Ni år senere er kjennelsen klar: - Vi er mellomfornøyde

Torsdag ettermiddag kom kjennelsen fra Høyesteretts storkammer i den såkalte Dartride-saken. 

Den bunner i en ni år gammel søknad til Oslo kommune om etablering av drosjeløyver. Søknaden ble avslått, og siden den gang har saken vært på turné i rettssystemet før den til slutt endte i Høyesterett. 

Det er egentlig ikke saken i seg selv som storkammeret har behandlet, men snarere muligheten for å reise søksmål med erstatningskrav mot staten for en rettsavgjørelse som er påstått å være i strid med EØS-retten. Altså såkalt EØS-rettslig domstolansvar. 

I den ferske kjennelsen har storkammeret, i tråd med en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, enstemmig kommet til at det i EØS-retten gjelder et statlig erstatningsansvar, men kun når en nasjonal domstol i siste instans åpenbart har brutt gjeldende EØS-rett. Siste instans omfatter Høyesterett i avdeling eller forsterket rett, samt Høyesteretts ankeutvalg.

Da saken gikk for lagmannsretten i 2020, mente Dartride at staten er erstatningsansvarlig etter at Borgarting bommet på EØS-retten.

Viktige avklaringer

Anders Flatabø representerte Dartride i forbindelse med EFTA-domstolens rådgivende uttalelse om eksistensen av, og vilkårene for statlig erstatningsansvar for nasjonale domstolers avgjørelser.

- Vi er vel kanskje mellomfornøyde med resultatet. Vi er fornøyde med at det EØS-rettslige domstolsansvaret nå er endelig etablert som norsk rett, men ser at det fremover vil skape utfordringer å argumentere for ansvar hos Ankeutvalget som ikke pådømte forholdet, sier han.

Han påpeker at Høyesterett samtidig kommer med flere viktige avklaringer som i praksis likevel vil kunne gjøre det mulig å holde Ankeutvalget ansvarlig i denne saken.

- Det kanskje viktigste er det Høyesterett sier i avsnitt 69 om at Ankeutvalget «kan ha plikt til å vurdere EØS-spørsmål av eige tiltak», hvilket etter vårt syn kan danne utgangspunkt for en ansvarsnorm basert på unnlatelser når siste instans ikke pådømmer forholdet (les hele avsnittet lenger ned i saken).

Borgarting lagmannsretts dom 19. november 2020 er avvist som ansvarsgrunnlag, og ikke som såkalt påstandsgrunnlag.

- Dartride er derfor ikke avskåret fra å vise til avgjørelsen fra lagmannsretten i saken, selv om et EØS-rettslig domstolsansvar formelt i denne saken må forankres i ankenektelsen til Ankeutvalget, sier Flatabø.

Ansvarlig for åpenbare feil i underinstansene

Da saken gikk for storkammeret i april, uttalte Flatabø at han forventet at Høyesterett ville si mer om grunnlaget for erstningsansvar utover bare å ta stilling til om i hvilken grad saken fremmes i sin helhet eller ikke.

Denne forventningen mener han er innfridd.

- Høyesterett sa en god del om ansvarsnormen av betydning for den erstatningssaken som nå skal starte opp igjen, sier han og fortsetter:

- Ved siden av uttalelsen i avsnitt 69 om at Ankeutvalget «kan ha plikt til å vurdere EØS-spørsmål av eige tiltak» sies også generelt i avsnitt 68 at det ikke er noe særskilt «ved ankenektingar som gjer slike avgjerder ueigna som grunnlag for skadebotansvar».

- Vi forstår uttalelsene i avsnitt 68 og 69 som at Ankeutvalget kan holdes ansvarlig for unnlatelse av å korrigere åpenbare EØS-brudd begått i underinstansene, dersom anken til Høyesterett påpeker manifeste EØS-brudd på en klar måte.

Må argumentere annerledes

Han forteller at Høyesterett uttalte at de nærmere ansvarsvilkårene som EFTA-domstolen trakk opp ikke skulle prøves av Høyesterett i denne saken, og «skal berre prøvast ved ei mogleg seinare handsaming av skadebotansvaret».

- Det gjenstår derfor å se om avvisningen av Borgarting lagmannsretts dom 19. november 2020 som ansvarsgrunnlag, får stor praktisk betydning for rekkevidden.

Foreløpig kan vi bare si at vi fremover må argumentere annerledes, og holde oss til Ankeutvalgets ankenektelse som ansvarsgrunnlag og skadevoldende handling.

Ansvaret i ankesiling-saker

Ifølge domstolloven § 200, kan ikke søksmål om erstatningskrav mot staten for en rettsavgjørelse som er påstått å være i strid med EØS-retten reises i Norge.

Köbler-saken (C-224/01) fra 2003 åpnet muligheten for dette etter EU-retten.

