– Hvor er egentlig hjemmelen for å pålegge advokater å gå med slips?

Harald Otterstad har jobbet som forsvarer gjennom hele sin yrkeskarriere, og har til stadighet utmerket seg som et friskt og kontroversielt pust i advokatstanden.

Det sorte fåret fra Sarpsborg har markert seg i rusdebatten som en ihuga legaliseringsforkjemper, og er sjelden fremmed for trampe høyt i gangene når domstolenes bruk av fengselsstraff blir tema for debatt.

I 2017 mottok Otterstad Kongens fortjenestmedalje i sølv for sitt arbeid for ressurssvake i samfunnet. Helt ufortjent, ifølge ham selv.

– Jeg har aldri vært så flau som da jeg mottok Kongens fortjenestmedalje. Det var helt sjokkerende. Begrunnelsen var at jeg hadde gjort en god jobb som advokat eller noe i den duren, men det er noe forbanna tull! Jeg gjør ikke noe bedre jobb enn kollegaene mine, og anser meg selv som en helt middelmådig jurist. Jeg ble så brydd av hele greia at jeg rett og slett leverte medaljen tilbake.

Nådeløs og forbanna

I april går Otterstad av med pensjon. Han går ikke akkurat stille i dørene når han nå legger kappen på hylla og takker for seg.

I jula dukket det nemlig opp et brev med tittelen «Endediktet» i Advokatbladets innboks. Det samme diktet ble sendt til både domstolene, statsadvokaten, regjeringsadvokaten og andre som Otterstad mente hadde behov for en liten reality check.

I åtte vers forteller han fryktløst og ufiltrert om sitt syn på rettssystemet – om formkrav og konformitet, «digital faenskap», nådeløs bruk av fengsel og det menneskelige som han mener effektiviseres bort. Ingenting legges imellom når Otterstad setter punktum for karrieren.

Han ler når han forteller om responsen han har fått på diktet.

– Jeg var forbanna og ba folk reise til helvete, og så kommer de og takker for turen!

– Grådighetskultur blant advokater

– Hva er det som gjør deg så forbanna, egentlig?

– Hva vil du høre om først? Jeg har for eksempel registrert at det er en veldig kamp om beinet blant mange strafferettsadvokater. De er sultne på klienter, deler ut visittkort i fengsel for å markedsføre seg selv og er altfor pågående i forsøk på å skaffe seg nye klienter. Mye har kanskje med økonomi å gjøre, men jeg synes rett og slett at det er en skikkelig grådighetskultur blant mange forsvarere.

Også digitaliseringen har gått over stokk og stein, ifølge Otterstad.

– Dette har virkelig gått over alle grenser. Fengslingsmøter og vitneavhør på hakkende skjermer er noe helt annet enn å møte mennesker av kjøtt og blod. Koronaen har nok litt av skylden, men jeg tror dessverre at denne trenden kommer til å feste seg. Jeg føler meg ikke komfortabel i den digitale virkeligheten i det hele tatt, og det er nok også litt av årsaken til at jeg nå velger å gi meg.

– Slips og konformitet er noe dritt

«Formkrav hit og formkrav dit … Konformitet fortrenger originalitet!», skriver Otterstad i Endediktet. Man kan trygt si at advokatenes kleskode ikke faller i god jord hos denne mannen.

– Jeg hadde med meg advokatkappen i en rettssak i Sverige en gang. Svenskene lo og trodde jeg skulle på karneval!

– Formkravene trekkes ned over ørene på oss, og jeg merker at hele kroppen min stritter imot. En gang ble jeg sendt hjem fra domstolen fordi jeg ikke var kledd i skjorte og slips, men hvor er egentlig hjemmelen for å pålegge advokater å gå med slips? Denne selvhøytideligheten er helt latterlig.

Kappe og konformitet har ingenting å gjøre med respekten man har hverken for retten eller for mennesker, understreker han.

– Det spiller vel ingen forbanna rolle om du går med slips eller ei! Det er uvesentligheter, og alt koker ned til hvordan du behandler andre mennesker. Så enkelt er det.

