Varslet klage til Advokatnemnda for å få salærkrav frafalt – får kritikk
Advokaten satte frist for å akseptere at motpartens advokatforetak droppet et salærkrav på over 700.000 kroner, og opplyste at saken ellers ville bli brakt inn for Advokatnemnda. Nemnda mener klageadgangen ble brukt som et utilbørlig pressmiddel.
Saken har sitt utspring i et prosessoppdrag for tingretten, der advokat A var prosessfullmektig for to private parter. Etter at dommen falt, oppsto det tvist mellom klientene og As advokatforetak om salær og øvrige krav og utlegg knyttet til saken. Tingretten fastsatte salæret til 850.000 kroner. Avgjørelsen ble ikke anket.
Advokat B representerte deretter de to klientene i tvisten mot deres tidligere advokat.
Annonse
I brev 25. april 2025 rettet B kritikk mot As håndtering av prosessoppdraget. Han anførte blant annet at klientene hadde fått mangelfull informasjon om kostnadsutvikling, prosessrisiko, strategi og om de økonomiske konsekvensene utfallet fikk for dem. I samme brev oppfordret han advokatforetaket til å frafalle ytterligere krav mot klientene.
Reglene saken gjelder
Regler for god advokatskikk punkt 1.2 første ledd «En advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett.»
Regler for god advokatskikk punkt 1.3 «En advokat skal i sitt virke opptre saklig og korrekt. Advokaten må unngå en opptreden som er egnet til å skade profesjonens og yrkets anseelse.»
Hjemmel Reglene er inntatt i advokatforskriften vedlegg 1 og har virkning som forskrift, jf. advokatforskriften § 11. Advokatnemnda kan gi disiplinær kritikk etter advokatloven § 57 første ledd.
Kravet besto av 707.125 kroner i gjenstående salær inklusive merverdiavgift – av de 850.000 kronene tingretten hadde fastsatt – i tillegg til 283.860 kroner i utlegg til sakkyndige og 12.642 kroner i rettsgebyr. B opplyste samtidig at det ville bli vurdert å klage A inn for Advokatnemnda, og at det kunne bli aktuelt å fremme et erstatningskrav senere.
Satte frist til 20. juni
I brev 17. juni 2025 satte B en siste frist til 20. juni for å akseptere den foreslåtte løsningen. Dersom løsningen ikke ble akseptert, ville saken bli brakt inn for Advokatnemnda, opplyste han.
A avviste kravet – og klaget i stedet B inn for nemnda 24. oktober 2025. Etter As syn ble varselet om disiplinærklage brukt som rent forhandlingspress for å få ettergitt et krav som allerede var rettskraftig avgjort. A omtalte det som «utilbørlige trusler og bruk av sanksjonsmidler for å motarbeide en rettskraftig avgjørelse», og mente kombinasjonen av krav om ettergivelse, akseptfrist og uttrykkelig klagevarsel var i strid med Regler for god advokatskikk punkt 1.2 og 1.3.
B bestred dette. Det ble ikke fremsatt noen utilbørlig trussel, anførte han; han søkte å oppnå en helhetlig og minnelig løsning på vegne av klienter som sto i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Klientene hadde betydelige økonomiske forpliktelser, og det var etablert pant til fordel for advokatforetaket. Den varslede klagen var heller ikke grunnløs, men bygget på konkrete innvendinger mot håndteringen av det tidligere oppdraget. En advokat må ha et vidt spillerom for å ivareta klientens interesser og for å søke minnelige ordninger når klienthensyn tilsier det, anførte B.
Lov å true – men ikke for dette
Advokatnemnda tar utgangspunkt i at advokater må ha vide grenser for sin opptreden og ytringsfrihet av hensyn til klientens interesser. Det følger av disiplinærpraksis at det ikke anses kritikkverdig å true med noe en har lov til, for å oppnå noe en rettmessig har krav på, viser nemnda til, med henvisning til ADA-2016-D169. Men det kreves saklig sammenheng mellom det forholdet «trusselen» gjelder, og saksforholdet kravet refererer til.
Nemnda slår fast at B både hadde adgang til å vurdere og eventuelt fremme klage på vegne av klientene dersom han mente det forelå kritikkverdige forhold, og adgang til å søke en minnelig løsning på deres vegne.
«Det avgjørende er imidlertid at varsel om klage til Advokatnemnda i denne saken, ble koblet direkte til et krav om at klager skulle frafalle sitt økonomiske krav», heter det i vedtaket. Salærkravet var i det alt vesentlige fastsatt etter tvisteloven § 3-8, og klientene valgte å ikke påanke avgjørelsen.
I dette tilfellet ble det dermed «truet» med noe det var lov til, men det ble gjort for å få klager til å oppgi noe han rettmessig hadde krav på.
Advokatnemnda
Nemnda viser også til Geir Woxholths Advokatrett (2025), der det fremgår at klientinteressen må vike der det er avsagt en rettsavgjørelse som går klienten imot, og at advokaten da ikke bør gjøre det vanskeligere for motparten å få sin rett.
Kritikk og 18.000 kroner i saksomkostninger
Bruken av klageadgangen gikk etter nemndas syn ut over det spillerommet advokater må ha i ivaretakelsen av klientens interesser. Opptredenen var derfor ikke tilstrekkelig saklig og korrekt etter punkt 1.3. Fordi pressmiddelet ble brukt for å oppnå ettergivelse av et krav som i det alt vesentlige var rettskraftig avgjort, forelå det etter nemndas syn også brudd på punkt 1.2, om at advokatens oppgave er å fremme rett og hindre urett.
B ble meddelt kritikk, og må betale 18.000 kroner eksklusiv merverdiavgift i saksomkostninger til A innen to uker. Vedtaket kan ikke påklages, men kan bringes inn for domstolene innen seks måneder etter at det er meddelt partene.
