Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har nok en gang felt norske myndigheter for brudd på menneskerettighetene til foreldre som er fratatt barna sine.
Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har nok en gang felt norske myndigheter for brudd på menneskerettighetene til foreldre som er fratatt barna sine.

To ny fellelser mot Norge i EMD

I to barnevernsaker, henholdsvis om tvangsadopsjon og omsorgsovertakelse, er Norge i dag dømt for brudd på EMK artikkel åtte.

Publisert Sist oppdatert

I formiddag kom dommene i ytterligere to barnevernssaker mot Norge fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

I begge sakene dømmes Norge for å ha brutt EMK artikkel åtte om retten til respekt for privatliv og familieliv.

Omsorgsovertakelse i 2013

Den første saken, nummer 14652/16, dreier seg om klage over omsorgsovertakelse av to barn og manglende tilbakeføring til biologisk familie.

I 2013 kom et ektepar med tre sønner født i henholdsvis 2000, 2005 og 2007 til Norge. Faren er svensk statsborger, mens moren er fra Romania.

Samme år ble barna akuttplassert i fosterhjem fordi barnevernet var bekymret for foreldrenes omsorgsevne, og mente sønnene ble holdt isolert i hjemmet som følge av foreldrenes sterke fokus på sykdom.

I 2014 ble det bestemt at to av sønnene skulle forbli i fosterhjem, mens den tredje skulle plasseres på institusjon. Sistnevnte ble etter hvert overført tilbake til foreldrene. De to øvrige barna forble i fosterhjem som følge av den sterke tilknytningen til fosterfamiliene. Samvær med den biologiske familien ble satt til seks timer seks ganger i året.

Saken ble klaget inn til EMD i mars 2016 etter å ha blitt nektet fremmet av Høyesteretts ankeutvalg.

Mener Norge svekket mulighetene for gjenforening

Når myndighetene ilegger et barn offentlig omsorg som begrenser den biologiske familiens familieliv, har myndighetene «en positiv plikt til å iverksette tiltak for å lette familiegjenforening så raskt som mulig», heter det i dommen fra EMD.

Og videre: «Dessuten bør ethvert tiltak som implementerer slik midlertidig omsorg være i samsvar med det endelige målet om å gjenforene de naturlige foreldrene og barnet.»

Plikten til å arbeide for familiegjenforening starter fra omsorgsovertakelsestidspunktet, fremholder EMD, og påpeker at utsiktene til en vellykket familiegjenforening vil svekkes dersom foreldrene og barna ikke har «lett og regelmessig tilgang til hverandre».

EMD minner om at der barnas og foreldrenes interesser kommer i konflikt, så krever artikkel åtte at myndighetene skal jobbe for en «rettferdig balanse mellom disse interessene», men at barnas interesser kan overstyre foreldrenes. Men foreldrebånd kan bare brytes under «svært eksepsjonelle omstendigheter», heter det i dommen.

Ble nektet å snakke rumensk

EMD finner at de viktigste vilkårene i barnevernloven § 4-12 for å akuttplassere barna i fosterhjem, ikke var tilstede.

Videre kritiserer domstolen at Fylkesnemnda og tingrettens beslutning om at foreldrene bare skulle ha kontakt fire ganger årlig, i halvannen time pr. gang, gjorde det mindre sannsynlig at barna ville kunne returneres til familien. Foreldrene ble også nektet å snakke rumensk med barna under samværene.

«Det er domstolens vurdering at langtidsfosterhjem ser ut til å ha blitt antatt fra ganske tidlig i saken, skriver EMD.

Den kritiserer lagmannsrettens behandling av saken:

«Selv om lagmannsretten i stor grad fant at plasseringen ikke kunne omgjøres på grunn av B’s og C’s tilknytning til fosterhjemmet – selv om plasseringen kanskje ikke hadde vært berettiget i utgangspunktet – så tok lagmannsretten en avgjørelse som egentlig ble utformet for å styrke den tilknytningen.»

Etterpåklokskap

EMD erkjenner at både Fylkesnemnda og tingretten søkte å ta fornuftige og balanserte avgjørelser basert på barnas beste på avgjørelsestidspunktet, og advarer mot å dømme i etterpåklokskapens ånd.

