Se hva som skjuler seg under kappen!

Advokatbransjen er striglet og nøytral, preget av strenge rammer og tradisjoner, klar til å representere klienter uten å gi inntrykk av å være farget av en opinion. Likevel er det et faktum at advokater er mennesker, og det er et faktum at stadig flere mennesker har tatoveringer. Faktisk så mange som 1 av 5, ifølge en studie fra Universitetet i Bergen (2017).

En mørk høstmorgen i november besøkte Advokatbladets journalist selv et studio for å bli tatovert, og der – liggende på en plastinntullet benk med den jevne duren fra tatoveringsmaskinen som bakgrunnsmusikk – åpenbarte en undring seg: Hvor blir det av hudpynten i advokatbransjen, og kan man egentlig prosedere i retten med synlige tatoveringer stikkende ut av kappen?

– Tatoveringer er vanligere i dag, både hos advokater og andre, og det vil være for strengt å forby eller i praksis kreve tildekking, kommenterer Ola Nisja, Kaare A. Shetelig og Christian Reusch.

– Advokatverdenen er i utvikling, og der man tidligere sikkert hadde reagert på piercing i øyenbryn eller nese, er det blitt så vanlig at mange i dag neppe ville tenkt over det.

Potensiell fokustyv

Sammen har de tre tvisteadvokatene skrevet boken Ærede rett og holdt utallige kurs om god sakførsel. Tatoveringer har de derimot ikke.

– Det man som prosessfullmektig må tenke på når det gjelder tatoveringer, piercinger eller annet som kan ta oppmerksomhet, er at man normalt ønsker å unngå å trekke fokuset bort fra formidlingen av det som er relevant for saken.

– Det kan jo være en hensiktsmessig føring for den enkelte, men ingen av oss ville altså reagert om noen hadde en synlig tatovering i retten i dag, konstaterer Nisja, Shetelig og Reusch.

Fra subkultur til allemannseie

Tatoveringer er på ingen måte et nytt fenomen. I tusenvis av år har mennesker over hele verden dekorert huden med permanent blekk. La oss ta en rask tur nedover «memory lane». Faktisk er tatoveringenes historie veldig innholdsrik, skal vi tro sosialantropolog Ola Gunhildrud Berta.

Han skriver at ismannen Ötzi, som døde for over 5000 år siden på grensen mellom Italia og Østerrike, er det første eksempelet på tatovert menneskehud vi kjenner til. Likevel antas det at praksisen er langt eldre enn det. Tradisjonelt sett har tatoveringer vært knyttet til både utsmykning, religion, medisin, identitet og kultur.

Her i Vesten var tatoveringer tidligere mest synlige innenfor ulike grupperinger, slik som blant sjøfolk, soldater, motorsyklister eller kriminelle – med unntak. Et eksempel er kong Frederik IX av Danmark. Han regjerte fra 1947 til 1972 og sies å være den mest tatoverte monarken i nyere historie.

Siden 1990-tallet har dermisdekor gått fra å være en slags uglesett historisk komponent til å bli allemannseie. Likevel lever mange tatoveringer fremdeles skjulte liv.

Krever noen forbehold

Det er få advokater som er lystne på å snakke om sine tatoveringer på trykk, men én ting er sikkert: Advokater med tatoveringer finnes. 

Tonje Skjelbostad, påtroppende direktør i Advokattilsynet, er ett eksempel. Det samme er Advokatforeningens generalsekretær Merete Smith. Det ryktes også at managing partner i Selmer, Hans Jørgen Bender, er tatovert, men han vil hverken bekrefte eller avkrefte dette.

Ida Andenæs i Elden mener i utgangspunktet at advokater står like fritt til å tatovere seg som andre. Dog krever advokatvirket at man tar noen forbehold.

– I rettssalen er advokaten der for å representere en klient. Advokaten skal ikke være hovedpersonen i rommet. Derfor bør man tone ned ytre kjennetegn for ikke å stjele fokus bort fra selve saken, sier hun.

– Man kan selvsagt ha synlige tatoveringer, men alt med måte. Man bør ikke ha ekstreme ytre markører knyttet til eget utseende i retten i det hele tatt. Det gjelder ikke bare tatoveringer, men også klær, frisyre eller sminke for eksempel.

I klientmøter skal det bygges en relasjon. Da er det ofte positivt å vise litt mer av sin egen personlighet og hvem man er, ifølge Elden-partneren.

– Det er gjør at det er mer rom for personlig uttrykk i møte med klienter.

Selv måtte hun bli ganske langt opp i 40-årene før hun dekorerte kroppen sin med blekk.

– Jeg har tatovert en «P» for mannen min, og en «M» for sønnen min. Selv om det kanskje er en klisjé, synes jeg det er veldig hyggelig og jeg titter faktisk på dem flere ganger om dagen. Jeg hadde planlagt det lenge og har ikke angret et sekund, forteller Andenæs.

Uavhengig, upartisk, nøytral

Høyesterett bekrefter at den ikke har noen særskilte retningslinjer for tatoveringer på advokater eller dommere. Det har heller ikke Oslo tingrett, landets desidert største domstol.

– Synlige tatoveringer er i utgangspunktet vanlige og uproblematiske, mener sorenskriver Yngve Svendsen.

Likevel skal man være varsom og Svendsen minner om de etiske prinsipper for dommeratferd.

– Dette kan etter en konkret vurdering stille seg annerledes hvis tatoveringen er egnet til å svekke tilliten til domstolene eller den gjør at det kan stilles spørsmål ved domstolens uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet.

– Verdt et varig minne

– Jeg er veldig glad i min tatovering, forteller Andenæs’ partnerkollega i Elden, Maria Hessen Jacobsen.

For henne er den en markering av et slags fullført prosjekt. På leggen har hun nemlig saksnummeret til storkammersaken som ga henne møterett for Høyesterett. Den gjaldt nakenvisitasjon av tre tidligere innsatte.

– Tatoveringen er et resultat av et impuls-veddemål i en av de mange pep-samtalene der de tre klientene mine og jeg trengte litt motivasjon. Vinner vi i storkammeret, skal jeg tatovere saksnummeret, sa jeg. Så gjort, forteller hun.

– Både saken og de tre klientene betyr svært mye for meg. Å få stå i storkammer med disse tre modige tidligere innsatte på domsavsigelsen der de vant frem, er et sterkt øyeblikk jeg holder kjært, fortsetter Jacobsen. 

– Jeg har heller aldri arbeidet så mye i mitt liv, og samtidig var jeg så redd for å gjøre noe feil, svikte klient, svikte sak og for å dumme meg ut. Det er verdt et varig minne. Jeg vil ikke anbefale prøvesak i storkammer og tenker det er gode grunner til at det i dag krever særskilt tillatelse.