- Forretningsadvokatene og velferdsstaten

I Advokatbladet 5. april skriver Advokatforeningens leder, Jon Wessel-Aas, en heroisk hyllest til forretningsadvokatstanden. Vi kan takke denne yrkeskategori for at vi er verdens beste land med hensyn til verdiskapning, velferdsstat, rettsstat, demokrati og mye annet.

En annen oppfatning er ikke bare gal, men direkte farlig, ifølge Wessel-Aas. Faremomentet er visstnok en forrykket maktbalanse mellom stat og sivilsamfunn fordi forretningsadvokatene da vil hindres i å ivareta sine klienters interesserer.

Ifølge Wesssel-Aas er det nok av eksempler i andre land på at naturressurser utnyttes av makthavere uten at det kommer befolkningen til gode.

Nå er det slik at billig kraft gjennom over hundre år har vært et uvurderlig aktivum for Norges næringsliv og husstander, men det holdt på å gå galt i 1918 fordi Høyesterett med knappest mulig flertall (4 mot 3) slo fast at konsesjonslovene ikke stred mot Grunnloven.

Jeg er usikker på om forretningsadvokatene den gang ivaretok befolkningens interesser eller de private interesser som ønsket å kjøpe norsk fossekraft.

- Uhyggelig paradoks

Uansett, i dag er kraft gått fra å være infrastruktur til å bli en markedsvare med det uhyggelige paradoks at den norske stat må subsidiere sine innbyggere for at de skal nyte godt av landets egen naturressurs.

Hvordan er man havnet i et slikt uføre? Det kan vel ikke helt utelukkes at energiloven er blitt til med bistand fra forretningsadvokater. Konsesjonslovene ble til som følge av fremsynte politikere.

Jeg tror ikke fremtidens historikere vil gi de politikere som gjorde kraft til marked den samme attesten, uansett bistand fra forretningsadvokater.

Wessel-Aas viser til historiker og professor emeritus Jan Eivind Myhre som skal ha hevdet at demokrati, rettsstat og velferdsstat siden tidlig på 1800-tallet har vært uadskillelige følgesvenner i fremveksten av den norske modellen.

Jeg vet ikke om årstallet 1884 og forløpet har gått Myhre og Wessel-Aas hus forbi. Som kjent var det dette året parlamentarismen, som er grunnlaget for vårt demokrati, ble innført. Men det var først etter en kraftig konfrontasjon mellom den lovgivende makt på den ene side og den utøvende og dømmende på den andre. Dette er elementær kunnskap for grunnskoleelever.

For å gå tilbake til vår tid viser Wessel -Aas til at forretningsadvokatene ved å bistå både næringsliv og forvaltningen sikrer en god balanse mellom statsmaktene og demokratiet.

- Jurister støtter ledelse og stab

Jeg finner grunn til å vise til Sivilsamfunnets rettsstatsmelding i 2022 der fremheves blant annet den mangelfulle juridiske kompetanse i kommunene.

«De kommunene som har ansatte jurister bruker fortrinnsvis kompetansen som støtte for ledelse og stab, dessuten på fagområdet «plan og bygg». Juristene brukes langt sjeldnere innenfor fagområder som retter seg mot ressurssvake grupper av innbyggere – som barnevern, helse og omsorg, personvern, oppvekst og utdanning.

Jon Wessel-Aas: Påstander om at forretningsadvokater undergraver spleiselaget og velferdsstaten er etter min mening ikke bare gale, men farlige

De store forretningsadvokatfirmaene gjør velferdsstaten sterkere, ikke svakere

Kommunene veileder borgerne og fatter vedtak og andre forvaltningsbeslutninger av stor betydning for innbyggerne. De fleste områder hvor kommunen utøver myndighet, er regulert i lov og forskrifter. Feil i saksbehandlingen og lovforståelsen kan få store konsekvenser for enkeltpersoner. Det er også vesentlig at innbyggernes lovbestemte rett til veiledning, klage og overprøving sikres. Tilgang til juridisk kompetanse i kommunene er en forutsetning for å oppfylle disse kravene.»

