- Det skal være ryddig etter meg når jeg slutter, sier avtroppende generalsekretær Ketil A. Stene i Advokatforeningen. – Foreningen trenger noe nytt, det er ikke trist å bli pensjonist når jeg forhåpentlig er i stand til å gjøre noe nytt selv. Det er helt greit. Jeg har vært generalsekretær i en oppgangstid, i 11 gode år for Norge og for foreningen. Det eneste som plager meg er at advokatstanden har kommet i et ufortjent dårlig lys de siste to årene. Jeg har ikke funnet noen oppskrift som skaper mer balanse i forhold til mediene.
Ketil A. Stene beklager dypt at han ikke rekker å bidra mer for å rette opp et inntrykk blant folk som gir advokatene dårlig attest på målinger av tiltro og tillit til ulike yrkesgrupper. Den oppgaven er ikke løst når han slutter 1. juli.
- Det er viktig å få frem et bedre og mer korrekt bilde av norske advokater og deres virksomhet. Men det er ikke lett med medier som ofte utleder allmenne ”sannheter” ut fra enkeltepisoder. Foreningen er nødt til å prøve på å få saker inn i en bredere og riktigere ramme, men blir nesten konsekvent bedt om å kommentere enkeltsaker.
Finn Gustavsen har sagt at en sak bør settes på spissen fordi man da får frem essensen i saken. Det kan være, men vi får så ofte en snever presentasjon av kritikkverdige forhold. Mens det i utlandet fremdeles finnes mange aviser som bestreber seg på å få frem resonnementer, har intimjournalistikken spredd seg i Norge. Alt skal individualiseres – knyttes til personer og konkrete, personlige anliggender. Det er overskriftene ingressene og bildene som betyr noe. Ikke nyansene og resonnementene. Det blir veldig smalt og overflatisk, mener Stene.
- Denne overflatiskheten har ikke minst rammet advokatstandens anseelse. Jeg vet ganske mye om norske advokater etter å ha fulgt dem hver dag i 11 år. Jeg vet mye om advokater over hele landet; store og små firmaer som driver allmennjus eller som har spesialisert seg. Min konklusjon ligger veldig langt unna medienes beskrivelser. Norske advokater er gjennomgående kompetente, hardt arbeidende og redelige mennesker. Det er det som er sannheten, sier generalsekretær Stene til Advokatbladet.
Vil ha stygge tall
- Det er blitt slått ned på utvekster i vår som i andre bransjer, og det er selvsagt både viktig og riktig. Men det blir så galt når det bare er utvekstene som kommer i fokus fordi det dreier seg om et meget begrenset antall advokater. Ja, kanskje bare en håndfull. Og så skal en hel stand komme i vanry!
Journalister er hvert år i januar ivrige på å få tallene for klager på advokattjenester av oss. En gang inngikk vi en slags avtale med Dagsrevyen. De skulle få tallene først og kvittere med å legge nyheten som headline i sendingen. Men det viste seg at antall klager var gått litt ned. Da ble det ikke noe av. Det var ikke interessant. Da er det noe i veien med holdningene. Faktum er at advokatene årlig utfører mellom 500.000 og 600.000 oppdrag i løpet av et år og at klageantallet ligger mellom 300 og 400. Hvis klagebunken hadde økt, ville Dagsrevyen brakt nyheten på topp. ”Antall klager på advokatbistand økte kraftig i fjor”. Det var det de ville ha. Bare det.
Vi har i de to-tre siste årene hatt en debatt om asyl- og flyktningrett etter at noen ganske få advokater hadde skodd seg uforholdsmessig ved å ta for mange klienter. Generaliseringer gikk ut over de øvrige 200-250 advokater over hele landet med slike saker i et visst omfang, advokater som jeg vet gjorde en veldig grundig innsats for mennesker i en meget utsatt livssituasjon og som kanskje ingen andre ville bistå.
Et par tilfeller av såkalt klientkapring er et annet eksempel på fordreining av virkeligheten. Det er ikke etisk av en strafferettsadvokat å forsøke å kapre en kollegas klient. Oppslag ga inntrykk av at slikt er alminnelig forekommende, noe som åpenbart ikke er riktig. Man hadde bare to-tre advokater i søkelyset for slike overtramp.
