- Positivt med interesse for hvem som søker hos oss

Som Advokatbladet skrev tidligere denne uken, er halvparten av søkerne til to ledige dommerembeter i Høyesterett tause om hvorfor de søker.

Bare fire av seks søkere svarte på Advokatbladets spørsmål om sin motivasjon for å søke, og om hva de kunne tilføre faglig. En søker var forhindret fra å svare av personlige årsaker, mens de fem andre ikke fant det naturlig å svare.

Kommentator Harald Stanghelle i Aftenposten - som har kommentert rettssamfunnet i en årrekke - mener at det er av stor betydning i et åpent samfunn at publikum får gjøre seg kjent med hva dommerne i Høyesterett står for.

LES OGSÅ: Advokat Thomas Horn og dommer Aina Mee Ertzeid er blant dem som åpner opp

Halvparten av søkerne til to ledige dommerjobber i Høyesterett er tause om hvorfor de søker

- Derfor synes jeg det er litt feigt at søkere til Høyesterett ikke vil snakke med seriøse journalister som er interessert i å høre litt om bakgrunnen til at de søker, sa han.

- Positivt med interesse

Advokatbladet har spurt justitiarius Toril Marie Øie om hun ønsker debatten velkommen, og om hun synes åpenhet i søknadsprosessen er et viktig prinsipp.

- Det er positivt at det er interesse for Høyesterett og hvem som søker dommerembeter hos oss. Det må imidlertid være opp til den enkelte søker om han eller hun ønsker å kommentere søknaden sin offentlig, svarer Øie.

- Kan ikke løpe en annen vei

Professor Gunnar Grendstad ved Institutt for sammenliknede politikk ved UiB forsker og underviser på domstoler og dommeratferd.

- Høyesterett formidler både bilder og bakgrunn av dommerne på sin hjemmeside, og har de siste årene gitt brede presentasjoner av dommerne i årsmeldingene. Når søkere i allmenhetens interesse får enkle spørsmål om hvorfor de ønsker seg til Høyesterett, kan de ikke bare droppe kravene til embetet og begynne å løpe en annen vei, sier Grendstad.

Han siterer den tidligere amerikanske presidenten Harry Truman.

- If you can’t stand the heat, get out of the kitchen.

- Ikke naturlig å svare i søknadsprosessen

Flere av søkerne ga overfor Advokatbladet uttrykk for at de ikke fant det naturlig å svare mens søknadene er til vurdering i Innstillingsrådet. 

- Når skulle kandidatene ellers uttale seg enn når de har plassert seg selv på den offentlige søkerlisten, spør Grendstad.

Fordi domstolloven i § 55 andre ledd stiller høye krav til kvalifikasjoner og staten stiller krav om at den best kvalifiserte søkeren skal tilsettes, så bør allmenheten kunne forvente at søkerne kan uttale seg, mener han.

- Søkerne skal jo ha analytiske evner og god framstillingsevne. Stillingen setter høye krav til personlige egenskaper, og Innstillingsrådet skal også vurdere livserfaring og samfunnsorientering. Søkere som mener de oppfyller slike krav, burde i det minste være i stand til å formulere offentlig hvorfor de vil jobbe med rettsutviklingen i samfunnet, sier Grendstad.

- Forståelig at søkerne ikke liker å stikke seg ut

Han viser til at domstolene i utgangspunktet er en mer tilbaketrukken statsmakt enn Stortinget og regjeringen.

- Domstolene er reaktive og må vente på aktører som vil ta saker inn for dommere. Saker er ofte teknisk-juridiske, noe som jo krever en annen faglig spesialisering enn politikerrollen. Domstolene er avhengig av legitimitet for at andre aktører iversetter deres avgjørelser. Det er derfor forståelig at domstolene og dommerne ofte får og ønsker seg mindre oppmerksomhet og at søkerne ikke liker å stikke seg ut, sier han.

Men Høyesterett er noe annet også, påpeker Grendstad.

- Her flyter juss og politikk over i hverandre, slik at vi aldri kan vite hvor den ene slutter og den andre begynner.

- Et politisk organ

Høyesterett er et politisk organ, men ikke et politisert organ, understreker han.

- Høyesterettsdommere innehar veldig viktige stillinger og gjør en viktig jobb i rettsstaten. De deltar med andre ord både i rettsutviklingen og i politikkutformingen i samfunnet. 

Han viser til hva tidligere justitiarius Carsten Smith skrev i Lov og Rett i 1975:

«Liksom Stortinget gjennom sin lovgivning utarbeider kompromisser mellom rivaliserende sosiale interesser, foretar dommerne en tilsvarende harmonisering i mindre målestokk ved sine domstolskapte regler. Enhver kollegial domstol er på den måten en form for lovgivende forsamling i miniatyr - enten domstolen liker det eller ei og enten den erkjenner det eller ei.» 

Og videre:

 «Det lar seg ikke med rimelighet hevde at det er en politisk virksomhet å skape rettsregler i Stortinget, men at det er en apolitisk virksomhet å skape rettsregler i Høyesterett.»