk der ga at ham et overblikk over situasjonen som gjorde at han følte han hadde en historie å fortelle da han kom hjem.

– Jeg var egentlig i militærpolitiet, men vi hadde ingen etterretningsstillinger da jeg kom ned. Siden jeg var etterforskningsleder endte jeg opp med mye ansvar for å skaffe informasjon og holde overblikk.

I tillegg, forteller han, tok det tid å lande da han skulle tilbake til studenttilværelsen. Dette resulterte i boken Møte med Libanon som han ga ut i 1979.

– Vi ble beskutt i gjennomsnitt én gang per dag, og ti prosent av den første kontingenten dro hjem fordi det ble for tøft. Da jeg kom hjem til Norge tok jeg et halvt år pause hvor jeg skrev manus og bygde hytte på Røros med penger jeg hadde tjent. Jeg bygde på dagen, og skrev på kvelden. Det ble nok litt terapi i gåseøyne, og en grei måte å komme seg ut av det på.

Den siste allmennpraktiserende

Under og etter studiene jobbet Gisvold som vitenskapelig assistent, og en kort periode universitetslektor, ved Institutt for sjørett ved UiO. Etter å ha utført enkelte oppdrag ved siden av, fant han ut at han ville bli advokat.

Når vi spør hvilket spørsmål han skulle ønske han fikk er noe av det han trekker frem utviklingen i advokatyrket. Gisvold beskriver seg som den siste allmennpraktiserende advokat, og tenker med glede på hvor åpen bransjen var da han begynte.

– Det beste med å være advokat er at du får jobbe med noe nytt hver dag. Jeg føler at min generasjon har vært den aller heldigste. Da vi begynte i advokatfirmaene så fikk vi lov til å jobbe med alt mulig rart, og vi fikk masse ansvar og muligheter. Jeg føler at denne profesjonaliseringen og spesialiseringen, og at man skal kunne nås til alle døgnets tider i tre forskjellige kanaler, har gjort livet som advokat mye mer krevende og ikke så gøy.

Gisvold synes spesielt tempoet var mer behagelig før.

– Vi skrev jo brev den gangen. Da trengte du ikke svare samme dagen som du fikk brevet. Først gikk det et par dager før du fikk brevet, og så trengte du ikke svare samme dagen, for du kunne ljuge og si at brevet først kom dagen etter. Du hadde bedre tid til å prosessere da.

Faren som forbilde

–  Hvem er ditt faglige forbilde, og hvorfor? 

På dette spørsmålet må Gisvold tenke litt. I løpet av karrieren har han rukket å møte mange han ser opp til. Spesielt nevner han kollegaer han hadde ved Institutt for sjørett, som Erling Selvig, Sjur Brækhus, Thor Falkanger og Hans Jacob Bull.

– Min far har også vært et stort forbilde for meg. En veldig dyktig advokat som tilhørte kretsen rundt Jens Christian Hauge på tredvetallet. Det var en kollokvie som studerte sammen den gangen og var grusomt flinke alle sammen. Far var en advokat som sa at alle som fant frem til hans dør skulle få hjelp. Han ble ikke særlig rik.

Brevet fra kongen

Noe av farens idealisme går kanskje også igjen når vi spør hvilken sak som har gjort mest inntrykk på han selv.

– Det kan jeg fortelle om, men det kommer til å ta et par minutter.

Saken oppstod i 1987, da Gisvold bestyrte et fellesnordisk advokatkontor i Rotterdam. Kontoret delte hus med det svenske og norske konsulatet. En dag kom den svenske konsulen ned med en fortvilet situasjon.

En eritreisk flyktning bosatt i Nederland hadde fått oppholdstillatelse i Sverige. Det var vanlig at eritreiske flyktningefamilier oppbevarte det de hadde av verdier i gull, og denne flykningen fikk med seg hele slektens beholdning da han reiste til Sverige. På vei inn i landet ble han arrestert for gullsmugling, og gullet ble inndratt til fordel for den svenske stat. Gisvold ble spurt av konsulen om han kunne hjelpe.

– Jeg lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre. Dommen var jo riktig, og alt som fantes av ankefrister var ute. Da tenkte jeg at jeg fikk gi det et forsøk, og sendte brev til kong Carl Gustaf og be om benådning. Jeg tenkte at OK, da har jeg gjort det jeg kunne med den saken.

Tre uker senere kom konsulen oppildnet ned på kontoret og fortalte at det var kommet en boks fra Sverige. Det viste seg at nådesøknaden hadde gått gjennom, og gullet ble returnert.

– Da ble det full fest i flyktningeleiren i Rotterdam. Det tror jeg var den største prestasjonen jeg som advokat har gjort.

Innsats for gjeldsofre

–  På hvilket fagområde synes du rettstilstanden bør endres fortest mulig?

– Jeg er ikke noe særlig fornøyd med måten vi behandler innvandrere og flyktninger på i dette landet. Jeg synes politikerne er litt for feige når det gjelder å stå opp for rettighetene til de som stort sett har vært nødt til å flykte hjemmefra. Jeg skjønner at Norge ikke kan ta imot alle i verden, men jeg synes at de som har funnet veien hit burde bli behandlet litt bedre.

Også de som havner i gjeld står Gisvolds hjerte nær. På nittitallet tok han initiativet til en gjeldsofferaksjon der partnerne i de store firmaene i Oslo hjalp tre gjeldsofre hver.

– Jeg synes ikke vi er noe snille mot de som havner i gjeld. Jeg synes vi generelt stigmatiserer folk som havner i den situasjonen. Det burde være bedre løsningsmodeller for å få dem på bena og ut i samfunnet.

Engasjert på vegne av rettsstaten

  – Hva kan advokater gjøre for å beskytte rettsstaten?

– De må hele tiden huske på at de skal være frie og uavhengige av alle påvirkninger. De skal tale klientens og rettferdighetens sak, og ikke la seg påvirke av økonomiske eller politiske hensyn.

Også på dette feltet har Gisvold engasjert seg. Han er leder for Nils og Dina Espelands legat for en fri og uavhengig advokatstand, som gudfaren hans opprettet på syttitallet. Legatet har blant annet delt ut midler til Jusbuss, Gatejuristen og opprettelse av frie advokatforeninger i tidligere sovjetland.

I en tid med voksende firmaer og stor omsetning, har Gisvold en viss bekymring for at økonomiske interesser kan true advokatenes uavhengighet.

– Det er en generell fare for at man ikke velger riktig hvis man har veldig store økonomiske interesser i et arbeidsområde. Jeg vet ikke om det er sånn, men risikoen er i alle fall mye større.