Jakten på ny norsk dommer i EMD er i gang

Sju og et halvt år er gått siden Arnfinn Bårdsen fikk permisjon fra Høyesterett og flyttet til Strasbourg i Frankrike for å bli dommer i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Ved utgangen av desember 2027 er hans ni år lange funksjonsperiode over, og Norge har fått frist til 3. mai neste år med å nominere tre kandidater til stillingen.

- Stillingen som norsk dommer ved EMD er en av de mest betydningsfulle juridiske stillingene Norge besetter internasjonalt. Arbeidet ved domstolen gir en unik mulighet til å bidra direkte til å forme forståelsen av menneskerettighetene i Europa, forteller departementsrådgiver Andreas Bjørklund i Justis- og beredskapsdepartementet.

Departementet er opptatt av et godt søkergrunnlag, og stillingen vil bli utlyst før sommeren, opplyser han.

- Tenker ikke nødvendigvis likt

Arbeidet i EMD er i særklasse faglig interessant, forteller Arnfinn Bårdsen, som i forrige uke var i Norge der han blant annet møtte nye og gamle kolleger i Høyesterett.

- EMD er en gedigen virksomhet med 46 dommere, en stab på sju hundre personer og 35.000 saker i året. Du får håndtere store saker som berører hele Europa, og jobber innenfor et bredt spekter av temaer. Mens dommerne i norsk Høyesterett har en felles forståelse av hva vi gjør og hvorfor vi er der, så er situasjonen en annen i EMD. Der kan du ikke forutsette at dine dommerkolleger tenker på samme måte som deg selv, og dette bringer mange interessante elementer inn i diskusjonene, sier Bårdsen.

Å avklare hva som er gjeldende rett med virkning for sju hundre millioner mennesker i Europa kan gi en litt svimlende følelse, medgir han.

- Du opplever at du er med på noe som er usedvanlig viktig, sett med en jurists øyne, og det er en ganske overveldende følelse, og faglig veldig tilfredsstillende.

Ikke kanapeer og sjampis

Den som søker seg til EMD må først og fremst være interessert i domstolens arbeid, påpeker han.

- Hverdagen er ikke kanapeer og sjampis, men hardt arbeid og lange diskusjoner. Man må ha en interesse for det faglige arbeidet, men det er ikke nødvendigvis slik at man bør være spesialist eller ekstremt interessert i menneskerettsjussen. Men du bør være litt sulten på nye utfordringer, og være innstilt på at jobben krever en del energi.

Søkeren må være innstilt på å bosette seg permanent i Strasbourg de neste ni årene.

- Man kan ikke basere seg på pendling. Å reise til Strasbourg er litt kronglete; du må først fly til Frankfurt, og så ta buss videre. Du bruker cirka ti timer fra Oslo. Så å reise til Oslo for en helg gir ikke mening. 

Selv har han i snitt tilbragt to og en halv måned totalt sett pr. år i Norge, inkludert sommer- og juleferiene.

Turbulens i Europa

Årene i Strasbourg har vært verdifulle på mange plan, forteller han.

- Jeg synes jeg har lært fryktelig mye, ikke bare om de ulike europeiske rettssystemene, men også om Europas historie og den politiske situasjonen. Jeg har også fått en dypere forståelse for hvordan jussen fungerer, og for dens begrensninger.

Med krig i Europa og nye konfliktlinjer er det spesielt interessant å jobbe internasjonalt, mener han.

- Jeg skulle selvsagt helst sett at det ikke var sånn, men når situasjonen nå engang er slik den er, så er EMD og Strasbourg en svært spesiell utkikkspost. Sakene vi får inn, er en direkte avlesning av utviklingen i Europa.

Turbulensen i Europa motiverer til innsats, påpeker han.

- Som dommer i EMD bidrar man både til stabilisering og til å gi brukbare retninger på hvor man skal - og særlig hvor man ikke skal. Det er nå tydeligere enn på veldig lenge hva vi kan miste, hvis vi ikke sørger for å ivareta de solide, demokratiske institusjonene vi har i Europa.

Protestbrev fra flere land

På forsommeren i fjor sendte statsledere i Danmark, Italia, Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Estland, Latvia, Litauen og Polen et åpent brev til EMD der de skrev at domstolen etter deres oppfatning i enkelte tilfeller går for langt i å begrense statenes politiske handlingsrom på migrasjonsfeltet. 

