Dommer med meklings-tips til advokater

Nylig ble årets meklingskonferanse avholdt ved det juridiske fakultet i Oslo.

Dommer Hanne Sofie Bjelland i Oslo tingrett og advokat Ola Ø. Nisja i Wikborg Rein var invitert som foredragsholdere for å snakke om «advokaten og mekling» – et av hovedtemaene på agendaen.

I sommer trådte det i kraft en lovendring i tvisteloven § 8-3, som lovfester at det «skal» foretas rettsmekling i saker som egner seg for dette.

Tidligere lød ordlyden «kan». Endringen har dermed gjort rettsmekling til et desto mer aktuelt tema for advokater å forholde seg til.

- Negativ innstilling

Både i stevning og i tilsvar til retten må advokatene oppgi begrunnelse for hvorfor mekling eventuelt ikke skulle være egnet.

Til tross for at mekling er blitt et viktig satsingsområde, opplever både Nisja og Bjelland at mange advokater har en negativ innstilling til mekling som tvisteløsningsmekanisme.

– Jeg tror flere har en generell misoppfatning om at det å foreslå mekling betyr at man viser svakhet, og det stemmer jo ikke. Noen vil også på forhånd mene at partene er ferdigforhandlet og at man ikke kommer noen vei, men mekling er noe helt annet enn vanlige forhandlinger, sa dommer Bjelland.

- Her spiller vi med åpne kort, men det kan virke som at mange ikke har fått med seg hva en meklingsprosess i praksis innebærer, sa hun.

– For juss-fikserte

I tillegg til at advokatene bør sette seg dypere inn i hva mekling faktisk dreier seg om, må de ha kontroll på forventningene som stilles til advokatrollen i en meklingssituasjon.

– Ofte ser vi at advokater er veldig fokuserte på jussen eller på bestemte problemstillinger, styrker og svakheter i saken. Derimot kommer man gjerne lenger hvis problemdefinisjonen er bred, og man har en interessebasert tilnærming til meklingen, forklarte Bjelland.

Men dette mente hun at man ikke bare begrenser saken til hva som er rettslig relevant, men at partenes interesser utover det rent rettslige også kan drøftes.

Da kan meklingen føre til at partene blir enige om en løsning som avviker fra den juridisk «riktige» løsningen som domstolen typisk ville landet på, påpekte hun.

– Partene kan likevel være desto mer fornøyde med en slik interessebasert løsning, blant annet fordi man i større grad har anledning til for eksempel å diskutere relasjonen mellom dem på en mer konstruktiv måte, sa Bjelland.

– Advokater kan forverre meklingsprosessen

Dermed er det viktig at advokatene ikke overstyrer klientene sine, påpekte Nisja.

– Det er heller ikke spesielt bra for sakens troverdighet dersom advokaten stadig hopper inn og tar ordet fra klienten. Det er partene selv som må være i høysetet, sa han.

Bjelland viste til en studie fra Nord-Amerika der forskere fant at partene i mekling i mindre grad kommer til forsoning når advokatene er til stede, enn når de ikke bistås av advokat.

I tillegg fant de at partene som hadde advokat generelt var mindre fornøyde med mekleren.

- Advokaten står i veien

Advokater er derfor ikke uten videre et gode for meklingen, og innimellom er det faktisk de som står i veien for et forlik, understreket Bjelland.

– Her har vi et felles ansvar for å sørge for at advokaten ikke forverrer prosessen. I forarbeidene til tvisteloven står det at målet om forsoning er et viktig element, og at dette skal vektlegges sterkt. Dette må også advokatene være bevisste på.

– Advokaten kan spolere et godt resultat ganske tidlig bare ved å være ufyselig, la hun til.

Dette kjennetegner gode advokater i meklingsprosesser

• Bidrar til konstruktiv stemning.
• Pisker ikke opp stemningen.
• Kan saken.
• Har forberedt klienten.
• Forklarer klienten om risiko.
• Fokuserer på interessene.
• Viser respekt overfor motparten.
• Viser forhandlingsvilje.
• Har evnen til å være pragmatisk.
  
• Prosederer ikke.
• Stoler på mekler.

Kilde: Tingrettsdommer Hanne Sofie Bjelland.