Meninger

Statens oppgave er aldri å vinne en sak for enhver pris

Dommen mot Marius Borg Høiby avdekker en strukturell og bekymringsfull tendens i måten alvorlige straffesaker rigges på, skriver advokat Gian Luca Congeddu.

Gian Luca Congeddu i ECIT Law.
Publisert Sist oppdatert

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

Oslo tingretts dom av 15. juni mot Marius Borg Høiby har utløst en viktig og nødvendig debatt om påtalemyndighetens embetsførsel og rolleforståelse.

Når rettens endelige dom på fire års fengsel ender med å bli nesten en halvering av aktors opprinnelige påstand om syv år og syv måneder – samtidig som det frifinnes på flere sentrale tiltalepunkter – handler det ikke lenger om ordinære faglige marginer.

Det avdekker en strukturell og bekymringsfull tendens i måten alvorlige straffesaker rigges på.

Et rettssikkerhetsproblem

Som jurist som ikke arbeider med strafferett til daglig, betrakter jeg dette først og fremst som et overordnet og prinsipielt rettssikkerhetsproblem.

Kritikken retter seg ikke mot dommen i seg selv, men mot en økende tilbøyelighet hos påtalemyndigheten til å anlegge en "maksimal utgangskonstruksjon" – særlig i profilerte saker med massivt medietrykk.

Det mest betenkelige er imidlertid at dette medietrykket ikke sjelden, og særlig i denne saken, er noe påtalemyndigheten selv bidrar aktivt til å skape og opprettholde.

Rettssikkerhetens fundament hviler på at påtalemyndigheten opptrer som en uavhengig og objektiv aktør. Statens oppgave er aldri å vinne en sak for enhver pris, men å bidra til å avdekke sannheten – både det som taler mot og det som taler for en siktet.

Den objektive vurderingen svikter

Hvorfor må da et utfall som dette anses som et udiskutabelt nederlag for påtalemyndigheten? Svaret ligger i påtalekompetansens grunnleggende spilleregler.

Tiltale skal kun tas ut dersom påtalemyndigheten er overbevist om at skyld kan bevises utover enhver rimelig tvil. Når domstolen svarer med fullstendige frifinnelser på sentrale og alvorlige tiltalepunkter, betyr det at påtalemyndighetens objektive vurdering av bevisenes bærekraft har sviktet i forkant.

Det er ikke domstolen som har lagt listen uforutsigbart høyt; det er påtalemyndigheten som har lagt sin egen faglige terskel for lavt.

Reiser ubehagelige spørsmål

Når en etterforskning og en påtalebeslutning i stedet rigges som et prestisjeprosjekt, blir resultatet deretter når saken prøves for en uavhengig domstol.

Å skyte med så store kanoner i mediene på et tidlig stadium, for så å oppleve at sentrale deler av tiltalekonstruksjonen faller sammen i møte med domstolens beviskrav, svekker påtalemyndighetens faglige autoritet. Det skaper et inntrykk av at medieteater og markeringsbehov i enkelte ledd har fått trumfe den edruelige bevisvurderingen.

Dette faglige spriket blir ikke mindre oppsiktsvekkende av at saken etter all sannsynlighet vil bli brakt videre til ankeinstansen. 

Dette reiser noen ubehagelige, men nødvendige spørsmål om systemets interne kultur og insentiver. I dagens struktur ser vi ikke sjelden at en ekspansiv maktforståelse og en hang til overposisjonering i praksis kan fungere som et springbrett for midlertidige konstitueringer på høyere embetsnivåer i etaten.

Bør gi opphav til debatt

Dette er et paradoks rettsstaten Norge ikke har råd til. Jo høyere opp i systemet en kultur preget av prestisje og mangelfull proporsjonalitetsforståelse får fotfeste, desto større blir risikoen for alvorlige feilvurderinger.

Dette rammer i neste omgang vanlige og sårbare borgere i de mindre profilerte sakene som foregår helt utenfor medienes søkelys.

Rettslige nederlag og kraftige korreksjoner fra domstolen bør derfor ikke passere som uforpliktende punkteringer av enkeltsaker. Det bør tvert imot gi opphav til en prinsipiell debatt om hvordan ansettende myndigheter forvalter ordningen med midlertidige konstitueringer.

Dersom systemet ender med å belønne en overekspansiv og partspreget rolleforståelse med faste embetsutnevnelser, svikter den institusjonelle kvalitetskontrollen.

Når påtalemyndigheten opptrer som en ren part fremfor en objektiv statsmakt, utfordres samfunnets tillit til rettsstaten. Det er etatens egen legitimitet som står på spill.



Powered by Labrador CMS