KLAUSULERINGSDEBATT:

Forsvarerne mener at deres klienter oftere og oftere nektes innsyn i saksdokumenter. Her Marius Dietrichson og Jørn Sigurd Maurud.
Forsvarerne mener at deres klienter oftere og oftere nektes innsyn i saksdokumenter. Her Marius Dietrichson og Jørn Sigurd Maurud.

– Klausulering er et pressmiddel for å få gjennomført avhør

Forsvarsadvokatene mener politiet klausulerer for mye, og at det har vært en dramatisk utvikling de siste årene. Jørn Sigurd Maurud svarer på sin side at det finnes for lite dokumentasjon til at man kan slå fast at en uheldig praksis forekommer.

Publisert

– Min vurdering er at det klausuleres i altfor mange saker. Det klausuleres også altfor mange dokumenter i den enkelte sak, og det foretas ikke tilstrekkelig løpende vurdering av behovet, sa avtroppende styremedlem i Forsvarergruppen, Arne Gunnar Aas, under høstens forsvarerseminar.

Å klausulere

= Å skjerme noe for innsyn

Han fortalte at han har blitt mer og mer oppmerksom på hvilken betydning klausulering har for arbeidet forsvarerne skal utføre.

– Innsynsretten er rotfestet i mange viktige prinsipper. Det materielle sannhetsprinsippet, kontradiksjonsprinsippet, likhetsprinsippet, kontrollhensynene og ikke minst tilliten til prosessen. På den annen side har man hensynet til etterforskningen og at den ikke skal skades. Det er i avveiningen her at klausuleringen kommer inn.

– Nå er vi i en situasjon hvor saksdokumentene mer eller mindre tilhører politiet, hvor de kan diktere hvor, når og på hvilken måte dokumentene kan stilles til rådighet for forsvarer.

– Klausuleres altfor mye

Aas mener klausuleringsspørsmålet blir stadig viktigere etter hvert som forsvarerne kommer inn i straffesakene langt tidligere enn før.

- Hvis advokaten kjenner innholdet i dokumenter som er klausulert for klient, må vi åpenbart ha anledning til å si til klienten at de ikke skal avgi forklaring. Det følger av våre retningslinjer, mener Arne Gunnar Aas.
- Hvis advokaten kjenner innholdet i dokumenter som er klausulert for klient, må vi åpenbart ha anledning til å si til klienten at de ikke skal avgi forklaring. Det følger av våre retningslinjer, mener Arne Gunnar Aas.

– Etter den nye straffeprosessloven blir det nærmest en hovedregel at forsvarer skal være tilstede under avhør. Jeg opplever at klausuleringen brukes som et pressmiddel for å få gjennomført nettopp et avhør av siktede.

Samtidig påpekte han at man kan ta klausulering til retten, men at det heller ikke er en enkel utvei.

– Derimot har jeg flere ganger opplevd å få dokumentene uten noen restriksjoner fra politiet når jeg truer med å begjære innsyn. Det gir meg en tanke om at de bruker klausuleringen i mye større grad enn det det er grunnlag for, sa Aas.

– Skal ikke være passive

Aas tror mye av klausuleringen skyldes at mange politiadvokater har et annet syn på hva som er forsvarerens oppgave.

– Vi skal ikke ha rollen som passiv tilhører i avhør, men tvert imot skal vi være aktive under etterforskning. Påtaleinstruksen snakker bare om siktedes rett til å ha med forsvarer, men vi har rett til å stille tilleggsspørsmål og til å kontrollere faktum som fremstilles. Det er en del av vår rolle.

– Hvis vi som forsvarere ikke snart retter oss i ryggen når det kommer til dokumentinnsyn, kommer det til å bli mer og mer klausulering, og vanskeligere og vanskeligere arbeidsforhold for oss.

Mangler empiri

Jørn Sigurd Maurud, nå riksadvokat, men da leder av Oslo statsadvokatembeter, mener utfordringen er at det finnes for lite empiri om dette.

– Vi vet ikke om økningen er reell, selv om dere åpenbart mener det. Jeg er ikke så sikker på om påtalemyndigheten er helt enig.

Selv har han en følelse av at klausuleringen til tider også avhenger av hvem som ønsker innsyn, vurdert opp mot viktigheten av at klausulerte dokumenter ikke kommer ut.

– I tillegg er vi selvsagt opptatt av at forklaringen ikke skal bli påvirket av informasjon man har fått på forhånd. Ikke bare forklaringen fra den som er mistenkt, men det er andre hensyn her også – vitner, fornærmede, represalier og slike ting. Jeg vet at dere forstår at det innimellom er gode argumenter for å klausulere dokumenter, sa Maurud.

Samtidig oppfordret han forsvarerne til å samle klausuleringsbegrunnelser, slik at man kanskje etter hvert vil få nok dokumentasjon til å kartlegge en potensielt uheldig praksis.

– Jeg liker ikke at man klausulerer for sikkerhets skyld. Man skal ikke gjøre det, og utgangspunktet skal være det motsatte. Det skal være fullt innsyn, og det skal være en konkret begrunnelse for å nekte innsyn. Kan man ikke begrunne nektelse, må innsyn gis.

Dette mener forsvarerne

Cathrine Grøndahl:
– Jeg tror mange opplever klausuleringen som en propp, som ikke bare er skadelig for klienten, men også for etterforskningen - ingen kommer videre. Dette er uheldig på mange måter, særlig for unge lovbrytere som må sitte der i blinde uten ordentlig veiledning.

Marijana Lozic:
– Mindreårige må få et særskilt fokus. Mange opplever det som kjempeskummelt når de ikke aner hva politiet vet. Når det er mindreårige involvert, er det mange andre hensyn som må vektlegges - ikke bare påtalemyndighetens arbeid og etterforskningstaktikk.

Anders Brosveet:
– Jeg har også sett en klausuleringstendens i de store sakene, og det virker på meg som klausuleringen til tider handler om at man ikke søker å få en sann forklaring, men man søker å sette siktede i en felle. Særlig gjelder det klausulering av informasjon som har vært kjent for siktede tidligere, eksempelvis fra siktedes egen Outlook-kalender. Det blir en huskekonkurranse, og det gir ingen merverdi til etterforskningen.

John Christian Elden:
– Mange etterforskere har en tanke om at det er bra at siktede avhøres uten at de har innsyn i saksdokumenter. Det er helt uriktig. Det er nettopp for å få en riktig sak plassert, og for å få en sannferdig forklaring, at innsyn er viktig.

Trygve Staff:
– Jeg tar prinsipielt ikke imot klausulerte dokumenter. Jeg har gjort det én gang, og det var guffent å vite noe jeg ikke kunne fortelle klienten. Vi forstår ofte hva saken handler om uansett, hvert fall i stor grad. Jeg ønsker et klientforhold som er åpent og fortrolig, og det fungerer.

Frode Sulland:
– Min opplevelse er at det har vært en dramatisk endring, særlig de siste ti årene. Jeg har opplevd at politiet sier at den frie forklaringen får mindre betydning så lenge siktede har innsyn i saksdokumentene. Det er uttrykk for en holdning som egentlig er bakgrunnen for dette. Jeg tror også at den utstrakte tilståelsesrabatten har blitt irriterende for en del. Dermed kan man taktisk forsøke å hindre at noe kan betraktes som en tilståelse fordi den kommer etter at man har fått innsyn i saksdokumentene. Det blir sabotasje. Det er ikke vår jobb å undersøke klausuleringspraksisen. Det må politi- og påtalemyndighet gjøre.