Ble forvekslet med klient

Den jordnære og uformelle holdningen har ført til flere komiske situasjoner, forteller Otterstad.

– Dette er faktisk like morsomt hver gang jeg tenker på det: En gang var jeg i en rettssak der et politivitne skulle bekrefte at det var min klient som hadde kjørt i fylla. Klienten min var nyklipt og pent kledd, mens jeg naturligvis så litt lurven ut ved siden av ham. Vitnet pekte derfor ut meg i stedet for klienten min, og politimannen gikk rett i fella og mente det var jeg som hadde kjørt i ruspåvirket tilstand!

Han blir stadig overrasket over fordomsfullheten som finnes blant folk, og er selv veldig opptatt av at fordommer aldri skal få lov til å feste seg. Det er kanskje derfor han også blir ansett som en klientenes venn.

– Det bor ingen stor jurist i meg, og jeg har vel heller aldri interessert meg i altfor stor grad om selve jussen som sådan. Men den menneskelige kontakten brenner jeg virkelig for. Jeg er genuint interessert i klientene mine og deres historier, og får ofte god kontakt med dem. Det er mange triste skjebner, men for meg har det også vært givende å kunne prate med disse menneskene som har helt andre livserfaringer enn meg. Da får jeg liksom bekreftet hvor heldig jeg selv har vært, i tillegg til at jeg får mulighet til å hjelpe noen som trenger det.

– Skandaløse arbeidsvilkår

Otterstad opplever selv å ha vært heldig med karrieren han har bak seg. Både sakstilgangen og økonomien har vært god, men han er samtidig smertelig klar over at arbeidsvilkårene for den vanlige forsvareren i gata ofte er noe helt annet.

– Salærsatsen er jo en skandale. Det er ikke verdt det å jobbe slik vi gjør, og samtidig være så underbetalt. Du dreper deg selv nesten! Det er skammelig at salærsatsen ikke har blitt økt slik Advokatforeningen krever. Arbeidet vi gjør blir ikke sett, og hele situasjonen er hårreisende. Dette er virkelig en reell trussel for rettsstaten vår.

– Det samme gjelder det tragiske som skjedde da Stortinget i 2019 innførte den såkalte ankesilingsordningen. Det er helt uhørt at seksårssaker ikke skal ha automatisk ankeadgang, og det hele representerer et stort tilbakeslag for rettssikkerheten i Norge.

– Forsvareryrket suger deg med hud og hår

Det er mye Otterstad kunne satt fingeren på når han nå tar et steg tilbake og betrakter det rettssystemet han har vært så involvert i, i sine nesten tretti år som forsvarer.

– Nå er jeg sliten. Jeg har jobbet altfor mye, og kan nesten ikke huske hvordan det føles å ha ordentlig ferie. Det er mye ved forsvareryrket som jeg virkelig elsker, men denne jobben spiser deg også opp. Den suger deg med hud og hår, faktisk.

– Jeg hadde jo egentlig aldri planer om å bli advokat. Det var musiker jeg ville bli, og det får jeg tid til å drive med nå. Jeg spiller i to band, Pæddelkommen Blues Band og progrockbandet Déjà Vu, og skriver en del musikklitteratur. Jeg har også en drøm om å skrive en biografi om et av Skandinavias aller største rockeband, Aunt Mary. De kommer fra Fredrikstad og er heltene i livet mitt.

Vil ikke dø med støvlene på

Han gleder seg også til å bli en bestefar som er mer til stede for barnebarna, forteller han.

– Det har jeg vært fryktelig dårlig på, for det ikke er noe som helst ved forsvareryrket som er familievennlig. Dette er ingen jobb, men en livsstil. Det er et valg man tar som man må stå for.

Femte april blir livsstilen en annen. Da legges både kappen og slipset på hylla.

– Jeg har aldri hatt noe ønske om å dø med støvlene på! Det er godt å kunne avslutte et kapittel, og begynne på et nytt.