- Domstolene barberer og kutter sakskostnader over en lav sko

I Advokatbladets nettutgave av 8. juni er Hans Geelmuydens artikkel i Nettavisen dagen før – «Statlig overgrep truer rettssikkerheten» gjengitt.

Artikkelen kommenterer saken som advokat Bettina Banoun førte mot staten representert ved Regjeringsadvokaten som gjaldt spørsmålet om Skatteetaten hadde rett til innsyn i de fire saksøkernes mobiltelefoner for nærmere angitte formål, se Advokatbladets omtale av dommen i nettutgaven den 1. juni.

Saksøkerne vant fram i tingretten som konkluderte med at det ikke var hjemmelsgrunnlag for dette.

Geelmuyden tar utgangspunkt i at dommen er omtalt i Dagens Næringsliv den 5. juni og hvor fokus ble satt på at det kun ble tilkjent sakskostnader til de private partene med 300.000 kroner - rundt tjue prosent av de snaut 1,5 millioner kronene som ble krevd dekket for 256 timer arbeid og med en timesats på rundt 5 800 kroner. I tillegg kommer merverdiavgift.

- Ikke overraskende fra Sejersted

Dagens Næringsliv hadde kontaktet Regjeringsadvokat Sejersted og refererte hans støtte til et slikt drastisk kutt i sakskostnadene, og Sejersted kritiserte samtidig mange advokater for å bruke altfor mange timer til en altfor høy timesats.

Geelmuyden er på bakgrunn av denne drastiske reduksjonen av sakskostnadene bekymret for rettssikkerheten til enkeltmennesket i rettslig tvist mot staten. Det kan han han etter min oppfatning ha god grunn til. 

Det er ikke overraskende at Regjeringsadvokaten går hardt ut mot høye sakskostnadskrav ettersom domstolene i flere år har hatt et sterkt fokus på å kutte i sakskostnader.

Bakgrunnen for dette er at sakskostnadene har økt de senere år, og at reduserte sakskostnader skal bidra til å gi folk flest økt reell rettssikkerhet ved at høye sakskostnader ikke skal være en sperre for å bringe tvister inn for domstolene.

Domstolenes iver etter å kutte i kostnader gjelder ikke bare for uvanlig høye timesatser som i ovennevnte sak, men også på timesatser som er på tilsvarende nivå som det Regjeringsadvokaten anvender, 1950 kroner.

Høyesterett kuttet en halv million kroner

I den såkalte Amerika-dommen fra 2022 – HR-2022-1132-A, fikk vårt firma medhold i Høyesterett om at ei jente som ble påført en meget alvorlig skade under fødsel, og hvor foreldrene to måneder senere flyttet tilbake til USA med henne, skulle få erstatningen utmålt basert på den faktiske situasjonen i USA, og ikke som staten anførte- at hun skulle få utmålt erstatningen som om hun likevel hadde blitt boende i Norge.

Vi tapte klart i tingrett og lagmannsrett, men vant enstemmig i Høyesterett, som opphevet lagmannsrettens dom og utpenslet nærmere hvordan erstatningen skulle utmåles.

Når lagmannsretten så avsa ny dom, medførte det en økning av den totale erstatningen som staten fremholdt var riktig fra 11 millioner kroner til en total erstatning på 85 millioner kroner.

 Vi fikk tilkjent fulle og høye sakskostnader for alle instanser, men med unntak for Høyesterett, som kuttet sakskostnadene drastisk. Vi krevde for Høyesterett 1.445.000 kroner inklusive merverdiavgift, etter en timesats på to tusen kroner. Staten hadde ikke innvendinger til kravet. Vi fikk tilkjent 900.000 kroner av Høyesterett.

- Rekordhøy erstatning etter norsk målestokk

For oss, og ikke minst klienten, var det ikke lett å forstå at en viktig del av begrunnelsen fra Høyesterett (avs. 74) var at i spørsmålet om det var nødvendig å pådra kostnadene, så måtte det foretas en proporsjonalitetsvurdering.

Riktignok var ikke lagmannsrettens nesten åttedobling av erstatningen kjent for Høyesterett da sakskostnadene ble fastsatt, men ingen av dommerne kan ha vært i tvil om at erstatningsnivået etter de premisser de selv hadde oppstilt i dommen, ville bli rekordhøyt etter norsk målestokk for erstatning ved personskade.

- Et tankekors

Avgjørelsen reiser spørsmål om rettssikkerheten for saksøker ettersom denne selv måtte dekke vesentlige deler av sakskostnadene for Høyesterett for å ha bidratt til å avklare og skape ny prinsipiell rett.

Hvem skal tørre å ta de vanskelige og viktige prinsipielle sakene inn for domstolene, dersom hovedregelen om at det skal tilkjennes fulle sakskostnader når saken vinnes, i realiteten ofte bare er tomme ord - og domstolene heller går direkte på å vurdere hvorfor og hvor mye sakskostnadene skal kuttes?

Det er et tankekors at det er en ikke-jurist som Geelmuyden som setter fokus på rettssikkerheten når domstolene barberer og kutter sakskostnader over en lav sko, og at ikke advokatene selv i større grad engasjerer seg i debatten.