- Så mediene har all skyld?
- Nei, men mediene har en del av ansvaret når de skaper feilaktige inntrykk ved å slå opp enkeltsaker. Vi forsvarer ikke overtramp. Tvert imot. Et viktig utredningsarbeid er nå i gang for å belyse advokaters nøkkelverdier. Representanter fra mediene, dommerstanden og advokatstanden er med på denne utredningen, og det blir interessant å se hva de kommer frem til. Advokatforeningen må fortsette å lete etter gode og kanskje nye kommunikasjonsformer, for å få frem sitt omfattende arbeide knyttet til advokatetikken, sier Stene.
Nøkkelverdier
– Det kan letes etter advokater og tillitsvalgte som har god presisjonsevne og som kan være pressen jevnbyrdig slik at sakene fremstilles på en bedre måte. Det ergrer oss at vi ikke klarer å få frem breddesynspunkter. Vi kan ta luften ut av nesten enhver sak, føler jeg. Vi slipper ikke til, det er pressen som styrer. Den er ikke uredelig, det må jeg få understreke, men den generaliserer ut fra enkelttilfeller. Dette plager meg, hver gang. Vi har sikkert ikke vært flinke nok, men det er ikke lett. Gode web-sider er utviklet ikke minst for å skape motvekt. Advokatbladet er også et virkemiddel. Jeg ser at det sakses fra bladet, men det kommer jo bare 11 ganger i løpet av et år.
- Hvilke verdier er nøkkelverdier etter din mening?
- Uavhengighet, ivaretagelse av klientens interesser og taushetsplikt er tre nøkkelverdier. Advokaten skal være en del av et rettslig system, en Officer of the Court, for at taushetsplikten skal rettferdiggjøres. Da er det litt bekymringsfullt med en utvikling der enkelte advokatfirmaer markedsfører seg som forretningsutviklere med juridisk rådgivning på si. Tradisjonelle kriterier for advokatopptreden uthules mår man inngår i team sammen med siviløkonomer, aktuarer eller andre profesjonsutøvere, dermed kan de berettigede særtrekkene ved advokatrollen viskes ut. Omfanget av slikt er ikke stort, men det er et utviklingstrekk. Jeg håper ikke at dette vil rokke ved den privatpraktiserende advokats gjøren og laden. Men det kan skade advokatenes image selv om 99 prosent av advokatene har jussen i høysetet.
Lovgivningen åpner for andre profesjoner i et advokatfirma. Det er fullt lovlig, men det er en form for advokatvirksomhet som ikke kan ha krav på samme beskyttelse som den tradisjonelle rollen. Det er noe annet.
Men dette er et Oslo-anliggende. Det er store forskjeller på sentrum og periferi i advokatbransjen. Når jeg er rundt omkring og snakker om utviklingstrekk, og det har jeg gjort mye, ser jeg at mine tilhørere sperrer øynene opp. Det er en rød tråd – at dette overhodet ikke skjer hos dem. Det skjer bare i Oslo. Det er viktig å være klar over at det er Oslo-området som er annerledes.
Ryddig og verbal
Alt er ryddig ved Ketil A. Stene, som fyller 65 år rett før han forlater Juristenes Hus. Til og med navnet har han brakt i balanse. Mellomnavnet Anton bruker han ikke. Men A’en er viktig for rytmen, den har like mange bokstaver på hver side, påpeker han. Stene er trønder og vokste opp på Nedre Singsaker, men var aktiv i håndball og fotball for Sportsklubben Wing, ikke for de kondisjonertes klubb, Freidig.
- Hvorfor valgte du jus?
- Kanskje fordi min far sa at jeg ikke burde bli jurist. Han var advokat og senere lagrettsdommer, men hadde gjennomlevet 30-årene med sykkel og dårlig inntjening. Det var mange jurister i familien. Vel, jeg var veldig verbal som ung – i gymnassamfunnet og i andre fora. Jeg var i en skarp vennegjeng som deltok i diskusjonsklubber. Jeg var veldig samfunnsengasjert, men ikke politisk. Samfunnsrelaterte fag var et alternativ, men jus favnet bredest og ble foretrukket. Det var for øvrig velsignet godt å flytte hjemmefra til Blindern Studenterhjem, dette har gitt meg et godt forhold til familien senere. Ungdommer bør ikke bo for lenge hjemme.
