Illustrasjonsfoto: Vex Collective, Istock
Illustrasjonsfoto: Vex Collective, Istock

Skal media få overvære barnevernssaker?

MENINGER: I dagens samfunn kan det være svært vanskelig eller tilnærmet umulig å bevare taushet omkring identiteten til personer eller saker som blir omtalt i pressen, skriver advokat Dag-Heine Bjørndal i dette innlegget, som er en reaksjon på et forslag om større åpenhet i barnevernssaker.

Published   Updated

Jeg er kommuneadvokat. Kontoret mitt har tre ansatte. Vi prosederer mange saker for fylkesnemndene og tingretten i løpet av året. Innlegget er skrevet på egne vegne, ikke på vegne av mine klienter.

I august i fjor hadde Advokatbladet en artikkel basert på advokat Ingrid Lauvås’ kronikk hos NRK den 17.08.18. I kronikken tar Lauvås tar opp spørsmålet om media bør få adgang til å overvære barnevernssaker.

Dag-Heine Bjørndal er kommunadvokat i Fjell kommune, men skriver på vegne av seg selv.
Dag-Heine Bjørndal er kommunadvokat i Fjell kommune, men skriver på vegne av seg selv.

Jeg forstår hennes syn slik at hun ønsker at de private parter skal få anledning til å bestemme at media skal få overvære barnevernssaker, og at fylkesnemndas leder bare i begrenset grad skal kunne overprøve dette. Det formuleres slik i artikkelen i Advokatbladet:

«Det må etableres et prinsipp og en praksis om at mediene får innsyn dersom de private parter ønsker det, og så får det heller være slik at nemnden trenger en god begrunnelse for å nekte innsyn i enkeltsaker.»

Med «private parter» oppfatter jeg at Lauvås mener foreldrene, som er logisk nok siden barnet i de aller fleste tilfeller ikke har egen partsstatus.

Svært sterkt inngrep

I kronikken fremgår advokat Lauvås sitt syn slik:

«Jeg mener det ikke er store forskjeller på straffesaker og barnevernssaker. Inngripenen i livet til de aktuelle parter i begge saker er enorme. Men å miste sitt barn er en større inngripen enn fengsel.

(…)

Jeg mener overhodet ikke at alle barnevernssaker skal være offentlige og åpne for hvermannsen. Men jeg mener alle barnevernssaker, hvor private parter ønsker og aksepterer det, bør være åpne for media så lenge media anonymiserer saken ved omtale.»

Jeg er enig i at å miste et barn er et svært sterkt inngrep. Men fokuset til Lauvås synes å være foreldrene, ikke barnet.

I alle barnevernssaker må fokuset være barnets beste. Dette hensynet er nedfelt i nasjonal lovgivning, i menneskerettskonvensjonen og i barnekonvensjonen. Satt på spissen medfører dette at i noen saker vil hensynet til barnets beste måtte gå foran hensynet til foreldrenes beste. Dette er et knesatt prinsipp som gjelder i alle henseender der barnets beste støter mot foreldrenes egeninteresser.

I saker der barnets beste er uforenlig med ivaretakelse av foreldrenes menneskerettigheter, så må resultatet bli at det ikke foreligger en krenkelse av foreldrenes menneskerettigheter så lenge barnets best i henhold til konvensjonene er ivaretatt. Hensynet til barnets beste står svært sterkt, både i nasjonale og internasjonale regelverk og rettspraksis.

FN og barns vern

FN’s barnekomite har sett særskilt på spørsmålet om barns vern mot omtale i media. I rapporten CRC/C/50 annex IX sier komiteen dette:

«It is important that the media themselves do not abuse children. The integrity of the child should be protected in reporting about, for instance, involvement in criminal activities, sexual abuse and family problems. Fortunately, the media in some countries have voluntarily agreed to respect guidelines which offer such protection of the privacy of the child; however, such ethical standards are not always adhered to.”

