Bredtveit fengsel for forvaringsdømte, domfelte og varetektsfengslede kvinner.
Bredtveit fengsel for forvaringsdømte, domfelte og varetektsfengslede kvinner.

– Et likestillingssvik i norsk straffegjennomføring

– Det er en gråsone og et tomrom mellom psykiatrien og kriminalomsorgen, sier forsvarer Gunhild Lærum. Tirsdag ble det lansert en rapport om de glemte kvinnene bak norske fengselsmurer.

Publisert Sist oppdatert

«Lengst inne i fengselet – kvinnelige innsatte med behov for helsehjelp» var temaet da institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo la frem resultatene etter en omfattende studie av soningstilbud og psykiske helseproblemer blant kvinnelige innsatte.

– I situasjoner der staten frarøver mennesker friheten, blir rettsstaten satt på prøve. Og det er ingen tvil om at det er et likestillingssvik i norsk straffegjennomføring. For hver gang nærhets- og normaliseringsprinsippet brytes, så går det på rettssikkerheten til de innsatte løs. Vi stryker på en test i vår rettstat, og særlig for kvinnene følges ikke lovens intensjoner i norsk straffegjennomføring, sa justiskomite-medlem Maria Aasen-Svensrud (Ap) i en paneldebatt i forbindelse med rapportlanseringen.

Paneldebatt med likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm (t.v.), psykiater Randi Rosenqvist, Wayback-leder Johan Lothe og justiskomite-medlem Maria Aasen-Svensrud (t.h.).
Paneldebatt med likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm (t.v.), psykiater Randi Rosenqvist, Wayback-leder Johan Lothe og justiskomite-medlem Maria Aasen-Svensrud (t.h.).

Normaliseringsprinsippet på dypt vann

Rapporten, som ble laget på oppdrag fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, viste blant annet at omfanget av psykiske problemer er stort blant innsatte kvinner i høysikkerhetsfengsler. Likevel blir de færreste møtt med tilstrekkelig helsehjelp og oppfølging, viser studien.

– På høysikkerhetssoning ser vi store problemer med normaliseringsprinsippet, og isolasjon er et veldig viktig tema her. Mange av informantene, både innsatte, fengselsbetjenter og helsepersonell, fremhever at det oppstår en ond sirkel, der voldsomme reaksjoner blant innsatte kan bli møtt med isolasjon, og at isolasjonen igjen forverrer reaksjonene, sa rapportforfatter og professor ved institutt for kriminologi og rettssosiologi Peter Scharff Smith.

Normaliseringsprinsippet

Slik forklares prinsippet i Meld.St. 39 (2020-2021):

«Innebærer at tilværelsen under straffegjennomføringen så langt som mulig skal være lik tilværelsen ellers i samfunnet.»

Meldingen gir flere eksempler på praktiske konsekvenser av prinsippet:

  • «Innsatte bør planlegge egen økonomi, handle og lage mat, vaske tøy og holde cellen ren og jobbe eller gå på skole under straffegjennomføringen.»
  • «Innføring av mulighet for selvforpleining i fengslene er et viktig bidrag for å oppnå økt grad av normalisering og på den måten utvikle og styrke den enkeltes ferdigheter og mulighet til å mestre dagliglivet ute i samfunnet.»

Når informantene forteller om hvordan innsatte skriker, dunker hodet og banker i veggene, mener han det skapes et miljø og et fengselsliv der normaliseringsprinsippet ikke fungerer. Uegnet bygningsmasse og få muligheter for skjerming trekkes frem som en av utfordringene for etterlevelsen av prinsippet.

Les hele rapporten her. Se studiens viktigste funn og rapportforfatternes anbefalinger nederst i saken.

– Faller mellom to stoler

– Mange kvinner kan være strafferettslig tilregnelige, men fortsatt være veldig syke. Den hjelpen de trenger finnes ikke i kriminalomsorgen, og da vil soning i fengsel være veldig problematisk, sier Gunhild Lærum til Advokatbladet.

Hun har vært forsvarer for en rekke innsatte med tunge psykiske helseproblemer, og opplever at mange havner i en gråsone mellom kriminalomsorgen og psykiatrien.

