Kan krav på oppreisning for EMK-brudd gå tapt fordi krenkelsen ligger langt tilbake i tid?

I juni 2024 avklarte Høyesterett i HR-2024-1169-A og HR-2024-1170-A at krenkelser av EMK etter omstendighetene kan gi rett til oppreisning i norsk rett når andre rettsmidler ikke gir tilstrekkelig reparasjon. 

Dermed ble EMK artikkel 13 løftet fra å være en abstrakt rett til «effektivt rettsmiddel» til å få konkret betydning i erstatningsretten.

Avgjørelsene etterlot imidlertid en rekke uavklarte spørsmål om foreldelse. Et første svar kom i HR-2026-704-A, avsagt 25. mars 2026. Der tok Høyesterett for første gang stilling til foreldelse av krav om oppreisning for EMK-brudd. Samtidig står flere sentrale spørsmål fortsatt åpne. Det er disse spørsmålene Høyesterett nå har sagt ja til å behandle i tre nye saker.

Tre saker – tre foreldelsesspørsmål

I løpet av én uke i mai har Høyesteretts ankeutvalg tillatt fremmet tre saker som til sammen dekker sentrale sider av foreldelsesproblematikken:

Den relative fristen: Sak 26-010976SIV-HRET gjelder når treårsfristen i foreldelsesloven § 9 nr. 1 begynner å løpe ved krav om oppreisning for EMK-krenkelser. Etter HR-2026-704-A er det klart at også rettstilstandens avklaring kan inngå i vurderingen av skadelidtes «nødvendige kunnskap». Spørsmålet er hvordan dette skal anvendes i den konkrete saken, og hvilken rekkevidde vurderingstemaet får.

Den absolutte fristen: Sak 26-038136SIV-HRET gjelder forholdet mellom den absolutte 20-årsfristen i foreldelsesloven § 9 nr. 2 og retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13.

Krenkelser før menneskerettsloven: Sak 26-015331SIV-HRET gjelder forholdet mellom menneskerettsloven og EMK artikkel 13, og om det kan rettes krav om oppreisning mot en kommune for EMK-krenkelser som fant sted før menneskerettsloven trådte i kraft i 1999.

Rettslig bakteppe

Høyesterettsdommene fra juni 2024 ga norsk rett en tydeligere forankring for oppreisningsansvar ved EMK-brudd. Høyesterett avklarte at norske domstoler kan tilkjenne oppreisning når dette er nødvendig for å gi et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13.

De sakene Høyesterett nå skal behandle, springer direkte ut av dette. Etter at prinsippet er avklart, er spørsmålet om de alminnelige foreldelsesreglene kan stenge for reparasjon i enkelttilfellene.

HR-2026-704-A: Høyesteretts første dom om foreldelse av oppreisning for EMK-brudd

HR-2026-704-A gir et viktig, men ikke uttømmende, svar på hvordan foreldelsesreglene skal anvendes ved krav om oppreisning for EMK-brudd.

Saken gjaldt en fars krav om oppreisning etter barnevernets oppfølging av omsorgsovertakelse. Høyesterett kom til at fars rett til familieliv etter EMK artikkel 8 var krenket, og at krenkelsen måtte repareres gjennom oppreisning etter EMK artikkel 13. Oppreisningen ble satt til 100 000 kroner.

Foreldelsesspørsmålet gjaldt foreldelsesloven § 9 nr. 1. Høyesterett slo fast at også erstatningskrav som følge av menneskerettskrenkelser foreldes etter § 9, men at det må vurderes konkret når fristen begynner å løpe. Vurderingstemaet ble formulert slik:

«Det må gjøres en konkret vurdering av når rettstilstanden var så avklart at den skadelidte hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål mot kommunen med krav om oppreisning for menneskerettskrenkelsen.»

Høyesterett fastholdt at rettsuvitenhet normalt ikke påvirker foreldelsesfristen. Likevel kom retten til at rettsusikkerheten om kommuners ansvar for menneskerettskrenkelser var så stor frem til HR-2022-401-A (Tolga) at skadelidte ikke hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål før denne kjennelsen ble avsagt. Kravet var derfor ikke foreldet da søksmålet ble tatt ut senere samme år.