Jeg tok en passe bra eksamen på normert tid og ble dommerfullmektig i Rana. Anekdoter fra tiden som dommerfullmektig får du ikke av meg. Men det som var spesielt og interessant var å bo og arbeide en tid i et svært ungt industrisamfunn. Første generasjons industriarbeidere hadde forlatt småbruk og fiskebåter og gått over til skiftarbeid på Jernverket og Koksverket. Stor grad av frihet var erstattet med styrt arbeidsutøvelse, og det ga store utslag i sorenskriveriets arbeid – både familierettslig og strafferettslig. Jeg så klare sammenhenger – det var mange som ble rammet som følge av en helt ny og fremmed tilværelse i et stort industrisamfunn. Jeg burde ha skrevet bok om det, men det har historiker og SF-politiker Tore Linné Eriksen sørget for på en utmerket måte.
God på forsikring
- Hvorfor ble en samfunnsengasjert, ung advokat fanget av noe så dødt som forsikringsbransjen?
- Den er ikke kjedelig, og jeg kom dit helt tilfeldig. Alle kommer tilfeldig inn i forsikring, har jeg erfart. Ingen planlegger seg dit. Med kone og to små barn å forsørge averterte jeg i Farmand: ”Ung dommerfullmektig og advokat med god laud søker stilling”. Jeg fikk tre svar, Elkem, Oslo Sparebank og Storebrand ville alle betale for et oslobesøk, de fikk regningen på deling. Men i Oslo leste jeg en stillingsannonse i Aftenposten, ringte Norges Brannkasse og ble ansatt omtrent på timen av direktør Ole Hope. Jeg var fornøyd med både lønn og oppgaver. Det var visst ikke personalsjefen, som hadde behov for å markere hvem som skulle bestemme lønnen der i huset. Hans ”hevn” var et lønnspålegg før jeg hadde begynt.
Forsikring er viktig, et fellesskap tar ansvar gjennom alles premieinnbetalinger. LO-leder Tor Aspengren fikk dette tydelig frem da han holdt tale ved 25-års jubileet for kollektiv hjemforsikring. En av de største sosiale vinninger for arbeidsfolk, sa Aspengren
Alle byer hadde egne forsikringsselskap den gangen, nå er det bare to-tre store igjen, sier Ketil A. Stene. Han var seksjonssjef i Norges Brannkasse fra 1966 til 1973, og viseadministrerende direktør i Nordengruppen frem til 1982. Deretter tre år i Storebrand Norden, for å avslutte som adm.dir. i Samvirkegruppen.
Og så skiftet han kurs og ble generalsekretær i Den Norske Advokatforening. Det er ingen grunn til å gi noen andre æren for at foreningens medlemmer fikk en veldig gunstig forsikringsordning.
- Skulle bare mangle, jeg ville jo se motpartens kort. I forsikringstiden min ble jeg kjent med masse folk over hele landet. Jeg reiste mye og holdt foredrag, og jeg hadde styreverv i mange selskaper. Jeg har vært i alle norske byer bortsett fra Egersund, har jeg funnet ut. En tur til Egersund inngår i mine mange reiseplaner som pensjonist. Jeg har reist mye i Norge som generalsekretær også, og da treffer jeg veldig mange dyktige, flinke og arbeidsomme advokater som gjør en førsteklasses jobb i distriktene. De er ikke så eksponert der de bor og vil kanskje ikke være det heller.
Advokater gjemmer seg
Jeg har også merket meg at svært mange advokater avstår fra partipolitisk virksomhet lokalt, og at vi bare har en eneste representant på Stortinget i Arbeiderpartiets Knut Storberget. Han representerer standen godt fordi han vedstår å være advokat som politiker og kommer med både tukt og skryt. Det er historisk interessant at advokater ikke engasjerer seg i politikken. For 150 år siden var det prester og jurister som kjørte løpet. Det har visst oppstått en overømfintlighet – et uavhengighetskrav eller kanskje oppdragsengstelse for å engasjere seg. Dette tror jeg ikke er så bra for standen. Advokater kunne bestyrket anseelsen og medvirket til å understreke behovet for uavhengige politiske rådgivere. Advokater har vært med på mye og burde vært mer på banen. De har mye å fare med når det skal planlegges og foretas konsekvensanalyser.
