Georg Fr. Rieber-Mohn

Publisert

Intervjuet ble foretatt i 2007

Det er mange som kan være glad for at Georg Fr. Rieber-Mohn forlater Høyesterett. Men, en ting er han tydelig på; han gjør det ikke frivillig, men fordi helseforhold gjør det nødvendig!

Vi treffer en uforskammet opplagt Georg Fr. Rieber-Mohn en av disse vakre høstdagene som har vært sørpå i år. Egentlig burde Rieber-Mohn vært et helt annet sted denne oktoberdagen. På et fjell med en hagle over skuldrene eller i skogen med en rifle – årets laksefiske ble avsluttet allerede 1. september. Heller ikke etter 1. november kan han slappe av på hytta eller i sydligere området.

 

- Jeg ville helst ikke gå inn i en prosess med uførepensjonering, så lenge jeg med noen viktige justeringer er fullt arbeidsfør, sier 62-åringen nøkternt.

 

Dermed ble det avskjed i nåde og ny jobb i Justisdepartementet, hos den samme arbeidsgiveren hvor han startet karrieren sin i for nesten 40 år siden. Da var han sekretær i Straffelovrådet under Rolv Ryssdal og Johs Andenæs. Nå skal han være spesialrådgiver under departementsråden, med plassering i lovavdelingen. Men, aller helst ville han ha blitt værende i Høyesterett. Utrolig trist mener han det er å forlate dommerembetet han har hatt de siste 10 årene.

 

Rieber-Mohn har vært plaget med anfallsbetinget hjerteflimmer i mange år. To ganger har de gått inn med laser for veneablasjon uten vellykket resultat. Anfallene har økt i hyppighet og intensitet de siste årene. Det gjør det vanskelig å sitte fullt konsentrert under ankeforhandlingene – dag etter dag, time etter time. Og, skal man gjøre et skikkelig arbeid som høyesterettsdommer, så bør man avgjort konsentrere seg. Automatmonopolsaken i juni var et alvorlig varsko til Rieber-Mohn om at dette ikke gikk lengre. Han brukte sommeren til å tenke seg om og søkte så avskjed i nåde.

 

Justisdepartementet vil nok dra nytte av Rieber-Mohn i ennå mange år. Han er sprekere enn de fleste, springer på fjellet og står time etter time med fluestanga. Så lenge han tar medisin for å forhindre blodpropp har han ikke noen større helserisiko enn andre, men når anfallene kommer og varer i 24-36 timer, må han ha mulighet til å trekke seg tilbake og være i ro. Hos Storberget vil han slippe å sitte pal og konsentrere seg om vanskelige prinsippsaker uansett hvordan han føler seg.

 

Mange kriminelle burde imidlertid prise seg lykkelig over at Rieber-Mohn trekker seg fra dommerpanelet. Politiadvokat Jostein Bakke i Oslo har analysert samtlige høyesterettsavgjørelser siden 1994 hvor det har vært dissens om straffutmåling. Dommerne har fått plusspoeng for å stemme for streng straff og minuspoeng for lavere straff. Politiadvokaten har så plassert de ulike dommerne på en skala som strekker seg fra minus fire til pluss fire. På skalaen plasserer dommerne seg i sjiktet fra minus 2,4 til pluss 1,1. Ketil Lund er mildest med minus 2,4, mens Hans Flock og Georg Fredrik Rieber-Mohn er strengest med pluss 1,1, viser en undersøkelsen presentert i Politiembetsmennenes Blad i mai i år.

 

 

Litt over alt

Rieber-Mohn er utrolig hyggelig og imøtekommende. Det er vanskelig å forestille seg hvor fryktinngytende han må virke på tiltalte i sin mørke kappe øverst i salen i den symboltunge rettssalen. Eller hvor nervøse prøveadvokater kan være i møte med øverste domsmyndighet. Må det være så strengt, tungt og alvorlig?

 

- Filosofen Blaise Pascal mente på 1600-tallet at den ytre symbolikken er med på å understreke det autoritative som krever respekt og lydighet. Den objektive ”retten” kommer i forgrunnen, den enkelte dommers person i bakgrunnen. Det er jeg enig i. Man sitter der med menneskeskjebner, og bør ha en viss upersonlig høytidelighet som understreker alvoret, sier Rieber-Mohn vektig.

