Kan ikke anlegge sak i Norge etter arbeidsulykke fordi arbeidsgiver var forsikret i dansk selskap som gikk konkurs

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Høyesterett avsa 11. november 2020 enstemmig kjennelse i avdeling - HR-2020-2175-A - som gjaldt et søksmål anlagt mot et dansk forsikringsselskaps konkursbo for å få fastslått at det er grunnlag for krav under yrkesskadeforsikring.

En mann som arbeidet i et norsk selskap falt i oktober 2007 og skadet seg. Han fremmet krav om å få dekket sitt økonomiske tap som følge av skaden under yrkesskadeforsikringen hans arbeidsgiver hadde tegnet i det danske forsikringsselskapet Gaia AS, senere Alpha Insurance AS.

Det danske selskapets konkursbo anførte at søksmålet måtte avvises fra en norsk tingrett fordi det var åpnet konkurs i forsikringsselskapet. Nordmannens krav kunne da ikke gjøres gjeldende under yrkesskadeforsikringen, men som et krav om dividende i konkursboet. Forsikringsselskapet mente at kravet falt under konkursunntaket i Luganokonvensjonen artikkel 1 nr. 2 bokstav b.

Spørsmålet var altså om søksmålet kunne anlegges ved saksøkers (skadelidtes) alminnelige verneting i Norge (Bergen tingrett).

Høyesterett kom til at søksmål med sikte på anerkjennelse av fordringer i konkursbo faller inn under konkursunntaket i Luganokonvensjonen artikkel 1 nr. 2 bokstav b, jf. tvisteloven § 4-8.

Fikk ikke anvendelse

Det ble lagt avgjørende vekt på EU-domstolens avgjørelse 18. september 2019 i sak C-47/18 Riel. Saken gjaldt tolkning av Brusselforordningen 1215/2012, som er en tungtveiende rettskilde ved tolkningen av Luganokonvensjonen. Det at skadelidte ønsket å få fastslått at han har grunnlag for krav under yrkesskadeforsikringen, var et søksmål som falt utenfor Luganokonvensjonen.

Saken ble avvist fra Bergen tingrett, og ingen norske domstoler hadde stedlig domsmyndighet i saken. Tidligere høyesterettsavgjørelser - Rt-1996-25 og HR-2017-1297-A - om konkursunntaket måtte forstås dithen at et slikt søksmål ikke hadde «tilstrekkelig tilknytning til Norge», jf. tvisteloven § 4-3.

Konsekvensen av at Luganokonvensjonen ikke fikk anvendelse, var at man må falle tilbake på nasjonale jurisdiksjonsregler. Søksmål må i slike tilfeller anlegges der konkursen er åpnet.

Dommere: Aage Thor Falkanger, Wenche Elisabeth Arntzen, Erik Thyness, Ingvald Falch og Jens Edvin A. Skoghøy.