baneheia-granskningen
- Ikke grunnlag for å kritisere forsvarernes arbeid
Da straffesaken gikk for første gang i Kristiansand byrett, påviste forsvarerne en rekke svakheter ved etterforskningen. Deres argumenter var både relevante og treffende, mener Baneheia-utvalget.
Viggo Kristiansens forsvarere i Kristiansand byrett, Tore H. Pettersen og Svein Hagen.
Foto: Per Løchen, NTB
Advokatene Tore Hilding Pettersen og Svein Hagen var forsvarere for Viggo Kristiansen da saken gikk i det som dengang het Kristiansand byrett.
Forsvarerne ble i etterkant av saken kritisert for å ha manglet en offensiv mediestrategi, påpeker Baneheia-utvalget i sin rapport (punkt 7.3).
«Grunnlaget for kritikken synes å være at forsvarerne underveis burde korrigert misvisende opplysninger fra påtalemyndigheten i større grad enn det som faktisk ble gjort», skriver utvalget.
Men utvalget kan ikke se at det er grunnlag for denne kritikken, og har heller ikke funnet andre punkter å kritisere forsvarerne for.
- Mobilbeviset var forsvarernes fortjeneste
Strategien til de to forsvarerne synes å ha vært å forsøke å rokke ved de sentrale leddene i påtalemyndighetens beviskjede, med særlig vekt på Jan Helge Andersens forklaring, påpeker utvalget.
Det viser til at det såkalte mobilbeviset - at dekningsområdet til basestasjonen EG_A ble et tema under hovedforhandlingen - var forsvarernes fortjeneste.
Advokat Tore H. Pettersen begjærte ytterligere etterforskning i form av målinger som avgrenset dekningsområdet til basestasjonen.
«Telebeviset ble et vendepunkt i saken, og forsvarerne gjorde på dette punkt et viktig arbeid med å fremskaffe et bevis som talte i favør av Kristiansen.»
Kalte Andersens forklaring for søkt og lite troverdig
Utvalget gjengir advokat Pettersens prosedyre, og konkluderer med at ettertiden har vist at forsvarernes argumenter i all hovedsak både var relevante og treffende.
— Baneheiasaken har vært mye omtalt i mediene. Da straffesaken gikk for Kristiansand byrett var det en TV-reporter som beskrev de tiltalte som upåvirket og følelsesløse, og at ingen viste tegn til anger. Denne beskrivelsen ble gitt andre dag under byrettsforhandlingene, og før bevisførselen var påbegynt. Mitt spørsmål i den forbindelse var hvordan kan man vise anger for en handling man ikke har gjort.
Fra advokat Tore H. Pettersens prosedyre i ankesaken i lagmannsretten
Men det er få spor av forsvarernes argumenter i byrettens domspremisser, påpeker utvalget.
I sin prosedyre, gjennomgikk Pettersen forklaringen til Jan Helge Andersen, og kalte den både søkt, selvmotsigende og lite troverdig.
«Han påpekte at forklaringen stred mot en rekke objektive funn, for eksempel Kristiansens mobiltrafikk, likenes plassering, at jentene var iført hverandres klær da de ble funnet, og at ingen vitner hadde sett sykkelen som Kristiansen ifølge Andersen skulle ha låst inntil bommen ved Svarttjønn.»
Og videre:
«Advokat Pettersen viste også til at Andersen ikke bare løy i avhør om at han selv hadde begått seksuelle overgrep, men også endret forklaring om hvilken jente han begikk overgrep mot. Han henledet rettens oppmerksomhet på at disse tilpasningene først ble gjort etter at Andersen ble konfrontert med resultatene av politiets tekniske etterforskning. Advokat Pettersen trakk også frem at Andersen ble gitt en «redningsplanke» av politiet i den uformelle samtalen i forkant av tilståelsesavhøret. På denne måten fikk Andersen mulighet til å legge skylden på Kristiansen og fremstille seg selv som et offer.»
- Trakk DNA-beviset i tvil
Advokat Pettersen trakk også DNA-beviset i tvil, skriver utvalget.
I prosedyren ba han retten om å ta hensyn til at DNA-analysen fra et spansk universitet ikke pekte ut Kristiansen som gjerningsperson, men bare ga utslag på én markør som deles av 54 prosent av den mannlige befolkningen.
«Samlet sett har ikke utvalget noe å utsette på forsvarernes arbeid under hovedforhandlingen.»
- Ikke grunnlag for å kritisere mediehåndteringen
Utvalget drøfter så kritikken som ble reist mot forsvarernes manglende mediestrategi. Her viser utvalget til Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere, der det heter at en forsvarer ikke skal ta initiativ til medieomtale med mindre klienten ønsker det, og at bruken av pressen må styres ut fra hva som tjener klientens interesser.
Innenfor disse rammene har forsvarerne et betydelig spillerom, påpeker utvalget.
«Vurderingen av hvor mye tid som bør brukes på medieutspill, kan påvirkes av en rekke forhold, blant annet forsvareroppdragets rammebetingelser og den enkelte forsvarers forutsetninger og personlige egenskaper. Normalt vil det være forsvarlig å prioritere saksforberedelse foran mediehåndtering.»
På denne bakgrunn kan ikke utvalget se at det er grunnlag for å kritisere forsvarernes opptreden overfor mediene, skriver utvalget.
«Det hører med til bildet at advokat Pettersen som nevnt foran holdt en grundig prosedyre som redegjorde for en rekke forhold til Kristiansens gunst. Han korrigerte i denne forbindelse langt på vei de uriktige opplysningene som hadde fremkommet i pressen.»
Advokat Tore H. Pettersen driver i dag et enkeltmannsforetak i Kristiansand, mens advokat Svein Hagen (H) er partner i Tofte Hald i Kristiansand.
