Foreslår å lovfeste beviskravet i straffesaker

Baneheia-utvalget foreslår i sin rapport Straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen (NOU 2026: 03) fem lovendringer og en rekke tiltak for å redusere risikoen for uriktige domfellelser.

Utvalget foreslår en ny § 305 a i straffeprosessloven der det heter at beviskravet bare kan være oppfylt dersom det samlet sett foreligger opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er uskyldig, og det ikke foreligger opplysninger som det er vanskelig å forklare hvis tiltalte er skyldig.

Justisministeren: Første gang domstolen er gjenstand for denne type undersøkelse

- For svake bevis var hovedårsaken til at Viggo Kristiansen ble dømt

Videre forslås fire andre endringer i straffeprosessloven for å skjerpe kravene til rettens begrunnelser ved domfellelse, å lovfeste dokumentasjon av etterforskningen, samt en regel om oppbevaring av bevis og en utvidelse av adgangen til å oppbevare beslag etter sakens avslutning.

Les mer om de foreslåtte lovendringene og en oppsummering av læringspunktene lenger ned på siden.

- Kristiansen ville ikke blitt dømt

Beviskravet er den mest grunnleggende regelen ved behandling av straffesaker, og skal motvirke uriktige domfellelser, påpeker utvalget.

«Det er på det rene at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt», skriver utvalget, og viser til at det har identifisert flere svakheter ved byrettens bevisvurdering.

«Hvis bevisene hadde blitt forsvarlig vurdert, og det strenge beviskravet i straffesaker hadde blitt håndhevet, ville Kristiansen etter utvalgets syn ikke blitt domfelt.»

Det er nærliggende at det strenge beviskravet i straffesaker ikke ble lagt til grunn - eller at bevisvurderingen var uforsvarlig, mener utvalget.

- Samfunnet «krever» domfellelse

Utvalgets inntrykk etter samtaler med en rekke aktører, er at mange mener at beviskravet i straffesaker ikke håndheves konsekvent.

Spesielt i saker hvor det antas at samfunnet «krever» domfellelse i en straffesak, er dette særlig tilfelle, og i saker der det er politisk påtrykk for å oppnå flere domfellelser, heter det i rapporten.

«Det siste gjelder typisk saker om seksuallovbrudd, hvor fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet ofte utgjør det sentrale beviset i saken, men kan også gjelde andre typer straffesaker hvor det oppstår et stort press mot rettssystemet i retning av domfellelse.»

Gjorde undersøkelse blant Forsvarergruppens medlemmer

I arbeidet med utredningen, har utvalget gjennomført en undersøkelse  blant Forsvarergruppens medlemmer.

Nesten åtti prosent av de som svarte, opplevde at beviskravet praktiseres ulikt, avhengig av sakstype.

«Blant sakstypene hvor dette angivelig forekommer, dominerer saker om seksuallovbrudd, og i noen grad voldssaker. Over 70 prosent av dem som mener at beviskravet anvendes ulikt på ulike saksområder, opplever det slik at bevisterskelen i praksis ligger lavere enn ellers i seksuallovbruddssaker. Nesten 70 prosent av respondentene mener videre å ha opplevd tilfeller hvor deres klient ble domfelt utelukkende på grunn av fornærmedes forklaring.»

Resultatet sammenfaller også med en lignende undersøkelse publisert i 1998, som ble gjort blant 125 forsvarere, påpeker utvalget i rapporten.

- Viktig symbolsk og pedagogisk funksjon 

En konsekvent håndhevelse av beviskravet i straffesaker er avgjørende for å forhindre at uskyldige blir dømt, understreker utvalget.

«Hvis dette svikter, hjelper det ikke med andre solide rettssikkerhetsgarantier innen straffeprosessen, strafferetten og strafferettssystemet for øvrig.»

På denne bakgrunn foreslår utvalget å lovfeste beviskravet i straffesaker.

«At den viktigste regelen ved straffesaksbehandling – beviskravet – fremgår av loven, har en viktig symbolsk og pedagogisk funksjon.» 

«Rettspleien vil med en lovfesting få et felles rettslig referansepunkt for drøftelser og diskusjon. Utvalget har vanskelig for å se at det foreligger avgjørende motargumenter.»

– I strid med gjeldende rett

Utvalget ønsker også å lovfeste de sentrale prinsippene for bevisvurderingen.

Gjennom samtaler med aktører som var involvert i straffesaken, og personer som arbeider i strafferettspleien til daglig, har utvalget merket seg to ting i tilknytning til temaet «uriktig domfellelse og bevisvurdering».

