Illustrasjonsfoto: iStock/leolintang
Illustrasjonsfoto: iStock/leolintang

Foreslår lovendringer for å bedre ungdomsstraffen

Manglende ressurser og tiltak, lang behandlingstid og en forventning om en «betydelig grad av selvdisiplin» gjør ungdomsstraff og ungdomsoppfølging svært krevende, konkluderer ny rapport.

Publisert   Sist oppdatert

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet har Nordlandsforskning laget en rapport basert på en casestudie med 20 ungdommer som forteller om sine erfaringer med de forholdsvise ferske straffealternativene, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.

En av hovedutfordringene som trekkes frem er den lange tiden det tar fra lovbruddet har funnet sted til oppfølgingen starter.

Ungdomsstraff og ungdomoppfølgning

I 2014 ble ungdomsstraff og ungdomsoppfølging innført som et alternativ til unge som begår kriminelle handlinger i alderen 15 til 18 år. Begge er samtykkebasert og varer fra seks måneder til tre år, hvor målet er å få den unge bort fra kriminalitet - uten å tilbringe tid på en fengselscelle.

Reaksjonene bygger på tre elementer – ungdomsstormøte, ungdomsplan og oppfølgingsteam. I ungdomsstormøtet møter ungdommen dem som er blitt utsatt for den kriminelle handlingen.

«For 2018 er det på landsbasis registrert et gjennomsnitt på 190 dager fra lovbruddet ble begått og frem til saken ble overført til konfliktrådet, mens det gikk 67 dager i gjennomsnitt fra konfliktrådet mottok saken og frem til start på oppfølgingen», står det i rapporten.

Politiet og påtalemyndigheten mener blant annet at manglende prioritering og ressurser er årsakene til dette. Også flere konfliktrådsledere sier at de mangler ressurser til å gjennomføre straffereaksjonene på en hensiktsmessig måte, forteller rapporten.

66 prosent fullfører

Fra 1. juli 2014 til 31. desember 2018 har konfliktrådene mottatt om lag 1700 ungdomssaker til sammen, hvorav rundt 1500 dreide seg om oppfølging.

800 av disse ble fullført, rundt 400 avsluttet som følge av brudd på vilkår, trukket samtykke eller ikke startet, mens i underkant av 500 pågikk eller var midlertidig stanset.

I snitt ligger fullføringsraten på 66 prosent for hele perioden, men varierer fra 32 til 85 prosent mellom de ulike konfliktrådene.

Mangler gode nettverk

Både ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er samtykkebasert, og fordrer både motivasjon og en «betydelig grad» av selvdisiplin. Det er svært krevende for mange, beskriver rapporten.

«Ungdommer i casestudien har vært utsatt for fristelser eller blitt presset sosialt til å ruse seg og/eller begå ny straffbar handling mens straffegjennomføringen pågikk.»

Videre påpekes det at mange mangler et nettverk som motiverer på positive måter under straffegjennomføringen.

«Det vil si at disse straffereaksjonene baseres på betydelig grad av selvkontroll, noe som er krevende i sin alminnelighet, ikke bare for ungdommer som har begått lovbrudd, og som sliter med andre mer eller mindre alvorlige problemer i hverdagen. Den betydelige andelen av brudd på vilkår underveis kan også tyde på at denne typen straffereaksjon er krevende.»

Oppfølging og straff på kollisjonskurs

Rapporten forteller også om at oppfølgingsaspektet og straffeaspektet ofte havner på kollisjonskurs, siden førstnevnte krever individuell tilpasning og fleksibilitet, mens sistnevnte krever likebehandling og rettssikkerhet.

«Dette, igjen, skaper utfordringer på flere måter. Fra juridisk hold har det for eksempel vært uttrykt bekymring for at innholdet i reaksjonene, det vil si det som er nedfelt i ungdomsplanen, er for lite straffende.»

Samtidig skrives det at vilkårene i ungdomsplanen har blitt kritisert for å være for vage, og at mange sliter med å få riktig hjelp der de er fordi tilbudet ikke finnes eller de, som alle andre, må stille seg i en lang kø.

Foreslår lovendringer

Studien viser at det finnes potensial for å hjelpe ungdommen som trenger hjelp, samtidig med at man forebygger kriminalitet, og i rapporten påpekes det at det blant annet er noen svakheter ved lovgrunnlaget som bør justeres for å gjøre straffereaksjonene mer hensiktsmessig.

Dette er noen av endringsforslagene:

  • At ungdommen, som har brutt loven, og den fornærmede part skal møtes under ungdomsstormøtet, bør kun være en intensjon og ikke et lovkrav.
  • Hovedmålet i den gjenopprettende delen av ungdomsstormøtet må være å legge til rette for gode gjenopprettende prosesser. Lovverket bør derfor blir mer fleksibelt når det gjelder hvem og hvor mange deltar.
  • Betegnelsen «ungdomsstormøte» bør forbeholdes møter med gjenopprettende del hvor det kun bør være meklere og personer som er knyttet til saken. Ungdomplanen bør lages utenom.
  • Det bør klargjøres hvordan den enkelte ungdom, som har brutt vilkår i straffegjennomføringen, best kan bli ivaretatt mens påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen behandler bruddmeldingen.