 

Rieber-Mohn har selv ikke vært tiltalt, men ellers har han vært innom de fleste sidene av strafferettspleien. Han startet i Straffelovrådet i en liberal tid der man helst ikke skulle straffe i det hele tatt, i alle fall ikke vanlige vinningsforbrytere. Deretter ble han underdirektør for Vestre Fengselsdistrikt, for så å forske litt i Justisdepartementet. Deretter ble han hjelpedommer i Stavanger byrett i vel et år. Da stillingen som statsadvokat i Rogaland ble ledig, søkte han, fikk den, og stod nesten sammenhengende i retten i fire år, en periode han omtaler som en av de mer slitsomme i karrieren. Etter statsadvokatperioden var han ekspedisjonssjef i Justisdepartementet i fem år, før han var lagdommer i Eidsivating i halvannet år. I 1986 ble han utnevnt som tidenes yngste riksadvokat. Der var han i elleve år, før han tok spranget inn i Høyesterett.

 

- Det eneste jeg var sikker på da jeg ble utnevnt til dommer i Høyesterett, var at jeg slapp medias søkelys. Det har stort sett slått til. Etter hvert har jeg kanskje også forstått mer av journalistenes hektiske hverdag, sier Rieber-Mohn.

 

- Hva burde pressen skrive?

 

- Mens de mest celebre dommene våre i straffesaker som regel blir plukket opp av pressen, er det mer tilfeldig om sivile saker, også de med stor betydning for vanlige folk, blir omtalt. Ingen journalist synes å følge systematisk med i hva vi arbeider med i Høyesterett.

 

- Er det noe du angrer på?

 

- Jeg kan nok ha virket vel bråkjekk og selvsikker noen ganger, kanskje særlig som ung riksadvokat. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke unnslo meg fra å ta opp de kontroversielle og vanskelige problemene. Men jeg har ikke alltid vært like flink til å behandle pressen. På det punkt har det vel for øvrig vært en viss gjensidighet i forholdet mellom pressen og meg som en aktør i strafferettspleien.

 

Nestleder i skjul

Høyesterettsdommerens forhold til media og ytringsfriheten er mangfoldig. Han kommer fra en mediefamilie, der bestefaren var redaktør, den ene onkelen journalist og den andre skribent og forfatter. Rieber-Mohn har ytringsfriheten i ryggmargen, og har ikke vært redd for å ytre seg kontroversielt eller å gå i klinsj med meningsmotstandere for åpen mikrofon. Han gikk i sin tid hardt ut mot justisminister Inger Louise Valles kriminalmelding fra slutten av 1970 som var alt for liberal etter Rieber-Mohns mening og full av mangler i beskrivelsen av lovbrytere og strafferettspleiens virkemåte. Rieber-Mohn var den gang også bekymret for en splittelse i Arbeiderpartiet, som han var medlem av. Daværende byrettsjustitiarius og tidligere statsråd i flere regjeringer, Andreas Cappelen delte Rieber-Mohns syn, og de ble i pressen omtalt som ”Stavanger-mafiaen”, sammen med Olav T. Laake, den senere byrettsjustitiarius. Frontene var steile, og det endte med at Cappelen ble justisminister etter noen turbulente uker i slutten av 1979. Etter at ministerskiftet ble klart, kjørte Cappelen opp foran Rieber-Mohn på gaten i Stavanger, og rullet ned vinduet: ”Vil du bli statssekretær eller ekspedisjonssjef?” Rieber-Mohn svarte gjennom det samme vinduet: ”Når du spør sånn, så vil jeg vel helst bli ekspedisjonssjef”. Slik ble det også. Ekspedisjonssjef Arne Haugestad som hadde arbeidet nær justisminister Valle, ble sorenskriver på Lillehammer.

 

Rieber-Mohn følte seg til tider jaget av media, særlig i de mest turbulente tidene som riksadvokat. Både som riksadvokat og som høyesterettsdommer var han en del av nasjonens høyere maktapparat, som den fjerde statsmakt naturligvis følger med vaktsomme øyne. Likevel har han vært nestleder for Institusjonen fritt Ord i hele 21 år. Hele tiden har det vært uaktuelt å rykke opp til ledervervet.

 

- Et viktig element i ytringsfriheten er at man skal kunne kritisere makten, og jeg har jo lenge vært en del av maktapparatet. Så lenge jeg var i en slik posisjon, burde jeg ikke sitte som en svært så synlig leder av en ytringsfrihetsorganisasjon. Nå skal jeg inn i departementet, og der er jeg jo også nær makten, sier den evige nestlederen, som tilføyer at Fritt Ord i hans tid har hatt fremragende ledere som professorene Preben Munthe og Francis Sejersted, som lykkeligvis fortsatt innehar vervet.

 

Bak kulissene

Vil Rieber-Mohn avsløre noe av hva som skjer bak de lukkede rom når høyesterettsdommerne skal avsi sin dom? Er det tøffe debatter? Høyrøstet meningsutveksling? Såre følelser?