EFTA-domstolen har senere bekreftet at prinsippet fra Köbler-saken også gjelder for EØS-avtalen, på samme vilkår som med det EU-rettslige ansvaret. Staten har likevel ment at momentene som EFTA-domstolen har oppstilt under erstatningsansvaret, ikke uten videre kan legges til grunn i norsk rett.

Førstvoterende Høgetveit Berg la til grunn at vilkåret for domstolsansvaret er at avgjørelsen som det er knyttet direkte ansvar til «er gjord av den domstolen som dømmer i siste instans».

Spørsmålet var derfor om ankeutvalget hadde dømt i siste instans, selv om utvalget ikke hadde gjennomført en selvstendig realitetsavgjørelse ved ankesilingen. Deretter vises det til EFTA-domstolens praksis, som peker på hva som kan knytte ansvar til en avgjørelse om ankesiling.

Må vurderes i lys av lagmannsrettens avgjørelse

Ifølge praksis fra EFTA-domstolen kan også avgjørelser fra underinstansene være relevante når en skal vurdere om ankesilingen fra ankeutvalget er et tilstrekkelig grovt brudd mot EØS-retten. Disse rådgivende uttalelsene sluttet Høyesterett seg til.

Avsnitt 69:

«Det som kan utløyse ansvaret, vil vera at ankeutvalet – trass feil i lagmannsrettens avgjerd – korkje fremjar anken til handsaming i Høgsterett eller opphevar lagmannsrettens avgjerd. Ankeutvalet kan ha plikt til å vurdere EØS-spørsmål av eige tiltak. Elles må avgjerda frå ankeutvalet særleg vurderast i lys av avgjerda frå lagmannsretten og ikkje minst det som er gjort gjeldande i anken til Høgsterett»

Og videre:

«Der EØS-rettslege påstandsgrunnlag skulle ha vore vurdert av eige tiltak eller er gjorde gjeldande i anken, og utvalet ikkje har respondert på desse ved å vise anken til handsaming i Høgsterett eller ved å oppheve avgjerda frå lagmannsretten, vil dette etter omstenda kunne føre til statleg skadebotansvar tufta på avgjerda frå ankeutvalet».

Konklusjon: Delvis fremmet

Når en anke fører fram i en sak der Høyesterett har avgrenset domsmakt, er hovedregelen at lagmannsrettens avgjørelse må oppheves, skriver førstvoterende Høgetveit Berg.

«Der korrekt regelforståing og det faktumet lagmannsretten har lagt til grunn, berre gjev éi mogleg løysing på det spørsmålet anken gjeld, har Høgsterett likevel grunnlag for å seia ny avgjerd, sjå til dømes HR-2020-2175-A avsnitt 65. Dette er tilfellet i saka her».

VIL DU LESE MER OM SAKEN? 

Dartride-saken: Høyesterett trekker grensene for EØS-rettslig domstolsansvar

Konklusjonen ble til slutt at kravet om erstatning for vedtaket fra Høyesteretts ankeutvalg 10. mars 2021 blir fremmet til behandling, til tross for at vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd ikke er oppfylte. 

Samtidig ble den delen av søksmålet som bygget på selvstendig ansvar på lagmannsrettens dom 19. november 2020, avvist etter § 200 tredje ledd.

Grønt lys til fullt salær for pro bono-arbeid

Kjennelsen trekker også opp linjene for hvordan prissetting av pro bono-arbeid skal beregnes. Prosessfullemektigen for Dartride, Per Andreas Bjørgan, har nemlig ført saken gratis for klienten. 

Staten har argumentert med at utmålingen av sakskostnader ved pro bono-arbeid ikke kan fastsettes med utgangspunkt i hva advokatarbeidet ville ha kostet parten, men ut fra kostnadene til prosessfullmektigen.

«Eg er ikkje samd i det. Ein part som har fått advokathjelp pro bono, kan krevja advokatsalær dekt av motparten sjølv om parten alternativt ikkje må dekkje desse kostnadene sjølv, sjå til dømes HR-2022-1119-A avsnitt 63», skriver førstvoterende. 

Han påpeker at formålet med et pro bono-oppdrag er å hjelpe parten man tar oppdraget for - ikke motparten. 

«Når prosessfullmektigen på denne måten tek risikoen for utfallet, er det samstundes rimeleg at han ikkje berre får dekt kostnadene sine, men også får betalt på vanleg vis dersom søksmålet fører fram.»

Staten har videre gjort gjeldende at siden Dartride ikke opplyste for lagmannsretten at prosessfullmektigen hadde arbeidet pro bono, må dette gjøre prøvingen av om kostnadene var nødvendige, mer inngående enn ellers.

«Kva som er nærare avtalt mellom klienten og advokaten i ei pro bono-ordning, vil kunne variere. Det er ikkje noko krav i lova om at det blir opplyst om slike avtaler. Omsynet til faktagrunnlaget for rettens vurdering av nødvendige kostnader tilseier likevel at slike avtaler blir opplyst for retten – med mindre klientforholdet tilseier noko anna».