- Statlige aksjeselskaper har skapt et godt marked for forretningsadvokater

Tilsvarende gjelder i statlig sektor der stadig mer av lovgivningen som før ble utviklet i departementene nå «settes bort» til forretningsadvokater.

Problemet er at stat (og kommune) nå, motsetning til tidligere, kjøper den juridiske kompetanse fra advokatstanden.

Den mangfoldige flora vi etter hvert har fått i statlige aksjeselskaper, har skapt et godt marked for forretningsadvokater og andre typer advokater.

Resultatet er at stat og kommune ikke har utviklet internjuridisk kompetanse på ulike forvaltningsområder og i stedet kjøper denne kompetansen dyrt. Dette bidrar til manglende kontinuitet i den faglige utviklingen innen offentlig sektor.

- Interessant å undersøke omfanget

Statlige kjøp av private advokattjenester startet for alvor etter at Tormod Hermansens tilknytningsutvalg (NOU 1989:5) la grunnlaget for en fundamental statlig omorganisering og derved skapte et nytt advokatmarked.

Omfanget av statlig bruk av konsulenter har stor politisk oppmerksomhet. Den samme oppmerksomheten gjør seg ikke gjeldende for bruk av advokattjenester. Det hadde vært av stor interesse å få undersøkt hvilket omfang dette har.

Wessel- Aas skal ha ros for at han peker på svakheten i det han kaller den ellers usedvanlige vellykkede norske modellen - «at fattige og utsatte grupper burde hatt bedre tilgang til advokatbistand.»

Tross alt får disse grupper, hvis de er fattige nok, fri rettshjelp. Størstedelen av den norske befolkning er i realiteten avskåret fra å prøve sin sak i rettsvesenet, og det gjelder ikke den gruppen som betjenes av forretningsadvokater. Den økonomiske risikoen er for stor. Dette forhold diskvalifiserer i betydelig grad Norge som rettsstat.

Transocean-saken: - Sterkt omdiskutert

Det er dessverre avdekket flere juridiske skandaler innen strafferett og forvaltning (NAV). Forretningsadvokatstanden ansvar i så måte er meget begrenset.

Likevel kan det være grunn til å stille et spørsmål ved Transocean-saken, som var en sterkt omdiskutert sak. Det var påfallende at Økokrim ikke klarte å engasjere sakkyndige i forretningsadvokatmiljøet (Oslo). Unnskyldningen var inhabilitet, andre mente det var boikott.

Advokatforeningens engasjement i samme sak var også spesiell. Jeg er i sterk tvil om forretningsadvokatstanden tok det ansvaret de burde ha tatt i en så vanskelig sak av stor samfunnsmessig betydning.

I den grad det måtte ha interesse omtalte jeg saken relativt utførlig i min bok fra 2019: Fremme rett og hindre urett.

- Mer aktive som lobbyister

Wessel-Aas nevner også Advokatforeningens engasjement av Menon Economics for å identifisere verdier. Han uttrykker misnøye med at omtalen av de store forretningsadvokatvirksomhetene ikke vektlegger Menons funn. Årsaken kan være at deler av offentligheten har en annen oppfatning enn Menon.

Jeg vil også trekke frem et forskningsprosjekt fra BI så langt tilbake som 2008. I prosjektet pekte man på at forretningsadvokatene var blitt mer aktive som lobbyister.

Denne aktiviteten er neppe blitt svakere på de femten årene som er gått.

I det samme prosjektet ble det også slått fast at de store advokathusene hadde utviklet seg til milliardbedrifter med en svært god lønnsomhet - 4 til 5 millioner var ikke uvanlig for en partner.

I dag er dette mangedoblet. De store advokathusene er ikke bare god butikk- de forvalter også betydelig uformell makt. Hvorvidt de utøver lobby-virksomhet på vegne av sine klienter kan derfor ikke helt utelukkes.

Wessel-Aas avslutter sin kommentar med omtale av noe han kaller det «rettstatlige rammeverk». En viktig ingrediens i rammeverket er ifølge ham taushetsplikten. Jeg vil bemerke at taushetsplikten nok kan være en hemsko for å komme til bunns i økonomisk kriminalitet.