- Bruk av internadvokat gir rett til fulle sakskostnader

I april i år behandlet Høyesteretts ankeutvalg særskilt anke over sakskostnadsavgjørelse. Ankeutvalget fastslo at det kun er de reelle utgiftene som vedkommende part er blitt påført ved saken, som kan kreves erstattet. Ikke mer.

Repsol Norge AS hadde beregnet en timepris på 2061 kroner for sin prosessfullmektig; en advokatfullmektig som både var styreleder og jobbet in-house i selskapet.

Etter utvalgets syn hadde lagmannsretten tolket sakskostnadsbegrepet i tvistelovens § 20-5 første ledd første punktum for vidt, og med det godtatt sakskostnader ut over det ankemotparten reelt sett hadde hatt eller sannsynliggjort.

Ved sin vurdering hadde lagmannsretten trukket inn kostnader Repsol hadde hatt til ekstern advokatbistand i den aktuelle perioden. Dette var ikke riktig lovanvendelse. Som følge ble lagmannsrettens avgjørelse opphevet.

- Det er nå fastslått at internadvokater kun kan kreve dekket erstatning for reelle utgifter man har hatt ved å opptre som prosessfullmektig for egen arbeidsgiver. Det er ikke adgang til at man utover dette også skal kunne få fortjeneste, sa Svein Ove Balle, privatpersonens advokat, til Advokatbladet i april.

- Bruk av internadvokat gir rett til fulle sakskostnader

I går avsa Gulating lagmannsrett ny avgjørelse i saken, og behandlet med det sakskostnadsspørsmålet på ny. Igjen konkluderer lagmannsretten med at timeprisen på 2061 kroner reflekterer «nødvendige kostnader ved saken» etter tvisteloven § 20-5 første ledd første setning.

- Vi er tilfreds med å ha vunnet saken, og at lagmannsretten ikke har noe å utsette på verken størrelsen eller dokumentasjonen av vår klients sakskostnadskrav, sier Asle Bjelland, partner i CMS Kluge og Repsols advokat.

Han mener kjennelsen bidrar til nøytralitet i valget mellom bruk av intern- eller eksternadvokat som prosessfullmektig.

- Vi har fått medhold i at bruk av internadvokat gir rett til fulle sakskostnader, på samme måte som ved bruk av eksterne advokater, sier han.

Frem og tilbake, att og frem

Tvisten kan føres tilbake til 2021, da privatpersonen reiste stevning for Hordaland tingrett mot Repsol , med krav om erstatning etter utleie av en fritidsbolig.

Etter å ha fått sin opprinnelige kjennelse opphevet av lagmannsretten, kom tingretten ved ny behandling til at saksøker hadde krav på 24.000 kroner i erstatning, hvilket utgjorde under ti prosent av hva det var lagt ned påstand om i stevningen.

Tingretten vurderte det derfor slik at Repsol i det vesentlige hadde vunnet saken, og tilkjente selskapet nærmere 210.000 kroner i saksomkostninger.

Sakskostnadene ble utmålt med grunnlag i at Repsol ved bruk av internadvokat var representert ved prosessfullmektig, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd første og andre setning. Dette ga Repsol rett til «full erstatning for sakskostnader».

Privatpersonen mente at internadvokatens timepris var urimelig høy, og bestemte seg for å fremme særskilt anke over tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Gulating lagmannsrett forkastet denne anken.

Advokatfullmektigens tidsbruk representerte, ifølge Gulating, en kostnad for selskapet. Denne kostnaden utgjorde et økonomisk tap, ettersom fullmektigens tid kunne vært brukt til alternativ inntektsgivende arbeid for Repsol. Lagmannsretten fant etter omstendighetene likevel grunn til å frita privatpersonen fra sakskostnadsansvaret fordi «tungtveiende grunner gjorde det rimelig».

Det ble lagt særlig vekt på at spørsmålet om hvor grensen for godtgjøring av eget arbeid skulle trekkes, ikke var klart løst i rettspraksis. Spørsmålet om det forelå et økonomisk tap som kunne kreves erstattet, var heller ikke klart opplagt».

Fryktet at internadvokater ville slippe billig unna

Privatpersonens advokat, Svein Ove Balle, mente at avgjørelsen var stikk i strid med tvistemålslovens formål. Han fryktet en situasjon der man ved å benytte internadvokater ville slippe billig unna i tilfelle tap, mens man i de seirende tilfellene ville kunne mangedoble kravet og heve en betydelig økonomisk gevinst. På denne bakgrunn ble det anket til Høyesterett.

LES OGSÅ:

Du kan kreve motparten for saksomkostninger for saker utført pro bono

Ved sin prøvelse av sakskostnadene, var spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg hvorvidt lagmannsretten hadde forstått og anvendt tvisteloven § 20-5 første ledd første og annet punktum riktig.

