Høyesterett: Ved livreddende behandling, er grensen høy for hva en pasient må tåle av skade uten å få erstatning

I 2017 fikk en ekstremt prematurefødt gutt satt inn et arteriekateter i venstre arm som en del av intensivbehandling. 

Kateteret førte til nedsatt blodsirkulasjon, som igjen førte til vevsdød i venstre hånd. Han mistet til slutt alle fingrene, og lever nå uten hånd på venstre arm. Partene i saken er enige om at skaden innebærer en varig medisinsk invaliditet på 40 prosent.

Etter dette ble lagt ned krav om erstatning etter pasientskadeloven § 2 tredje ledd, som tidvis gir rett til erstatning tross at det ikke har vært svikt i den medisinske behandlingen. 

Et hovedspørsmål for Høyesterett var om det fantes alternativer til bruk av arteriekateter som i dette tilfellet ikke ville ført til skade. 

Øverste domstol konkluderte under dissens 3-1 at det ikke var grunnlag for erstatning, og anken ble forkastet.

- Tålegrensen ligger høyt

Retten til erstatning avhenger av en helhetsvurdering av inngrepets viktighet, skadens størrelse og hvor uventet skaden var, skriver førstvoterende Erik Thyness.

Så lenge behandlingen var i samsvar med prosedyrene som ble anbefalt, må man se bort fra alternativer til bruk av arteriekateter i den aktuelle saken. 

Grensen for hva pasienten må tåle av skade uten å få erstatning, er høy når det dreier seg livreddende behandling, slik som i denne saken. Fastsetting av tålegrensen må ta utgangspunkt i risikoen forbundets med pasientens sykdom, og den samlede behandlingen må vurderes under ett. 

«Ved den samlede vurderingen av hva A må tåle, veier det imidlertid tungt at prematurbehandlingen – som må vurderes under ett – var nødvendig for å redde livet. Tålegrensen ligger da høyt. 

Etter en helhetlig vurdering av indikasjonsstillingen, skadens størrelse og hvor uventet skaden var, er jeg kommet til at det ikke foreligger et tilstrekkelig markert misforhold mellom skaden og lidelsen som foranlediget intensivbehandlingen, til at tålegrensen for hva pasienten må akseptere, er overskredet», heter det i dommen.

Mindretallet: Ikke grunnlag for forhøyet tålegrense

Mindretallet, dommer Are Stenvik, mente at det er risikoen ved det skadevoldende behandlingstiltaket, og ikke risikoen ved pasientens sykdom, som er avgjørende for tålegrensen. 

Når et anbefalt og foretrukket behandlingstiltak, rammer en pasient på uventet måte, er det ikke grunnlag for en forhøyet tålegrense, mener Stenvik. 

«Når en normal tålegrense legges til grunn, anser jeg det som klart at skaden er så stor og uventet at den ut fra en helhetsvurdering ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere.»

Les hele dommen her!