Norge var ikke blant landene som signerte brevet, men i desember 2025 sluttet Norge og 26 andre av EMDs medlemsland seg til en felles uttalelse som tok til orde for at det måtte skje en justering av balansen mellom individets rettigheter og legitime formål i saker om utvisning av kriminelle utledninger etter EMK artikkel 8. 

- Det viktigste å si om prosessen, er at saken fra Europarådets side nokså raskt ble kanalisert inn i et konstruktivt spor. Fra å være en uklar og litt ubegrunnet og unyansert kritikk fra en liten gruppe land, har saken blitt til en intern prosess i Europarådet, sier Bårdsen.

Enstemmig støtte til konvensjonen og EMD

Torsdag og fredag i forrige uke ble saken et tema på et toppmøte i Europarådet i Moldova der alle de 46 medlemslandene vedtok en enstemmig erklæring om sterk støtte til EMK og EMD.

Innspillene fra Danmark, Norge og de andre medlemslandene ble oppfattet som legitime og konstruktive i EMD, forteller Bårdsen.

- Det ville være høyst oppsiktsvekkende dersom en institusjon som EMD ikke av og til ble kritisert. Vår oppgave er å si fra hvis balansepunktet vipper i feil retning. Domstolen er samtidig helt avhengig av at medlemslandene støtter opp om prosjektet. Dette betyr at vi jo ikke opererer i et vakum. Vi lytter, men vi kan ikke instrueres, det er en viktig distinksjon. Vi må unngå at det skapes et inntrykk av at hvis statene roper høyt nok, så snur vi. Vi skal stå imot politisk press. 

Sitter i ledergruppen i EMD

De siste to årene har Bårdsen vært visepresident i EMD.

- Som visepresident bruker jeg mer tid på juridisk diplomati og representasjon, noe som typisk betyr møter med institusjoner og representanter fra andre domstoler, besøk til medlemslandene, og bred kontakt med de øverste domstolene i de ulike landene. EMD ønsker å være både tilgjengelig og lyttende.

Omtrent halvparten av de 46 dommerne har med seg familie og barn til den sjarmerende franske byen ved tyskegrensen, mens resten, som Bårdsen, har latt familien bli igjen hjemme.

- Vi har et støttende, kollegialt felleskap og et sterkt samhold; vi er sammen om noe litt unikt som binder oss sammen. Du får venner fra hele Europa, dette preger både arbeidsmiljøet og det sosiale livet. Vi har vi en måte å omgås hverandre på som er veldig høflig og varsom, for alle skjønner at det ellers kan bli full fyr.

Må kunne både engelsk og fransk

For å bli valgt til dommer i EMD, må man kunne lese fransk fra dag én, og helst forstå hva folk sier, forteller Bårdsen.

- Det er ikke noen vei utenom, det er det korte budskapet. Hvis man ikke allerede er god i begge språkene, har domstolen kurs, og man kan få tilgang til privatlærer. 

Selv tok han franskkurs mens han var i søkeprosessen.

- Å lære et språk godt og bli kjent med en annen kultur, er en bonus som er bra for hodet. Så jeg har mye glede av språket, selv om jeg av og til synes det kan være vanskelig.

De som rekrutteres til EMD, er gjerne høyesterettsdommere eller fra ulike konstitusjonsdomstoler.

- Du må ikke være høyesterettsdommer for å søke, men være kvalifisert på et høyt nivå, og slik sett kunne bli dommer på øverste nivå for eksempel om man som advokat eller professor er profilert i internasjonal sammenheng. De to siste som ble valgt, var henholdsvis generaladvokat i EU-domstolen og dommer i den øverste administrative domstolen i Nederland.

Godt støtteapparat

Som dommer i EMD får man sin egen personlige assistent.

- Assistenten holder orden på kalenderen min, gjør bestillinger og hjelper meg med det jeg måtte trenge hjelp med. Det er en fantastisk avlastning, og ikke noe jeg var vant med fra før.

EMDs støtteapparat bidrar også med praktisk hjelp med alt fra å åpne bankkonto og finne et sted å bo, og ikke minst; med flytteprosessen til og fra.

Selv har Bårdsen kjøpt seg leilighet i byen.

- Jeg ville ikke bo ni år i en ungkarshybel, men ha et ordentlig hjem der jeg kunne føle meg hjemme.