Advokatetikk og interessekonflikter

Advokatvirksomheter har fått flere og andre etiske utfordringer, men de grunnleggende advokatidealene er fortsatt de samme, sier Geir Woxholth.
Advokatvirksomheter har fått flere og andre etiske utfordringer, men de grunnleggende advokatidealene er fortsatt de samme, sier Geir Woxholth.

- En del advokater må bli flinkere til å si nei

Interessekonflikter er et område der mange advokater trår feil. – Inntjeningspress er på mange måter elefanten i rommet, mener jusprofessor Geir Woxholth.

Publisert Sist oppdatert

Utfordringen er at reglene om interessekonflikt gjelder alle former for advokatvirksomhet, mener Geir Woxholth, jusprofessor ved UiO og forfatter av boken God advokatskikk.

– Det som kan være godt nok for et mindre firma, kan være utilstrekkelig for en «advokatfabrikk». En annen utfordring er at reglene er formulert som generelle standarder. Det svekker forutberegneligheten. Man kan tenke seg at de i større grad burde formes ut fra hva som erfaringsmessig er konkrete situasjoner hvor misbruk kan oppstå, og i større grad knytter vurderingen opp mot det enkelte oppdrag, sier Woxholth.

Han viser til at den danske jusprofessoren Mads Bryde Andersen har foreslått å kategorisere konflikttyper i et fargesystem (rød, blå, gul og grønn), samtidig som man i større grad lar klientsamtykke oppheve interessekonflikten.

– Selv tenker jeg at ideen er god, det er for eksempel slik inhabilitet for dommere avgjøres i internasjonale voldgiftssaker. Men en slik ordning kan ha sine ulemper. Det kan fort bli en slags klarering nærmest basert på en grov og nokså unyansert sjekkliste og svar som gir selvbekreftelser.

De advokatetiske reglene om interessekonflikt kan aldri kan bli gode nok, mener han.

– Men selv mener jeg at det eksisterende regelverket, med noen få unntak, er tilfredsstillende.

Vanskelige å følge

Det er spesielt to forhold som gjør at dagens regler er vanskelig å følge, mener han.

– Det ene er at reguleringen er standardpreget. Det andre er at flere av reglene er bygget på et såkalt appearance-hensyn, det vil si at de rammer antagelsen om en mulig risiko for interessekonflikt. Hovedregelen i RGA punkt 3.2.1 lar det avgjørende være om det oppstår risiko for en konflikt, ikke om konflikten er reell og observerbar.

– Det samme gjelder regelen om dobbeltrepresentasjon, punkt 3.2.2, som riktignok krever en klar risiko for interessekonflikt. Det å foreta en vurdering i fortid, når man skal påta seg oppdraget, om en potensiell fremtidig konflikt, blir fort som å spå om fremtiden, sier Woxholth.

Men reglene må nødvendigvis være slik, ellers ville det bli altfor enkelt å unnskylde seg med at dette ikke var noe man tenkte på, understreker han.

– Løsningen er å frasi seg oppdraget hvis man er i den minste tvil. Jeg mener at advokaten egentlig har en plikt til det. Jeg tenker vel at en del burde bli flinkere til å si nei, og at svikt på dette punktet er den mest nærliggende forklaringen på at så mange felles.

Møter stengte dører

I mindre firmaer på små steder er den største risikoen for interessekonflikt at «alle kjenner alle» og at man nærmest kan bli litt immun for at utveksling av fortrolig informasjon egentlig er så farlig, påpeker han.

– I de store firmaene er utfordringene helt annerledes. Tidspress som gjør konfliktsjekk utfordrende, tidspress på oppdragene, og ikke minst inntjeningspress, som gjør at man kan være fristet til å kutte hjørner. Det er dessverre en grense for hvor langt man kan motarbeide sånt med et regelverk. Dette dreier seg primært om holdninger.

I Danmark – der konkurransemyndighetene nettopp har lansert en rapport om konkurransesituasjonen i advokatmarkedet, har det vært en debatt om at for strenge regler om interessekonflikt faktisk hemmer konkurranse, og kan hindre klienter i å få tak i advokater med spesialistkompetanse.

Dette er også en utfordring her hjemme, mener Woxholth.

– Særlig innenfor visse felt med spesialisert rådgivning kan klienten møte stengte dører, uansett hvilket firma man henvender seg til. Da blir det ikke så mye igjen av det frie advokatvalget.

Én stor klient

Advokater som har store deler av sin inntekt fra én klient, kan påvirke advokatens vurderinger, skriver advokatlovutvalget, som likevel konkluderer med at det er mange vektige innvendinger mot å stille krav om at advokater ikke skal kunne ha oppdrag fra kun én eller få klienter.

– Akkurat dette innebærer en stor utfordring for integriteten og uavhengigheten til et firma og firmaets advokater. Men situasjonen er ekstremt kompleks å regulere. Jeg resonnerer derfor på samme måte som utvalget. Konflikten blir regulert av det generelle uavhengighetskravet i RGA, men den generelle regelen er jo egentlig helt ubrukelig på en konflikt som denne. Dessverre, sier Woxholth.

Artikkel 3.2.5 i reglene om interessekonflikt har som hovedregel at klienten kan samtykke til at en advokat kan påta seg et oppdrag, til tross for interessekonflikt. Men advokaten kan ikke påta seg oppdraget dersom det kommer i konflikt med lojalitets- og fortrolighetsplikten, eller plikten til å være uavhengig.

– Her mener jeg at hovedregelen om samtykke bør brukes mer i praktiske konflikttilfeller. Det forutsetter at advokaten gjør aktivt bruk av den som virkemiddel. Det er gode muligheter til å la samtykket oppheve interessekonflikten, uten at man støter an mot kjernen i unntaket, og det bør i større utstrekning avklares om de kan brukes, sier Woxholth.

- Bør ikke undervurderes

Advokater kjenner etikken godt, og bør ikke undervurderes på dette punktet, mener han.

– Advokatene vet i alle fall nok til å forstå når de har et etisk problem, og det er det viktigste. Derfra, til å bevisstgjøre seg på det, ta forholdsregler, og kanskje si nei til oppdrag, er det nok likevel et stykke. Det hele står og faller mye på den enkelte advokat og dennes integritet, men sånn må det nesten også være. Regler kan ikke løse alt. Inntjeningspresset er nok i atskillig utstrekning elefanten i rommet.

Powered by Labrador CMS