 

- Vi kan være åpent uenige internt og gi hverandre saklig kritikk om vi synes det er på plass. Kollegialitet her betyr ikke at man skal være det minste engstelig for å være uenig i sak. Vennskap forhindrer heller ikke uenighet, men når en sak er avgjort, legger vi dissensen bak oss. Men i de aller fleste saker er vi jo enige. Rådslagningen foregår ved at dommeren med lengst ansiennitet, rettsformannen, justitiarius når han er med, dissekerer saken og redegjør for sitt syn. Så skal dommerne – etter ansiennitet, uttale seg om sitt syn. Da kommer nyanser og eventuelle meningsforskjeller til uttrykk. Det hele skjer i en behagelig akademisk atmosfære. Noen saker gir et personlig, kanskje etisk engasjement som skaper litt temperatur, men ingen høyrøstethet eller sterke uttrykk. Avslutningsvis under rådslagningen tar man opp spørsmål om saksomkostninger og eventuelt om prøveadvokaten bør bestå eller ikke. Dette gjøres med den samme formelle rundgangen som når vi rådslår om selve saken. Hvem som skriver førsteutkastet, beror på en intern turnus, sier Rieber-Mohn.

 

Rieber-Mohn er den første i en lang rekke høyesterettsdommere som forlater landets høyeste domstol de kommende årene. I den neste tre-årsperioden skal syv dommere gå av. Høyesterett står foran en stor utskiftning, og Rieber-Mohn er bekymret for at man ikke skal finne gode nok etterfølgere. Man har de senere årene sett at det kan være meget få søkere, ikke minst kvalifiserte kvinner til Høyesterett. Rieber-Mohn mener det kan være flere årsaker til at mange kvier seg for å søke. Avlønningen er en årsak.

 

- Det er feil å vurdere vår lønn opp mot statsministerens. Det juridiske toppmiljøet har ikke samme rekrutteringsgrunnlaget som en politisk ombudstilling. Se bare på Norges Bank-sjefen; han tjener ca. 1,5 millioner, betydelig mer enn statsministeren. Alle her kunne ha gått ut i advokatvirksomhet, eventuelt i næringslivet til arbeid som kunne ha gitt vesentlig høyere inntekt. I dag har høyesterettsdommerne – med rette – en begrenset mulighet til å tjene noe ekstra. I Danmark har det vært vanlig at høyesterettsdommerne har like mye betalt fra bierverv utenfor retten som de tjener som dommere. Andre årsaker til at kvalifiserte jurister kvier seg for å søke, kan være at det kan være meget krevende å arbeide i Høyesterett, og at mange kvier seg for den utfordrende oppgave det er å være generalist i en tid der trenden går mot økt spesialisering, sier Rieber-Mohn som understreker betydningen av at vår høyeste domstol har en allsidig sammensetning av noen av landets fremste jurister, der allsidigheten skal omfatte alder, yrkeserfaring, kjønn og geografi.

 

Lytter Høyesterett?

Politikerne klager ofte på at domstolene i liten grad hører på politiske signaler, for eksempel om høyere straffer i vold- og voldtektssaker. Siden de lavere domstolene lytter til Høyesterett, er dette en kritikk først og fremst mot landets høyeste domstol. Hvorfor lytter ikke dommerne til de politiske signalene?

 

I den grad dette er et problem, er det Høyesterett som er gjenstand for kritikken. Høyesterett kan ikke la seg styre av flyktige politiske vinder, iallfall ikke av kraftig utpust fra enkeltpolitikere i media. Annerledes med flertallsoppfatninger om for eksempel straffenivå som kommer til uttrykk i offisielle politiske dokumenter. De skal man lytte til. Men det viktigste for Høyesterett er den prosedyre som finner sted i den enkelte straffesak. For eksempel kan en kraftig økning i en kriminalitetstype, eller ny kunnskap om skadevirkninger, begrunne en viss økning av straffenivået. ”Opinionen” er dessuten en ytterst problematisk størrelse. Legfolk som i generell kriminalpolitisk debatt ønsker vesentlig strengere straffer, vil som aktører i den enkelte sak, som meddommere eller jurymedlemmer, ofte få en ganske annen nyansert oppfatning, og de vil ofte stemme for lavere straff enn fagdommere. Det gjør inntrykk også å få presentert en tragisk lovbryterskjebne. Det blir ofte fagdommeren som må holde den prinsipielle fane hevet og finne det ”riktige” straffenivå.

