Vi som bor i Norge, har på mange vis vunnet i livets lotto.
Landet vårt er blant verdens beste i verdiskapning, velferdsstat, rettsstat,
demokrati – og mye annet som mange kan misunne oss. Har vi vært heldige, eller
fortjener vi alle disse kvalitetene fordi vi har gjort så mye riktig?
Vi var heldige som fant olje. På den annen side; det er
fullt mulig å finne og utnytte store naturressurser uten at rikdommen kommer
befolkningen til gode.
Verden viser nok av eksempler på det, og fellesnevneren
for disse, er at ressursene finnes i land med svake eller manglende demokratier
og rettsstater. Da tilfaller verdiene makthaverne og deres allierte, mens
resten av befolkningen er prisgitt deres vilje til å dele.
Advokatstanden inngår i den norske modellen
Kombinasjonen av høy verdiskapning og sterk rettsstat har
skapt et stort og stadig økende marked for dyktige og svært spesialiserte
forretningsadvokater. Disse inngår i den juridiske infrastrukturen som et
ambisiøst og innovativt næringsliv er avhengig av for å ha trygge og
forutsigbare rammer rundt sin virksomhet.
Mens forretningsadvokater gjennom generasjoner har bistått
næringslivet, har andre advokatgrupper bistått andre deler av sivilsamfunnet.
Historiker og professor emeritus Jan Eivind Myhre skrev nylig et innlegg i
Morgenbladet, der han peker på hvordan demokrati, rettsstat og velferdsstat
siden tidlig på 1800-tallet har vært uadskillelige følgesvenner i fremveksten
av det vi gjerne kaller den norske modellen.
Han viser til at velferdens og velferdsstatens fremvekst har
skjedd på et fundament av «En demokratisk styreform, en rettsstat og hva man på
1800-tallet kalte borgerlige rettigheter: Ytringsfrihet, næringsfrihet og
religionsfrihet.»
Advokatstanden inngår i den norske modellen:
Forretningsadvokatene som næringslivets (men ofte også som myndighetenes og
forvaltningens) representanter, andre advokatgrupper som representanter for
andre deler av samfunnet og sivilsamfunnet – med den konsekvens at vi har fått
en god balanse mellom statsmaktene og at demokratiet har virket.
Om man skal peke på en svakhet i denne ellers vellykkede
modellen, er det at fattige og utsatte grupper burde hatt bedre tilgang til
advokatbistand. Norges offentlige rettshjelpsordning er dessverre ikke et
forbilde for noen. Det er et problem som Advokatforeningen i mange sammenhenger
har tatt opp.
«Forretningsadvokater som gruppe fortjener mer næringspolitisk fokus fordi den er en svært viktig motor i økonomien»
Det vi bør være mer opptatt av enn mange er i dag, på en
positiv måte, er de store forretningsadvokatvirksomhetene.
Medier, myndigheter
og politikere liker å løfte frem vellykkede norske selskaper som hevder seg i
den internasjonale konkurransen, som utvikler ledende kompetansemiljøer og som
bidrar godt til spleiselaget gjennom skatteseddelen. Så hvorfor ser og hører
jeg så sjelden at disse kvalitetene får oppmerksomhet når de store
forretningsadvokatvirksomhetene omtales?
Advokatforeningen forsøkte selv å identifisere noen av disse
verdiene da vi for et par år siden ga analysemiljøet Menon Economics i oppgave
å undersøke forretningsadvokatenes betydning for næringsliv og samfunn.
«I moderne tid har advokater hatt en viktig rolle i byggingen
av landet; enten det er snakk om utvikling av store samfunnsprosjekter som
norsk kontinentalsokkel og oljeeventyret, eller det dreier seg om å bygge en
verdensledende velferdsstat med velfungerende juridisk infrastruktur», var
blant konklusjonene i rapporten.
«Forretningsadvokater som gruppe fortjener mer
næringspolitisk fokus fordi den er en svært viktig motor i økonomien», kan vi
lese videre.
Den omtalen de store forretningsadvokatvirksomhetene får i
Norge, synes i liten grad å vektlegge slikt. Det er ikke som verdiskapere, som
medvirkere til norsk næringslivs konkurransekraft, som motor i økonomien eller
utviklere av spesialiserte juridiske kompetansemiljøer disse virksomhetene
omtales i norsk offentlighet.
Langt oftere kan vi lese påstander med negative
fortegn, med antydninger om at de på ulike måter flytter penger ut av landet,
svekker spleiselaget og undergraver velferdsstaten.
Undergraver rammebetingelsene
Selv om det også i vår bransje finnes sorte får, er disse
generaliserende påstandene ofte direkte populistiske og rett og slett
feilaktige. Jeg vil hevde at norske forretningsadvokater i det alt vesentlige
medvirker til at norsk næringsliv ikke bare øker sin verdiskapning – men også
til at de betaler riktig skatt og følger loven.
Påstander om at forretningsadvokater undergraver
spleiselaget og velferdsstaten er etter min mening ikke bare gale, men farlige,
og man bør ikke, som enkelte gjør, slenge dem rundt uten god dokumentasjon. For
det kan bidra til å undergrave de rammebetingelsene som gjør at advokatene kan
beskytte sine klienters interesser – og ivareta en god maktbalanse mellom stat
og sivilsamfunn.
Advokatenes taushetsplikt, advokatenes rett til ikke å bli
identifisert med sine klienter og advokatenes mulighet til å gi juridiske råd
også om lovens grenseland, er eksempler på et rettsstatlig rammeverk. Et
rammeverk som gjør at demokrati, rettsstat og velferdsstat utvikler seg hånd i
hånd, som uadskillelige følgesvenner – og har gjort det i generasjoner.
Dette
er et rammeverk som ikke svekker velferdsstaten, men styrker den. Ja, som har
vært svært delaktig i å skape den.
