Meninger
Jobben er en gave – eller er den egentlig det?
Jeg anerkjenner verdien av hardt arbeid. Samtidig må vi være bevisste på hvilke idealer og hvilken retorikk vi løfter frem, skriver Liv Minde i dette innlegget.
Liv Minde, arbeidsrettsjurist i politiet og tidligere leder av Yngre advokater.
Foto: Kari Hegstad
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Er jobben virkelig en gave som livet har gitt deg, ref. uttalelser i Advokatbladet 5. juni 2026?
Jeg leser utsagnet selvfølgelig i kontekst. Jeg skjønner fullt ut at det er sagt i en sammenheng som gir mening. Likevel sitter jeg igjen med en liten bismak.
En berikelse, absolutt. Men en gave?
Ytelse mot ytelse
En gave er noe du mottar uten å gi noe tilbake. Med et raskt søk defineres gave som:
«En ting eller en ytelse som blir gitt frivillig fra én person til en annen uten krav om betaling eller gjenytelse.»
Mer formelt:
Det er en frivillig overføring av verdi
Giveren har ikke krav på noe tilbake
Den gis gjerne som uttrykk for takknemlighet eller omtanke
Ja vel. Hvis det er en frivillig overføring av verdi, uten forventning om noe tilbake, er det vel i realiteten det motsatte av arbeid.
Arbeid innebærer ytelse mot ytelse. Du leverer noe, og du får noe tilbake. Det er i utgangspunktet en transaksjon – selv om vi alle vet at arbeid også kan romme langt mer enn akkurat det.
Behovet for balanse
Jeg forstår hva som menes når noen omtaler jobben som en gave. Jeg kjenner meg igjen i drivkraften. Som advokat og jurist er jeg i perioder det som gjerne omtales som en workaholic – en person som er overdrevent opptatt av arbeid og har et sterkt behov for å jobbe:
Man jobber mye, ofte mer enn nødvendig
Man har vanskelig for å koble av
Man kan kjenne på dårlig samvittighet når man ikke jobber
Kort sagt: En form for avhengighet av arbeid. På et tidspunkt fikk jeg til og med en fysisk av- og på-lysbryter av en tidligere sjef – et lite, men talende bilde på behovet for balanse.
Hva gjør dette med oss over tid?
Dette er ikke et forsøk på å skjære alle over én kam. Jeg legger meg ikke opp i hvor mye den enkelte jobber. Er det likevel grunn til å reflektere over de mer systematiske og strukturelle trekkene – særlig i advokatbransjen og lignende yrker?
Flere tanker i hodet samtidig
Vi kjenner igjen problemstillingene:
Utbrenthet, sykefravær og helse som settes i andre rekke
Yngre arbeidstakere som ikke tør eller ønsker å si nei
Talenter som slutter
En arbeidshverdag hvor man i praksis alltid står til disposisjon
Styringsretten som i stor grad innebærer at man er underlagt arbeidsgivers ledelse og kontroll
Jeg har selv vært med på å trekke opp tempoet. Jeg liker når det er mye som skjer, og når det går fort. Det gir energi. Samtidig melder spørsmålet seg:
Kan vi klare å ha to tanker i hodet samtidig?
Kan vi både ha en spennende, krevende og ambisiøs arbeidshverdag – og samtidig legge til rette for en balanse som gjør at folk faktisk opplever en bærekraftig karriere?
Må være bevisst på idealer og retorikk
For mange vil «gaven» ved jobben først komme senere i karrieren – i form av økonomisk gevinst, større autonomi, fleksibilitet, mer ansvar og interessante oppgaver. Men på veien dit mister vi mennesker.
Noen ønsker ikke den reisen. Andre orker den ikke.
Og det er det verdt å ta på alvor.
Jeg anerkjenner verdien av hardt arbeid. Samtidig må vi være bevisste på hvilke idealer og hvilken retorikk vi løfter frem.
Den siste tiden har vist oss at mange jobber mye, og at arbeid ikke alltid blir godt nok dokumentert, ref. Arbeidstilsynets rapporter om arbeidstid for fullmektiger. Da blir det desto viktigere å være presis i måten vi snakker om arbeid på.
Ja til en spennende og givende jobb. Ja til arbeid som engasjerer og utfordrer. Ja til en livsstil for dem som ønsker det.
Men at jobben er en gave som ikke krever noe tilbake?
Det er å ta vel hardt i.
Liv Minde skriver på egne vegne.