Nå er ikke media egne subjekter som må svare for etterlevelse av menneskerettskonvensjonene. Det er staten som er rettssubjektet i slike saker. Staten har et soleklart ansvar for å se til at barns rettigheter ikke krenkes eller settes i fare. Dermed må staten også ta i betraktning det særlige vernet som barn skal ha når det skal tas stilling til om barnevernssaker skal være tilgjengelig for media. Det er statens ansvar å utforme reglene slik at barnets beste ivaretas, inkludert regler for hvem som kan overvære og rapportere fra barnevernsaker i fylkesnemnd og tingrett.

Ikke foreldrenes perspektiv

Vurderingen av om media skal få overvære sakene skal vurderes ut fra barnets perspektiv, ikke foreldrenes perspektiv.

Lauvik har vist til at det etter hennes mening ikke er store forskjeller på straffesaker og barnevernssaker. Dette er jeg ikke enig i: I en straffesak vil tiltalte selv kunne ha en mening om pressen skal ønskes velkommen eller ikke. I en barnevernssak med barn så blir dette annerledes: En femåring kan ikke forventes å skulle ha en fornuftig mening om dette. Hvem skal så ta avgjørelsen på vegne av barnet? Foreldrene?

Rettskildebildet tilsier at foreldrenes ønske om å eksponere sin sak ikke skal være avgjørende. Avgjørelsen skal tas ut fra hensynet til barnet. I noen tilfeller vil foreldre ha et ønske om å eksponere sin sak så mye som mulig, som en del av deres kamp for å beholde omsorgen for sitt barn. Jeg har forståelse for en slik reaksjon. Men sett fra barnets ståsted er det ikke sikkert at dette er en klok strategi.

Barnet har krav på et personvern, og bør i størst mulig grad vernes mot offentlig omtale. Omtale i media om svært personlige forhold er neppe til barnets beste. Staten må sørge for at barnet vernes mot medieeksponering. Jeg mener det er staten som har det soleklare ansvaret for å verne barnet mot offentlig omtale som kan krenke barnekonvensjonen art. 6.7.

Ikke alltid anonymisering lykkes

Nå kan det selvsagt vises til at pressen kan anonymisere saken. Men det er ingen garantier for at media lykkes med det. Det er uunngåelig at det i noen saker vil bli kjent hvem saken dreier seg om, på lokalt eller nasjonalt nivå.

Spørsmålet en da må stille seg er om lovgiver er villig til potensielt å ofre personvernet i de sakene som blir kjent, mot at andre saker forblir anonyme selv etter medieomtale.

Jeg tror ikke staten bør ta en slik sjanse.

Min påstand er at det i dagens samfunn kan være svært vanskelig eller tilnærmet umulig å bevare taushet omkring identiteten til personer eller saker som blir omtalt i pressen. Dette selv om media gjør sitt ytterste for å unngå det. Det er tilstrekkelig at lokalavisen skriver om saken, og at noen i nærmiljøet legger sammen to og to. Vernet mot å få eksponert private forhold for barnet gjelder både på lokalt og nasjonalt nivå. Begge deler vil innebære en krenking av barnets rett til privatliv.

Når Lauvik viser til behovet for offentlig kontroll via den fjerde statsmakt, så er jeg i prinsippet enig med henne. Men i noen saker må rettssikkerheten bygges på andre grunnpilarer enn pressens adgang i rettsmøtene. I de aller fleste rettssaker er ikke media til stede. Og i mange straffesaker og andre saker lukkes dørene av hensyn til privatlivets fred, personvernhensyn og regler om taushetsplikt. Det er altså ikke uvanlig at saker går for lukkede dører, uten at dette i seg selv er problematisk.

Kontroll med barnevernssakene i fylkesnemnda skjer også gjennom muligheten til rettslig overprøving i tingretten og i noen tilfeller lagmannsrett og Høyesterett. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg kan også ta opp barnevernssaker til behandling, noe vi har sett i relativt stor skala for Norges del de siste årene. Dette må være tilstrekkelig til å verne rettssikkerheten.

Diskusjonen koker altså ned til en avveining av barnets rettmessige krav på personvern og medias kontrollfunksjon som den fjerde statsmakt.

Hos meg lander avveiningen på at barnets krav på personvern må være avgjørende. Uansett hvilket syn man har på dette spørsmålet, så bør vi i alle fall kunne enes om at avgjørelsen om media sin tilgang til barnevernssaker må vurderes ut fra barnets beste.