 

Forvaringsdømte glemmes

Er det noe Rieber-Mohn garantert kommer til å rådgi Storberget om, så er det å bedre situasjonen for de forvaringsdømte. Rieber-Mohn satt som leder av særreaksjonsutvalget, som foreslo forvaringsordningen. Utvalget satte da en rekke krav til innholdet i soningen, som tverrfaglig oppfølging av et team psykologer, pedagoger og andre med sosialfaglig kompetanse som kan hjelpe til å ”fjerne farligheten”.

 

- Kravene til innholdet i forvaringen var ikke politikerne like interessert i som å få vedtatt reaksjonsformen. Forvaring med en tidsubestemt varighet, utgjør en så stor tilleggsbelastning at man må gjøre hva man kan for at fangen ikke lengre skal være farlig ute i samfunnet. Dessuten er det jo slik at dersom man ikke bruker ekstra ressurser, som gir mulighet for forsiktig utprøving av permisjoner og andre lettelser, vil man jo ikke få vite hvor farlige de er, og løslatingstidspunkt blir vanskelig å fastsette, sukker Rieber-Mohn.

 

Rieber-Mohn kan også være til stor hjelp i en av Storbergets hjertesaker; å få ned soningskøene. Rieber-Mohn var nemlig den som i sin tid satte i gang med å telle fanger som ventet på å få gjøre opp straffen. Det er ett av de tiltakene han tenker tilbake på med glede fra perioden som ekspedisjonssjef og sjef for Kriminalomsorgsavdelingen.

 

- Fanger som ventet på å få sone, var aldri blitt kartlagt før, og vi ble overrasket da vi fant ut at nesten 2000 stod i soningskø. Det var et etterslep vi ikke ante noe om. Tellingen fikk betydning for alle justisministere etterpå, og vi fikk fart i arbeidet med etablering av nye fengselsplasser. Ved tildeling av ressurser må strafferettspleien ses som en helhet. Det hjelper ikke å bevilge mer penger til å ta og dømme forbrytere, så lenge man ikke gir penger til kriminalomsorgen, sier Rieber-Mohn.

 

Glad i laks

Miljøspørsmålet har alltid vært viktig for Rieber-Mohn. Han sitter i styret for stiftelsen Kunnskapssenter for laks og vannmiljø, og satt i 1996-1999 som leder av Villaksutvalget. Han følger godt med hva som skjer på miljøfronten, og er optimistisk til at aluminiumsstoffer skal ta knekken på lakseparasitten Gyrodachylus salaris uten at det meste av liv i elva dør, slik det har vært med rotenon-behandlingen til nå. Men, han er alvorlig bekymret for villaksens aktuelle situasjon. Som riksadvokat kom Rieber-Mohn med forslag til en generalklausul i straffeloven mot miljøkriminalitet av alvorlig karakter, et forslag som ble til § 152 b. I tillegg til jakt og fiske, slapper Rieber-Mohn ofte av med en god bok. Helst de gamle klassikerne, men han anbefaler også modernisten Hans Herbjørnsrud. Rieber-Mohn kan nå skilte med 40 års bryllupsdag, tre barn og syv barnebarn. Med unntak av datteren, som er i ferd med å bli sykepleier, har ungene gått i hans fotspor. Den ene sønnen er opptatt av naturforvaltning og den andre påtaleleder ved Romerike politidistrikt. Han har valgt den samme delen av jussen som faren valgte tidlig i karrieren, og har hele tiden vært bevisst på hvilken vei han ønsket seg. Rieber-Mohn selv, som også har en juristfar, var imidlertid mer usikker på yrkesvalget. Mye mer usikker. Han lurer fortsatt på om han ville ha trivdes bedre som idehistoriker eller filolog.

 

- At jeg valgte jussen, var egentlig en temmelig ureflektert etterfølgelse av min fars råd. Han mente at filologer og idehistorikere kun stod ved et kateter, og at jussen nok var et kjedelig studium, men at livet i praksis var interessant. Jeg var ikke spesielt interessert i juss som student, men det var veldig spennende å arbeide i justisetaten under den sterke polariseringen i kriminalpolitikken på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet. Og arbeidet som riksadvokat og høyesterettsdommer har vært særdeles givende – på svært ulike måter. Nå er jeg overrasket over at jeg sjelden ser et nytt tema i den kriminalpolitiske debatten. Det meste som debatteres nå, ble også debattert for 30 år siden. Man kan tydeligvis ikke legge stein på stein. Enhver generasjon må til bunnen for å bygge opp forståelsen, derfor går da også den kriminalpolitiske utviklingen veldig langsomt, sukker Rieber-Mohn.

Powered by Labrador CMS