Ada Sofie Austegaard er generalsekretær i Stine Sofies stiftelse.
Ada Sofie Austegaard er generalsekretær i Stine Sofies stiftelse.

- Hvordan kan Advokatforeningens generalsekretær mene at true crime er bra for rettsikkerheten?

- Å peke på true crime som løsningen når du selv representerer advokatstanden, er en unnlatelsesynd av den grove sorten, mener innleggsforfatteren

Publisert

NRK publiserte nylig et intervju med avtroppende riksadvokat Tor-Aksel Busch. Der tar han et kraftig oppgjør med såkalte true crime-produksjoner, der kriminalsaker dramatiseres og plasseres i beste sendetid. Da Busch fikk juristforbundets rettssikkerhetspris for 2019, brukte han anledningen til å advare mot en amerikanisering av et Norge, som er i ferd med å bli «en nasjon av kikkere». Til NRK ber han oss ta debatten om true crime:

­«Jeg synes det er veldig krevende når alvorlige kriminalsaker blir føljetonger på TV. Jeg skjønner det kan være god TV, antagelig ganske billig å produsere. Men det å få tilgang til politimateriale, og dissekere dette i beste sendetid, med tunge personvernhensyn involvert, det diskuteres for lite.»

Jeg er enig, med et lite unntak. Det er neppe billig å produsere TV-serier laget for å gi flere seere. Det er neppe billig å dissekere og popularisere drapssaker inn i et format som passer inn i helgeunderholdningen. Omkvedet synes å være klart: Underholdningsverdien måles – konsekvensene av det må tåles. Seertallene er åpenbart for høye til at vi kan stille spørsmål om kriminalitet som underholdning, personvernhensyn eller etiske dilemmaer og grenser.

- Advokatforeningen lovpriser true crime

Én av dem som har latt seg begeistre er Merete Smith. Hun er generalsekretær i Advokatforeningen, og representerer norske advokater og advokatfullmektiger. På medlemmenes vegne slår hun fast at true crime er bra for rettssikkerheten. Så lenge det er god true crime, vel og merke. Jeg vet ikke hva Smith definerer som god true crime, men hun har åpenbart ingen interesse av å diskutere sjangerens funksjon. Riksadvokat Tor-Aksel Busch ønsker debatt om drap og kriminalitet som underholdning, og han stiller spørsmål ved graden av detaljorientering og personfokus. Som representant for advokatstanden er det viktig at Merete Smith er opptatt av rettssikkerheten. Derfor overrasker det meg at hennes svar på utfordringen til Busch er å lovprise true crime – uten å ønske debatten velkommen.

Til NRK sier Smith at «jo mer vi vet om hva rettssikkerhet betyr, straffesystemet og hvordan det fungerer, jo mer tillit tror jeg det skaper i samfunnet.» Det har hun rett i, men hun representerer en yrkesgruppe som ikke kan være seg bekjent av å mene at det er true crime som skal styrke innbyggernes tillit til systemet. Å peke på true crime som løsningen når du selv representerer advokatstanden, er en unnlatelsesynd av den grove sorten. Jeg tillater meg å foreslå for Smith at Advokatforeningen nedsetter et utvalg som kan lage en plan for hvordan deres egne skarpskodde advokater kan bidra til å styrke rettssikkerheten, og tilliten til systemet. For ordens skyld så trenger ikke en slik plan å ta hensyn til seertall eller underholdningsverdi.

Ingen norsk parallell

I NRK-saken viser Smith blant annet til «Fallet Kevin», en sak der svensk medias arbeid bidro til å renvaske to små barn som ble utpekt som skyldige i drapet på Kevin. Hva som foregikk under forarbeidet til produksjonen av denne serien vites ikke. Men jeg tillater meg å tro at de fant nok materiell til å kunne stille spørsmål og få de svarene som trengtes for en renvasking. Heldigvis har vi hittil ikke hatt slike saker i Norge – som vi kjenner til. En av grunnene kan være at vi har hatt en klok riksadvokat.

At vi ikke har saker som «Fallet Kevin», er ikke ensbetydende med at vi skal lage underholdning av store kriminalsaker i Norge – underholdning som ikke fører noe sted hen. I Birgitte Tengs-saken ble politiavhørmetodene kritisert. Det førte til endringer lenge før serien ble produsert. Det faktiske forhold rundt denne TV-serien er at det ikke førte til noe som helst. Det samme gjelder for Orderud-saken, der det i serien heller ikke ble tilført ny informasjon eller nye spor som kunne føre til en annen konklusjonen enn den som allerede forelå. «Fallet Kevin» derimot gav et helt annet resultat. Den serien førte til frifinnelse.

Smith beveger seg inn i et farlig terreng når hun mer eller mindre oppfordrer media til å produsere serier rundt alvorlige kriminalsaker. Hensikten er kanskje å styrke rettsikkerheten, men det kan få en fullstendig motsatt effekt. Hun roser serien om Birgitte Tengs-saken – en serie som presenterte flere konspirasjonsteorier som ikke fører med seg annet enn at seerne gjør seg opp en egen mening om hvem som er den skyldige. Hva med rettsikkerheten til disse personene? Jeg var ikke på åstedet da Birgitte Tengs ble brutalt myrdet. Det var heller ikke Merete Smith – eller norske TV-produksjonsselskaper.