For det første synes flere, ifølge utvalget, å mene at det at bevisvurderingen er fri betyr at det «ikke finnes noen regler, normer eller retningslinjer for bevisvurderingen».

For det andre er det ifølge utvalget en utbredt oppfatning at «når bevisbedømmeren skal komme til et bevisresultat, er det styrende en konkret helhetsvurdering basert på en fri vurdering av bevisene».

Helhetsvurderingen bygger blant annet på subjektive forhold som intuisjon og indre overbevisning.

Utvalget mener at en slik tilnærming er i strid med gjeldende rett.

«En oppfatning om at bevisvurderingen er helt fri, og at det er tilstrekkelig å vise til at bevisresultatet er basert på en subjektivt preget samlet vurdering av bevisene, er i strid med gjeldende rett.»

Formålet må lovfestes

For å tydeliggjøre dette bør altså de overordnede formålene for bevisvurderingen lovfestes, mener utvalget.

Les om Baneheia-utvalgets første delrapport som kom i desember 2024:  

Baneheia-utvalget foreslår forbedringspunkter i gjenåpningssystemet

«Å fremheve at formålet med bevisvurderingen er å finne den materielle sannhet, leder tanken hen til en mer objektiv størrelse enn en subjektivt innrettet samlet helhetsvurdering av bevisene hvor formålet med bevisbedømmelsen ikke uttrykkes. Lovfestingen tydeliggjør også at bevisvurderingen ikke er helt fri og opp til hver enkelt bevisbedømmers rent subjektive oppfatning.»

Ifølge utvalget vil dette kunne bidra til en mer ensartet bevisbedømmelse, redusere risikoen for bekreftelsesfeller, og gjøre vurderingene lettere å overprøve for en ankeinstans. I tillegg til at kvaliteten på bevisbedømmelsen vil kunne øke.

Fellende dommer må begrunnes bedre

I tillegg til å lovfeste beviskravet, foreslår utvalget fire andre lovendringer: 

• Domsgrunnene skal angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering

Utvalget mener det er ønskelig å skjerpe kravene til rettens begrunnelser for bevisresultatet ved domfellelse, og at det må gis en nærmere omtale av opplysninger som har vært avgjørende for rettens bevisresultat.

Motstridene opplysninger må som den klare hovedregel omtales i begrunnelsen, og det må påvises hvorfor disse ikke medfører frifinnelse.

• Etterforskingen skal dokumenteres

Tiden er moden for en lovfesting av det generelle dokumentasjonskravet, mener utvalget, og viser til at Baneheia-saken gir flere eksempler på mangelfull dokumentasjon fra politiets side.

«(...) Det er utvalgets inntrykk at notoritetskravet heller ikke i dag respekteres i praksis.»

• Bevis skal oppbevares på en måte som sikrer og bevarer bevisenes pålitelighet

Utvalget er enig med Straffeprosesslovutvalget at en alminnelig plikt til å oppbevare bevis på en forsvarlig måte, bør lovfestes. Videre bør nærmere bestemmelser om lagring av bevismateriale reguleres i forskrift.

• Utvidelse av adgangen til å oppbevare beslag etter sakens avslutning

Utvalget foreslår enkelte lovendringer for å tilpasse regelen om oppbevaring av beslaglagte bevis etter at straffesaken er endelig avgjort til dagens behov for bevissikring. Les utvalgets vurderinger under punkt 13.7.4.3.

Her er læringspunktene

I rapportens femte del har utvalget samlet læringspunkter og tiltak for å forhindre uriktige domfellelser. Kort oppsummert foreslår utvalget følgende:

• At objektivitetskravet må håndheves konsekvent i alle ledd i straffesaksbehandlingen.
• Tiltak og kontrollmekanismer for å forebygge bekreftelsesfeller.
• En lovfesting av beviskravet.
• Mer opplæring i bevisbedømmelse.
• Å endre lovens krav til begrunnelse av fellende dommer.
• Klarere rammer for legdommereres deltakelse i straffesaker.
• En utvidelse av politiets adgang til å oppbevare beslaglagt bevismateriale etter at saken er avsluttet.
• Anbefalinger til lovreguleringen av lyd- og bildeopptak i straffesaker.
• Flere tiltak knyttet til bruk av DNA i straffesaksbehandlingen.
• Tiltak for å styrke sakkyndighet innen rettspatologi i straffesaker og sikre at det gjøres rettsmedisinske undersøkelser av lik på åstedet i drapssaker. 
• Og det foreslås presiseringer og avklaringer av påtalemyndighetens adgang til å gi straffesaksopplysninger til offentligheten.