Polen felt i EMD for å forflytte en dommer mot hans vilje

I 2016 ble Łukasz Biliński utnevnt til dommer i Warsaw-Śródmieście tingrett. Han arbeidet ved en av domstolens avdelinger for strafferett, og behandlet en rekke saker om retten til forsamlings- og ytringsfrihet. Han avsa blant annet dom i flere saker knyttet til demonstrasjoner mot den sittende regjeringens reform av rettsvesenet.

Flere av avgjørelsene fikk stor oppmerksomhet, og ble kritisert av politikere fra regjeringspartiet.

Avviklet avdelingen

I mars 2019 besluttet justisministeren at enkelte avdelinger i fjorten ulike tingretter i Polen, herunder den som Biliński arbeidet ved, skulle avvikles.

I slutten av juni informerte presidenten for tingretten Biliński om at han midlertidig skulle overføres til en annen strafferettsavdeling i tingretten.

Noen dager senere besluttet presidenten derimot at han skulle overføres til avdelingen for familierett. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for denne avgjørelsen.

Lagmannsretten annulerte forflytning

Biliński klaget beslutningen inn for det nasjonale domstolsrådet (NCJ).

Presidenten ved  lagmannsretten i Warszawa lagmannsrett annullerte senere i juli beslutningen om å flytte Biliński, med henvisning til at det ikke var innhentet uttalelse fra styret i lagmannsretten, slik loven tilsa.

Tre dager senere forkastet det nasjonale domstolsrådet dommer Bilińskis anke over beslutningen, uten å gi en begrunnelse. 

Det ble heller ikke tatt hensyn til at lagmannsretten hadde annullert beslutningen om forflytting noen dager tidligere.

Grunn til å mistenke at overføringen var vilkårlig

Biliński klaget saken inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Med grunnlag i artikkel 6 første ledd om retten til en rettferdig rettergang, anførte han at han var fratatt retten til en effektiv prøving av et uavhengig og upartisk organ.

EMD tok innledningsvis stilling til om bestemmelsen kom til anvendelse i saken, der spørsmålet gjaldt overføring av en dommer til en annen avdeling innenfor én og samme domstol.

Retten påpekte at den tidligere har anerkjent en rett til beskyttelse mot vilkårlig forflyttelse av dommere mellom ulike domstoler. Dette måtte også gjelde for vilkårlig forflytning mellom avdelinger innad i samme domstol som behandlet ulike rettsområder, mener EMD.

Det var flere forhold som tilsa at dommeren hadde grunn til å mistenke at overføringen var vilkårlig, mente retten.

Blant annet ble det lagt vekt på at dommeren hadde avsagt avgjørelser i flere saker som hadde blitt kritisert av politikere i den daværende regjeringen, og at presidenten i tingretten før sin utnevnelse til stillingen hadde tjenestegjort som dommer i Justisdepartementet under justisministeren som avviklet avdelingen i tingretten. 

Ikke uavhengig av myndighetene

Et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt domstolsrådet oppfylte kravet til å være et uavhengig og upartisk domstolsorgan.

Med henvisning til tidligere behandling, påpekte domstolen at den allerede hadde kommet til at rådet ikke lenger er et organ som er tilstrekkelig uavhengig av utøvende og lovgivende makt.

I tillegg mente retten at det hadde vært få mekanismer for å sikre uavhengighet i den konkrete behandlingen.

«For det første bemerker retten at klageren aldri ble hørt under saksbehandlingen og ikke fikk delta, verken personlig eller gjennom sine representanter, i domstolrådets møte om saken. For det andre bemerker retten at klageren ikke hadde noen mulighet til å få kjennskap til begrunnelsen for vedtaket, ettersom det ikke var begrunnet. Domstolen finner fraværet av begrunnelse særlig betenkelig, hensett til at den opprinnelige avgjørelsen om å beordre klagerens overføring var blitt opphevet av presidenten for lagmannsretten, og at domstolsrådet var blitt gjort kjent med dette», heter det i avgjørelsen.

- EMK art. 6 var krenket

Det var heller ingen etterfølgende kontroll av behandlingen i et domstolsorgan, som følge av at nasjonal lovgivning utelukket domstolsprøving av vedtakene fra det nasjonale domstolsrådet.

Retten konkluderte derfor med at Bilińskis rett til en rettferdig rettergang, etter EMK artikkel 6 første ledd, var krenket.

Polen ble dømt til å betale 20.000 euro i oppreisning for ikke-økonomisk skade, og 6000 euro i sakskostnader.

Dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen kan leses her (Biliński v. Polen).