Advokat Gunhild Lærum i Advokatfirmaet Lærum, Lier, Stende & Berven på Lillestrøm.
Advokat Gunhild Lærum i Advokatfirmaet Lærum, Lier, Stende & Berven på Lillestrøm.

– Ofte havner kvinnelige innsatte mellom to stoler. Hvis du sitter på en forvaringsdom tilsier systemet at du skal ha oppfølging av psykiatrien, men sammenlignet med menn er det svært få kvinner i Norge som sitter på slike dommer. De sykeste blir gjerne sendt på sykehus, så jeg tror den gruppen det er mest grunn til å være bekymret for, er de kvinnene som ikke er de aller sykeste. Disse kvinnene sliter også, men får sjeldent oppfølging av helseomsorgen, sier Lærum.

Gjenglemt i en «stat i staten»

Hun ser også store utfordringer ved at innsatte blir skjermet og institusjonalisert i det som i praksis er en «stat i staten», og at systemet for å opprettholde kontakt med samfunnet utenfor er byråkratisk og vrient.

– Bare det å søke om fremstilling, løslatelse, permisjon eller tilgang til lege eller psykolog er nærmest umulig. I rettsmøter er det også personer fra kriminalomsorgen og forvaltningen som skal ta beslutninger med stor betydning for den innsatte, og ofte er dette første gang de møter klienten. Da er det ikke mye grunnlag å foreta en risikovurdering på, og det synes jeg er for dårlig, understreker Lærum.

Mangelfull psykiatrisk kompetanse

I forbindelse med rapportlanseringen delte tidligere innsatt Gro Anita Flaen Sakstad sine erfaringer fra soningstiden. På det lengste kunne hun ligge over 40 sammenhengende timer i sikkerhetsseng, og for dette erkjente staten i fjor å ha brutt torturforbudet i EMK artikkel 3.

– Jeg opplevde at forholdet mellom fengsel og helseomsorgen var nærmest fraværende. Jeg slet mye med selvskading, og da jeg forsøkte å prate om og vise dem ting jeg hadde gjemt unna så ble jeg straffet for det, fortalte hun.

Hun mener ansatte i kriminalomsorgen har for lite kompetanse innen psykiatri til å håndtere innsatte med store psykiske plager.

– Jeg savner en større fagkompetanse blant fengselsbetjentene. Det er stor forskjell på behandlingen man får i kriminalomsorgen og i psykiatrien. I fengsel har jeg blitt lagt i belter uten klær i et rom helt alene. På psykiatrisk avdeling har det vært vakter utenfor døren og en kvinne som har hjulpet meg hvis jeg måtte på toalettet, fortalte Sakstad.

Kasteballer mellom institusjonene

Justiskomite-medlem Maria Aasen-Svensrud uttrykte også bekymring rundt den mangelfulle kontakten mellom fengselet og helseomsorgen.

– De syke som ikke hører hjemme i fengsel blir kasteballer mellom kriminalomsorgen og psykiatrien. Det er mye som må gjøres i kriminalomsorgen – de må være villige til å ta rettssikkerheten til de innsatte på alvor. Men dette er også politisk: Det handler om hva vi velger å bruke penger på i statsbudsjettet, understreket Aasen-Svensrud.

Se rapportlanseringen, samtalene og paneldebatten på YouTube.

Oppsummering av studiens hovedfunn

De innsatte kvinners helse og helsebehov

  • Depresjon, traumer, selvskading, angst, posttraumatiske stresslidelser og rusproblemer er gjentakende beskrivelser av innsatte kvinners helse.
  • Helsearbeidet blant kvinnene på høysikkerhet gir inntrykk av å handle mer om brannslukking og stabilisering, og mindre om forebygging.

Isolasjon, utagering og psykisk helse – en ond sirkel

  • Kvinner på høysikkerhet utsettes tilsynelatende for en stor grad av isolasjon, og ved utagering settes de på sikkerhetscelle. Dette er ad-hoc-tiltak som avverger fare der og da, men som verken løser den innsattes eller fengselets problemer på sikt.
  • Relasjoner mellom innsatte og ansatte skades.

