I en fersk dom (HR-2023-805-A) har Høyesterett opphevet lagmannsrettens frifinnelse av en politijurist involvert i en tyverisak i Tønsberg.
Bakgrunnen for saken var at Sør-Øst politidistrikt mottok en anmeldelse fra en politioverbetjent i samme politidistrikt, om et «grovt tyveri» fra familiens bolig. Politioverbetjenten opplyste om at smykker og bunadssølv, som var oppbevart på soverommet, var borte.
Tapet ble oppdaget i desember 2020, over et halvt år etter anmelderen sist hadde vært hjemme. Det var ingen tegn til innbrudd, og andre synlige og lett
tilgjengelige verdisaker var ikke fjernet.
En politijurist ved samme politidistrikt besluttet å pågripe anmelderens vaskehjelp og ransake boligen hennes etter å ha mottatt en anmeldelsen. Dette ble gjort uten forutgående etterforskning.
Hovedspørsmålet for Høyesterett var om politijuristen begikk en grovt uaktsom tjenestefeil ved å beslutte pågripelse og ransaking av anmelderens vaskehjelp.
Lagmannsretten: Ikke grovt uaktsom tjenestefeil
Agder tingrett konkluderte med at politijuristen hadde handlet grovt uaktsomt, da det ikke var tilstrekkelig grunnlag for mistanke. Tjenestefeilene, både enkeltvis og samlet, var etter tingrettens syn så graverende at det var grunnlag for straff.
Politijuristen anket saken til lagmannsretten over bevisdømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og saksomkostningsavgjørelsen.
Agder lagmannsrett la til grunn at tiltalte med fordel kunne handlet annerledes, men at beslutningen om pågripelse og ransaking ikke var åpenbart uhjemlet. Videre anså de ikke politijuristens handlemåte som så klanderverdig at den kunne karakteriseres som grovt uaktsom.
Påtalemyndigheten anket saken til Høyesterett over skyldspørsmålet, subsidiært over saksbehandlingen.
Ikke skjellig grunn til mistanke
Førstvoterende Per Erik Bergsjø, innledet drøftelsen med å oppsummere innholdet i formuleringen i straffeloven §171, hvor det følger at «grovt uaktsom tjenestefeil» straffes med bot eller fengsel inntil ett år.
«Avviket fra korrekt handlemåte må være grovt, og
det må være tale om brudd på tjenesteplikt av en viss betydning. Ved bruk av tvangsmidler
må hjemmelsmangelen være åpenbar for at straff skal være aktuelt. I dette ligger at
mangelen etter en objektiv vurdering må være helt udiskutabel – handlemåten må ligge
markert utenfor det forsvarlige. Terskelen for det straffbare vil kunne være ulik for de
forskjellige tvangsmidlene», følger det av dommen.
Det første spørsmålet Høyesterett så tok stilling til var om det forelå tilstrekkelig mistankegrunnlag for pågripelse og ransaking av anmelderens vaskehjelp. Førstvoterende presiserte at det må foreligge objektive holdepunkter for mistanken, og at det må være en sannsynlighetsovervekt for at siktede har begått den straffbare handlingen.
Etter en konkret vurdering av saken ble det konkludert med at det vanskelig kunne sies at det forelå skjellig grunn til mistanke i saken.
Blant annet ble det lagt vekt på at det ikke ble gjort noen undersøkelser som ville avdekket at vaskehjelpen var tidligere ustraffet, og hadde vasket anmelderens hus i en periode på tre til fire år, uten anmerkninger.
Tjenestefeil på tre punkter
Det neste Høyesterett tok stilling til var om det forelå bevisforspillelsesfare.
Tiltalte argumenterte for at det forelå en frykt for at tyvegodset ville blitt solgt. Etter Høyesteretts syn kunne ikke denne frykten begrunne pågripelse, blant annet fordi tyvgodset sist var blitt sett et halvt år tidligere. Videre konkluderte retten med at ransaking kunne vært gjennomført uten pågripelse, og uten at vaskehjelpen ble informert om at hun var mistenkt.
«Lagmannsrettens bevisvurdering gir ingen holdepunkter for at vaskehjelpen i løpet av de nærmeste dagene på annen måte ville forspille bevis», konkluderte førstvoterende.
Videre vurderte Høyesterett bruken av påtalemyndighetens hastekompetanse til å beslutte ransaking. De la vekt på at det er retten som har primærkompetansen til å beslutte ransaking uten samtykke, og at påtalemyndigheten bare kan treffe en slik beslutning dersom det foreligger en «fare ved opphold».
Etter rettens syn forelå det ikke en slik fare i det konkrete tilfellet.
- Opptrådt grovt uaktsomt
Etter å ha konkludert med at politijuristen brøt sin tjenesteplikt både ved vurderingen av mistankegrunnlaget og faren for bevisforspillelse, samt ved ransaking uten rettens beslutning, ble spørsmålet om han hadde opptrådt «grovt uaktsomt».
Etter en vurdering av momentene i saken, konluderte retten med at politijuristens brudd på tjenesteplikten var å anse som grovt.
«Det er
grunnlag for å rette sterke bebreidelser mot ham, og han har dermed opptrådt grovt
uaktsomt. Skyldkravet i straffeloven § 172 er med dette oppfylt».
Høyesterett konkluderte med at lagmannsretten vurderte feil da de i sin dom uttalte at formålet med bestemmelsen er å hindre misbruk av offentlig makt. Videre mener de at lagmannsretten hadde lagt terskelen for det straffbare, for høyt. På den bakgrunn lagmannsrettens dom opphevet som følge av feil lovanvendelse.
- Åpenbart uhjemlet overreaksjon
Dommer Wenche Elizabeth Arntzen tok dissens på den delen av rettens vurdering som gjaldt skjellig grunn til mistanke, men sluttet seg til førstvoterendes vurdering av de andre punktene.
«Jeg er – riktignok under en viss tvil – kommet til at As forhold rammes av straffeloven
§172, jf. § 171. Beslutningen om pågripelse og ransaking var etter omstendighetene en
åpenbart uhjemlet overreaksjon», følger det av Arntzens særmerknad.
Les dommen i sin helhet her.