- Hvorfor forlot du selv advokatrollen?
- Jeg førte da saker for Brannkassen i noen år. Men jeg fikk beskjed om at jeg burde velge mellom å være advokat eller administrator og at de håpet at jeg ville falle ned på det siste. Det rådet fulgte jeg, og jeg har ikke angret. Hvis mine kolleger gir meg attesten ’ryddig atferd’ når jeg slutter, skal jeg være fornøyd. Det er to kriterier for god administrativ ledelse. Man må kunne jobben sin, og man må opptre slik at andre vet hvor de har sjefen.
Jeg håper at jeg har fylt disse kravene. Jeg har også vært opptatt at det aldri skulle komme uriktig informasjon fra oss - det være seg overfor medlemmer eller omverdenen for øvrig. .
Jeg har et hav av gode minner i det kontaktskapende arbeidet med Advokatforeningens medlemmer. Jeg kan nesten ikke huske noe ubehagelig i løpet av disse 11 årene. Litt pussig. Da jeg begynte, trodde jeg at advokater var mer kontroversielle. De kan fighte i retten, men samarbeider godt ellers, viser det seg.
Noe som dessverre er lite påaktet når det gjelder norske advokater er arbeidet med å forlike og tilrettelegge for løsninger av saker utenfor rettssalene. Dette vet publikum som kan trenge advokathjelp lite om, man har et feilaktig inntrykk at det fort blir rettssak.
- Hva synes du om spesialisering i advokatenes rekker?
- Det vil være utmerket. Det var oppe for 12 år siden, men det er rent mye vann i havet siden da. Innstillingen som kommer sent i år vil danne grunnlag for en langt mer nyansert debatt. Spesialisering er rasjonelt. En spesialist bruker kanskje fem timer på å utrede et problem mens en ikke-spesialist må bruke 20 timer. Selv med høyere timebetaling til spesialisten kan det bli billigere for klienten. Billigere og hurtigere. Men det kan aldri bli så finmasket som hos legene, understreker generalsekretæren. – Det bør begynnes forsiktig med fire-fem spesialistområder, flere av dem innenfor feltet allmennjus.
- Du regnes for å være en meget diplomatisk mann…
- En generalsekretær bør være diplomatisk. Arbeidet er firedelt. Som sekretariatsleder skal du sørge for at hjulene går rundt. Du skal være premissleverandør og dialogpartner i forhold til de tillitsvalgte, og den rollen har vært viktig å fylle i forhold til de fire formennene jeg har samarbeidet med. Så har du kontakten med vanlige medlemmer, noe jeg har prioritert høyt – åpen telefon og åpen dør. Det fjerde området er å husholdere. Det er et sunt tegn at vi ikke har måttet øke kontingenten på mange år. Vi har likevel god økonomi og dermed økonomisk handlefrihet hvis det trengs.
- Trengs det?
- Min etterfølger Merete Smith bør vel svare på slikt. Jeg er ikke åndssvekket, men jeg akter ikke å bli noen syvende far i huset. Når jeg slutter, så er det slutt. Men jeg kan jo si det slik at vi har penger nok til å ta en ny kamp for å heve satsene for offentlig advokatbistand, om det skulle trenges. Vi har vært gjennom en og kom styrket ut etter varsler om aksjon. Satsene er for lave. Og de øvre grenser for lønn og formue er for høye slik at altfor få vanlige folk er kvalifisert til fri rettshjelp. Dette er saker som jeg har brent for lenge. Det er bra for Advokatforeningen at det er økonomisk dekning for å markere seg sterkt når det er enighet om tiltak.
- 65 år ser ikke ut til å være noen alder?