Normaliseringsprinsippet og kvinnene på høysikkerhet

  • Lydene av skrik og bråk, når isolerte innsatte utagerer, dunker hodet i veggen eller roper, skaper et soningsmiljø som bryter med normalitetsprinsippet. Dette kan oppleves som en trigger for psykisk syke innsatte.

Kontakt med omverdenen – familie og venner

  • Tapt eller problematisk kontakt med pårørende kan føre til store belastinger for den innsattes helse.

Relasjoner, profesjoner og helsehjelp

  • Relasjonen mellom innsatte og betjenter beskrives hovedsakelig velfungerende. Noen innsatte har et tilnærmet personlig forhold til den enkelte betjent. Mange opplever likevel at de ikke får den hjelpen de føler de har behov for av helsepersonalet, og de merker at ressursene er knappe.
  • Denne situasjonen fører en del av fokuset over på betjentene, noe som har en rekke konsekvenser.

Samarbeidet med psykiatrien

  • Det er visse problemer i samarbeidet mellom fengslenes helsetjeneste og de lukkede psykiatriske avdelingene utenfor fengslene, og mange sendes hyppig frem og tilbake mellom institusjonene. Å være en «kasteball» gagner neppe deres helse.
  • Resultatet blir at en liten gruppe innsatte kvinner fremstår som uønsket i systemet.

Koronapandemien

  • Bruken av isolasjon har økt og kontakten med familie og pårørende har blitt enda mer begrenset. For mange har det vært hardere og tyngre å være fengslet under pandemien.

Kjønnsrelaterte problemstillinger

  • Straffeapparatet er i utgangspunktet maskulint på et strukturelt nivå, noe som innebærer at det er formet etter menns atferd, problemer og behov.
  • Straffedømte menn tolkes lettere som aktive og rasjonelle aktører, mens kvinner kan bli fremstilt som passive, svake og emosjonelt kaotiske.
  • Tilbudet kvinnene får kan bli oppfattet som lite kvalifiserende, kompetansehevende og meningsfylt. Kvinnene passiviseres og man risikerer at deres ressurser og styrker blir oversett eller undervurdert.

Oppsummering av rapportens anbefalinger

  1. Lage en samlet plan og strategi for bedre implementering av normaliseringsprinsippet.
  2. Øke mulighetene for kontakt med omverdenen.
  3. Begrense omfanget av innlåsing og bruk av isolasjon på høysikkerhet, og føre jevnlig statistikk over bruken av isolasjon overfor kvinner i fengsel.
  4. Innsatte bør i større grad få tilgang/mulighet til fysisk aktivitet.
  5. Helsetilbudet for kvinnelige innsatte på høysikkerhet bør styrkes. Bruk av ressursteam eller forsterkede fellesskapsavdelinger vil kunne føre til at psykisk sykdom blant innsatte avdekkes systematisk på et tidligere stadium og gi bedre oppfølging av spesielt utsatte kvinner.
  6. Den potensielle omorganiseringen av helsetjenesten i fengsel i form av introduksjon av såkalte områdefunksjoner, bør evalueres cirka to år etter at systemet er innført.
  7. Samarbeidet mellom fengslenes helsetjeneste og akuttpsykiatrien utenfor fengslene bør forbedres, for eksempel ved at ansatte ved akuttpsykiatriske avdelinger jevnlig besøker fengslene.
  8. Det er behov for et styrket rusmestringstilbud til innsatte kvinner på høysikkerhet.
  9. Det bør kunne tilrettelegges for at innsatte kvinner har tilgang til en kvinnelig lege hvis de ønsker det.
  10. En avvikling eller alternativt en oppstramming av regler og praksis i forbindelse med bruk av belteseng bør overveies grundig.
  11. Det bør føres statistikk over selvskading og selvmordsforsøk, man bør skille mellom disse og inkludere informasjon om kjønn.
  12. «Lappesystemet» som innebærer at innsatte sender en lapp til helseavdelingen i fengselet via betjentene når de ønsker en konsultasjon, sikrer ikke taushetsbelagt materiale godt nok og bør avvikles.
  13. Det bør gjøres endringer knyttet til utdelingen av medisiner i fengslene.
Powered by Labrador CMS