Etter ankeutvalgets syn kan internadvokater kun kreve dekket erstatning for «reelle utgifter» man har hatt ved å opptre som prosessfullmektig for egen arbeidsgiver. Når lagmannsretten ved sin vurdering hadde trukket inn kostnader Repsol hadde hatt til ekstern advokatbistand i den aktuelle perioden, representerte ikke dette korrekt lovanvendelse. Avgjørelsen fra lagmannsretten ble opphevet, og sendt i retur.

Ny behandling

Gulating var med det nødt til å treffe ny avgjørelse, og med det på ny avgjøre spørsmålet om sakskostnader i forbindelse med Hordaland tingretts dom.

Ved sin vurdering av spørsmålet la domstolen til grunn som uomtvistet at Repsol fikk medhold i det vesentlige i tingretten, og at de derfor hadde krav på full erstatning for sakskostnader for denne del av saken.

Etter Høyesteretts kjennelse var det «videre klart at sakskostnadene skal utmåles etter tvisteloven § 20-5 første ledd første setning.».

Sakens springende punkt var hvorvidt timeprisen på 2061 kroner reflekterte «kostnader ved saken» etter tvisteloven § 20-5 første ledd første setning.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i ankeutvalgets tidligere uttalelser og deres føringer for lovforståelsen.

Når tingretten ved fastsettelsen av sakskostnadene hadde uttalt at timeprisen på 2061 kroner ikke var «uvanleg høy i denne type saker og retten finn ikkje grunnlag for å redusere denne», kunne dette tyde på at det var sett hen til gjengs timepris for advokater i lignende saker. Dette samsvarte ikke med den lovforståelsen som Høyesterett hadde redegjort for.

Det var derfor grunnlag for opphevelse, men lagmannsretten hadde samtidig grunnlag for å avsi ny realitetsavgjørelse. Saken ble derfor behandlet.

- Sjeldent krav til dokumentasjon utover sakskostnadsoppgaven

Ved sin vurdering viste lagmannsretten fortrinnsvis til utgangspunktet om at det for salær til prosessfullmektiger sjeldent stilles krav til dokumentasjon utover selve sakskostnadsoppgaven. Dersom det kan reises tvil om sakskostnadskravet overstiger de faktiske kostnadene, blir spørsmålet gjenstand for vanlig bevisførsel, ifølge domstolen.

Advokatfullmektigen hadde i sin sakskostnadsoppgaven for tingretten vist til at timeprisen på 2061 kroner var fastsatt i henhold til bransjepraksis for operatørselskapene på norsk sokkel.

Repsol hadde dessuten, foranlediget av tvisten, beregnet timekostnaden basert på regnskapstall for 2022 for advokatfullmektigens ansettelsesforhold. Repsols regnskapsavdeling hadde videre redegjort grundig for hva som utgjorde kostnadsgrunnlaget, og beregningsmetoden for den anvendte timeprisen.

- Ikke grunn til å betvile timesatsens oppriktighet

Slik lagmannsretten så det, ga opplysningene i sakskostnadsoppgaven ikke grunn til å betvile at timesatsen reflekterer faktiske kostnader. Det var ikke grunn til å betvile riktigheten av informasjonen som regnskapsavdelingen hos Repsol hadde gitt.

Domstolen kunne heller ikke se at beregningen omfattet kostnader ut over det Høyesterett hadde angitt som relevante kostnader ved en sak.

Intet skjerpet skjerpet beviskrav for internadvokater

Privatpersonen anførte likevel at opplysningene om Repsols årlige utgifter til advokatfullmektigen, ikke lå i nærheten av Advokatforeningens lønnsstatistikk for fullmektiger. Når avviket var så stort, måtte det derfor legges til grunn et skjerpet beviskrav, ble det gjort gjeldende.

Også denne anførselen var lagmannsretten uenig i. Når Høyesterett hadde presisert at parten kan kreve dekket «faktiske kostnader» vedkommende er påført ved saken, var det ikke «grunnlag for å anvende Advokatforeningens gjennomsnittsberegninger.».

Det var dessuten «verken nødvendig, hensiktsmessig eller ønskelig at Repsol i tillegg skulle ha lagt frem advokatfullmektigens arbeidskontrakt og regnskapsbilag», når Repsol hadde sannsynliggjort tallene ved oppstilling fra regnskapsavdelingen på tilstrekkelig måte.

- Det er gledelig at vi også fått medhold i at det ikke gjelder noe skjerpet beviskrav for internadvokaters kostnader. Det ville bære helt galt av sted hvis kostnaden skulle vært dokumentert med arbeidskontrakter, regnskapsbilag med mer, slik motparten har krevd i denne saken, sier Bjelland i CMS Kluge.

Uendret beløp i sakskostnadsavgjørelsen

Med det konkluderte lagmannsretten med at 2061 kroner reflekterte nødvendige «kostnader ved saken» etter tvisteloven § 20-5 første ledd første setning.

Lagmannsretten landet derfor igjen på at Repsol skulle tilkjennes 189.271,50 kroner i sakskostnader i forbindelse med Hordaland tingretts dom.