Mener ny domstolsstruktur blir overflødig så lenge domstolloven anvendes på en god måte

Når bedre ressursutnyttelse angis av departementet som begrunnelse for å endre rettskretsgrensene, så fremstår begrunnelsen som lite treffende, skriver sorenskriver Frank Kjetil Olsen i dette innlegget.

Publisert Sist oppdatert

Regjerings begrunnelse for å legge ned to tredjedeler av tingrettene i Norge gir rom for noen betraktninger.

Departementet har anført at en endring av rettskretsgrensene vil føre til en bedre ressursutnyttelse i form av fleksibilitet og kompetansedeling blant de gjenværende tingrettene.

Dette hensynet er imidlertid allerede tilstrekkelig ivaretatt gjennom dagens lovverk.

Det skal i den forbindelse nevnes noen sentrale lovhjemler.

Frank Kjetil Olsen er sorenskriver i Senja tingrett.
Frank Kjetil Olsen er sorenskriver i Senja tingrett.

Domstolloven § 19, annet ledd:

Domstolloven § 19, annet ledd åpner allerede i dag for at en dommer kan avses til å ta sete i en annen domstol i en eller flere bestemte saker.

Denne ordningen er allerede i bruk i dag der det utveksles dommere mellom domstolene i forbindelse med avviklingen av enkeltstående saker.

Med hjemmel i domstolloven § 19, annet ledd kan således domstolleder tilkalle dommere fra andre tingretter, også utenfor lagdømmet, til å behandle både sivile- og straffesaker ved domstolen.

Slik tilkalling skjer i samråd med domstollederen ved den domstolen som avgir dommer(e).

Dette er noe annet enn såkalt krysskonstituering etter domstolloven § 55e og utnevnelse etter domstolloven 33 c, annet ledd, annet punktum.

Domstolloven § 55e:

Domstolloven § 55e åpner i dag for utveksling av dommerressurser domstolene imellom i forbindelse med mer langsiktige ordninger.

Bestemmelsen åpner for at en fast ansatt dommer i tillegg kan konstitueres for inntil to år ved en annen sideordnet domstol i forbindelse med;

1) ledighet eller fravær i dommerstilling

2) inhabilitet

3) behov for ekstra dommer, eller

4) omorganisering av domstolene.

En kortvarig konstitusjon med varighet inntil tre måneder kan også foretas av domstolleder.

Også denne ordningen er svært mye brukt i dag.

Domstolloven § 33c, annet ledd, annet punktum:

Av domstolloven § 33 c, annet ledd, første punktum fremgår det at DA fastsetter antall faste dommerstillinger for den enkelte domstol.

I tillegg kan det i medhold av § 33c, annet ledd, annet punktum opprettes faste dommerstillinger felles for flere domstoler.

Som de fleste allerede er kjent med er domstolloven § 33c også lovhjemmelen for forskrift om felles faste dommerstillinger (FOR-2015-09-28-1202)

Denne forskriften hører inn under Justis- og beredskapsdepartementet og man vil således kunne forvente at departementet er vel kjent med forskriftens ordlyd.

I den forbindelse vises det til forskriften § 2 som angir formålet med forskriften:

«1 Hovedformålet med felles faste dommerstillinger er å øke fleksibiliteten, bedre ressursutnyttelsen og redusere domstolenes sårbarhet innenfor den til en hver tid gjeldende domstolstruktur.

2 Etableringen av felles dommerstillinger medfører ikke endringer i domstolstrukturen.

3 Domstoler omfattet av en ordning med en eller flere felles dommerstillinger består som selvstendige enheter.»

Departementets begrunnelse for å nå skulle legge ned to tredjedeler av tingrettene i Norge, er således den samme begrunnelsen som i sin tid ble gitt for å få i gjennom forskrift om felles ledelse.

Domstolloven § 38:

Domstolloven § 38 sier ingenting om overføring av dommerressurser (personell) domstolene i mellom. Den åpner derimot for at man i stedet kan overføre saker fra en domstol til en annen, for derigjennom å bedre ressursutnyttelsen ved den domstolene som gir fra seg en sak.

Etter domstolloven § 38 kan behandlingen og avgjørelsen av en sak overføres til en annen domstol av samme orden, det vil si samme trinnhøyde (fra tingrett til tingrett). Gjennom en slik overføringsbeslutning blir den nye domstolen domsmyndig i saken, selv om saken som utgangspunkt tilhører en annen rettskrets. Også denne bestemmelsen er svært mye i bruk pr. i dag.

Det kan således fastslås at lovverket pr. i dag inneholder tilstrekkelig med lovhjemler for en bedre ressursutnyttelse av dommerkapasiteten blant tingrettene i form av fleksibilitet og kompetansedeling.

Dette gjelder både for overføring av tingrettsdommere, i enkeltstående saker (domstolloven § 19, annet ledd), i forbindelse med kortvarige konstitusjoner (domstolloven § 55e) og også som faste ordninger (domstolloven § 33c, annet ledd, annet punktum).

I stedet for å overføre personell mellom domstolene, kan man også gå veien om å overføre saker (domstolloven § 38) og dermed oppnå en bedre ressursutnyttelse.

Når bedre ressursutnyttelse angis av departementet som begrunnelse for å endre rettskretsgrensene, så fremstår begrunnelsen som lite treffende.