- Takk, men det har vært klart hele tiden at det ikke skulle vare lenger. Jeg var klar over at dette ble den siste jobben i min yrkeskarriere. Min forrige stilling hadde aldersgrensen 62 år. Selv syntes jeg at 67 år ble for lenge. Vi ble enige om 65 fra start. I sluttfasen har det gått som jeg har ønsket. Det skal være ryddig etter meg, og avviklingen skjer over ni måneder. Tre måneder ble brukt til å finne min etterfølger. Tre måneder trengtes til dennes oppsigelsestid, og de tre siste månedene overlapper vi hverandre. Hun er på plass, og skiftet skjer på en skikkelig måte. Jeg har for tiden to verv utenfor foreningen. Arbeidet i Pensjonskommisjonen avsluttes til høsten og jeg blir neppe sittende så mye lenger i DnBs bankstyre.
En bokorm
Da er Ketil A. Stene helt fri og kan gjøre mer av alt det andre som gir livet hans innhold. Stene er meget glad i å lese historie. Han er meget glad i å lese skjønnlitteratur. Alltid tre-fire bøker på nattbordet. Han er også meget opptatt av sitt hundehold. Han har vært en fjellets mann hele livet og er en globetrotter.
- Det er viktig for meg å ha et forhold til historien for å kunne trekke paralleller i et vidt perspektiv. Bredden er det interessante, jeg leser historie ”på tvers” istedenfor å fordype meg i enkelte land eller enkelte områder. Jeg kan mye om Europa og USA og etter hvert også om Asia. Nå leser jeg om mogulene i India. I disse tider er det interessant å studere bindelinjene mellom det indiske og det muslimske. Alt man ser i India er påvirket av muslimsk religion og arkitektur – proporsjoner, matematikk, systematikk, sier Stene, som hittil i å har rukket å reise både til India og Nepal.
- Det er greit å vite hvor betydningsfullt det muslimske kraften har vært i 1500 år og fremdeles er. Ikke minst den muslimske kreativiteten. Så forstår man mer av dagens konflikter, som også har mange fanatiske drag.
- Skjønnlitterære favoritter?
- Charles Dickens Pickwick-klubben er morsom, særlig for oss jurister og advokater. Prosessen der Pickwick saksøkes av sin husholderske for brutt ekteskapsløfte følger de prosessuelle regler i overensstemmelse med datidens britiske rettsystem. Dickens beskriver også gjeldsfengselssystemet som faren ble tynget av på en glimrende måte. Jeg leser en biografi om ham for tiden. Den er på 750 sider, og det tar sin tid. Ellers liker jeg moderne tysk litteratur; Böll, Grass og Lenz. Jeg har nylig lest Hamsun om igjen og synes ikke at Markens grøde nå var så god. Derimot oppdaget jeg Redaktør Lynge, som handler om pressens væremåte på den tiden den ble skrevet – interessante forskjeller fra da og til dagens virkelighet. Ellers er jeg glad i "New Yorkerne", Mailer, Doctorow, Roth og andre jødisk-amerikanske fortellere. Sist, men ikke minst, Solsjenitsyns Første krets er en storartet bok.
Fjell og reiser
Ketil A. Stene er blitt mindre og mindre interessert i sport med årene etter å ha spilt i øverste divisjon i håndball. Interessen for fjellet har derimot holdt seg på topp hele tiden.
- Da jeg fylte fem år, fikk jeg en veldig verdifull presang av en fadder; livsvarig medlemskap i Trondhjems Turistforening. Det kostet 50 kroner. Jeg ble tatt med mye i fjellet som barn, og siden ble det mye hytte-til-hytte i de fleste fjellområdene i Sør-Norge. Først for åtte-ni år siden ble det fristende med egen hytte, og vi kom over en flott tomt i Eggedal i Buskerud der det sto en skjev og halvferdig hytte. Den er nå bragt i skikkelig stand.
Dit drar familien Stene ofte, og i familien inngår generalsekretærens kjæledegge Bonnie. En keeshund, hollandsk ostehund, faktisk. Nyttig til å holde vakt på elvebåter, men også glad i fjellet og i å ligge foran Stenes føtter når han leser sine bøker, har det vist seg.
- Og nå blir det mer tid til reising også?
- Ja, det håper og tror jeg. Reising er viktig for meg og for min kone. Men vi har ikke lagt planer utover at det snart blir en tur til St. Petersburg, sier 65-åringen.