Dommen gir dermed en viktig pekepinn for de nye sakene: Ved vurderingen av den relative foreldelsesfristen kan det ikke bare spørres når skadelidte kjente de faktiske forholdene. Det må også vurderes når rettstilstanden var tilstrekkelig avklart til at skadelidte hadde rimelig grunn til å gå til søksmål. Samtidig gir HR-2026-704-A ikke svar på hvordan foreldelsesreglene skal anvendes i andre sakstyper, eller hvilken betydning EMK artikkel 13 får for den absolutte 20-årsfristen.

Professor Larsens utredning peker på samme problem

I professor Kjetil Mujezinović Larsens utredning om erstatning for menneskerettskrenkelser, levert til Justis- og beredskapsdepartementet i 2023, omtales foreldelse som et av de mest usikre spørsmålene.

Larsen peker samtidig på at de tradisjonelle foreldelseshensynene ikke nødvendigvis slår til med full styrke når kravet gjelder offentlige menneskerettskrenkelser og understreker at «det er noe støtende i at det offentlige unndrar seg erstatningsansvar for menneskerettskrenkelser ved å påberope seg foreldelse.»

Han foreslår derfor en sikkerhetsventil som åpner for erstatning selv om kravet ellers ville vært foreldet, i den utstrekning dette er nødvendig for å reparere krenkelsen. Lovarbeidet er foreløpig ikke ferdigstilt.

EMD gir retning, men ikke fasit

EMD har akseptert at stater kan operere med prosessuelle frister. Samtidig må fristene ikke anvendes slik at retten til domstol eller retten til effektivt rettsmiddel blir illusorisk.

I Nikitin m.fl. mot Estland (2019) aksepterte EMD foreldelsesregler basert på kunnskap om kravet, men understreket at anvendelsen ikke må bli vilkårlig eller åpenbart urimelig. I Loste mot Frankrike (2022) fant EMD krenkelse av artikkel 13 fordi foreldelsesreglene var anvendt slik at skadelidte ikke hadde hatt tilstrekkelig kunnskap og reell mulighet til å anlegge søksmål innenfor fristen. 

I Eşim mot Tyrkia (2013) fant EMD krenkelse av retten til domstol der kravet ble avvist som foreldet, selv om skadelidte først mange år senere ble kjent med den faktiske skaden.

På den andre siden aksepterte EMD i Thiermann m.fl. mot Norge (2007), i den konkrete saken, at anvendelsen av den norske 20-årsfristen i foreldelsesloven § 9 nr. 2 ikke var konvensjonsstridig.

Det er nettopp dette spennet Høyesterett nå må avklare i norsk rett: Hvor langt kan foreldelsesreglene anvendes før retten til reparasjon for menneskerettskrenkelser blir illusorisk?

Tre spørsmål peker seg ut i de nye sakene

De tre sakene gir Høyesterett en samlet mulighet til å avklare:

For den relative fristen: Hvilken betydning får rettsavklaringen i HR-2026-704-A for andre krav om oppreisning for EMK-brudd, og når kan skadelidte anses å ha hatt «nødvendig kunnskap» til å gjøre kravet gjeldende?

For den absolutte fristen: Kan 20-årsfristen avskjære krav fra personer som var barn da krenkelsen skjedde, og som verken hadde rettslig handleevne eller reell tilgang til dokumentasjon?

For eldre krenkelser: Kan det kreves oppreisning for EMK-brudd som helt eller delvis fant sted før menneskerettsloven trådte i kraft, særlig der skadevirkningene vedvarte etter 1999?

En nødvendig avklaring

Advokatforeningens menneskerettsutvalg ser positivt på at Høyesterett nå tar disse spørsmålene til behandling. Dommene i 2024 la et viktig fundament. HR-2026-704-A har allerede gitt en første avklaring om den relative foreldelsesfristen. 

De tre sakene som nå skal behandles, vil avgjøre hvor langt dette fundamentet faktisk rekker.

Dersom norsk rett anerkjenner at menneskerettsbrudd kan gi krav på oppreisning, men kravene samtidig kan avskjæres gjennom foreldelse i de sakene hvor krenkelsene ligger lengst tilbake i tid, oppstår et grunnleggende spørsmål: Hvor effektivt er da rettsmiddelet?

Det gjelder særlig for dem som var barn da krenkelsen skjedde, dem som ikke hadde tilgang til dokumentasjon og informasjon, og dem som ble krenket før rettsgrunnlaget var utviklet.

Høyesteretts avklaringer blir derfor viktige, ikke bare for partene i de konkrete sakene, men for hele rekkevidden av det norske menneskerettsvernet.