«Likevel, i lys av informasjonen som fremgår av lagmannsrettens dom, finner domstolen av norske myndigheter ikke har påvist at de gjorde en tilstrekkelig seriøs og vedvarende innsats for å holde barna og foreldrene sammen», skriver EMD.

Det er ikke tilstrekkelig bevist at myndighetene forsøkte å sette i verk hjelpetiltak mot familien, før barna ble akuttplassert, mener EMD.

Myndighetene har ikke oppfylt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8 i konvensjonen, konkluderer EMD.

EMD pålegger Norge å betale faren, som står som saksøker, 25.000 euro i erstatning.

Tvangsadopsjon i 2015

Den andre saken (39710/15) dreier seg om tvangsadopsjon.

Familiens barn ble akuttplassert i fosterhjem kun få måneder etter fødsel. Moren, som er fra Filippinene, led av sterk fødselsdepresjon, og også faren skal ha lidd av psykiske problemer på tidspunktet da barnet ble fratatt dem.

Barnevernet konkluderte med at foreldrene ikke var i stand til å ta vare på barnet, og samvær med de biologiske foreldrene ble satt til to timer to ganger årlig.

I 2015 avgjorde Høyesterett i avdeling at adopsjonen skulle være endelig, og begrunnet avgjørelsen med barnets tette tilknytning til fosterforeldrene etter å ha tilbragt stort sett hele livet sammen med dem. Barnet var da seks og et halvt år gammel.

Mener barnet ble fremmedgjort for sine biologiske foreldre

EMD kritiserer norske myndigheter for å ha innført et veldig strikt besøksregime helt fra start, noe som sannsynliggjorde at barnet ville bli knyttet til fosterforeldrene, og fremmedgjort fra sine biologiske foreldre. Dermed ble enhver realistisk mulighet for gjenforening utelukket, mener EMD.

«Dette er faktisk nettopp det som skjedde i den foreliggende saken. I denne forbindelse minner domstolen om at der myndighetene er ansvarlige for at en familie bryter sammen fordi de har sviktet sin forpliktelse til å iverksette tiltak for å lette familiegjenforening, kan de ikke begrunne en beslutning om å godkjenne adopsjon på grunn av fravær av bånd mellom foreldre og barnet.»

«Ekstremt begrenset»

EMD kaller foreldrenes tilmålte tid med barnet etter adopsjonen for «ekstremt begrenset», og mener at det er umulig å utvikle en relasjon med så lite samvær.

«Den ekstremt begrensede karakteren av kontaktoppleggene i den aktuelle saken - to timer to ganger i året - gjorde dem ikke i stand til selv å tillate utvikling av et meningsfullt forhold.»

Domstolen mener at norske myndigheter ikke la tilstrekkelig vekt på målet om at en omsorgsplassering skulle bli midlertidig og familien gjenforenes, og at man ikke tok hensyn til myndighetenes plikt til å iverksette tiltak for å lette familiegjenforening så raskt som mulig.

«Når dette er tilfelle, og sett i betraktning av de svært begrensede kontaktordningene som er satt av Høyesterett, finner domstolen ikke at den «åpne» karakteren av adopsjonen er avgjørende. De foregående betraktninger er tilstrekkelige til at Domstolen kan konkludere med at det har skjedd et brudd på konvensjonens artikkel 8.»

Norge ble dømt til å betale mor og far i fellesskap 35.000 euro i erstatning og 9500 euro i sakskostnader.

Over 20 klager på vent

Dette er barnevernfellelse nummer fire og fem etter at Strand Lobben-saken ble avgjort av EMD i storkammer i fjor høst. Fremdeles er det over 20 saker som venter på å bli behandlet av den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

I fjor ble totalt 32 klagesaker mot Norge tatt til behandling i EMD. 26 av disse dreier seg om barnevern.

Disse satt i kammer

Robert Spano (president, Island), Marko Bošnjak (Slovenia), Valeriu Griţco (Moldova), Egidijus Kūris (Litauen), Darian Pavli (Albania), Saadet Yüksel (dommer, Tyrkia) og Elizabeth Baumann (ad hoc-dommer, Norge).