Dartride-saken: Høyesterett trekker grensene for EØS-rettslig domstolsansvar

Dartrides søknad om 150 drosjeløyver i Oslo fra 2017 havnet til slutt i Høyesteretts storkammer — åtte år senere.

Torsdag og fredag ble Dartride-saken behandlet i storkammer i Høyesterett. Saken gjaldt adgangen til å kreve erstatning for domstolenes påståtte brudd på EØS-retten (saksnr.: 25-182796SIV-HRET).

Staten ønsker et snevert og tredjeinstans-avgrenset domstolsansvar i EØS, mens Dartride vil ha en bredere ansvarsnorm hvor hele den rettskraftige domstolsbehandlingen kan trekkes inn. 

- Dette er en viktig sak fordi den berører konflikten mellom norsk lov og internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av gjennom EØS-avtalen, understreker høyesterettsdommer Christian Lund.

Under Høyesteretts årlige pressefrokost i januar, forklarte Lund hva saken handler om:

- Utgangspunktet etter norsk rett, nærmere bestemt domstolloven § 200, er at staten ikke er erstatningsansvarlig for rettsavgjørelser. Dersom man er uenig i en dom, må man benytte seg av ankemulighetene. Når disse er oppbrukt, regnes saken som avgjort. Et erstatningssøksmål i etterkant blir sett på som en uønsket omkamp eller en gjenåpning av ankesystemet, og slike saker skal derfor som hovedregel avvises av domstolene, sa Lund.

Spørsmål om saken skal fremmes helt eller delvis

Spørsmålet som var oppe for Høyesterett i denne omgangen, begrenset seg til om erstatningssaken skal fremmes eller avvises, helt eller delvis. 

Dette etter at staten anket lagmannsrettens tidligere kjennelse, der saken ble fremmet «i sin helhet». 

Anken begrenset seg til lovtolkningen i medhold av tvisteloven § 30-6 bokstav c. Bestemmelsen slår fast at når en anke til lagmannsretten er avgjort ved kjennelse, kan avgjørelsen ikke ankes videre, med mindre  anken gjelder den «generelle rettslige forståelse av en skreven rettsregel». 

Striden sto over tolkningen av domstolloven § 200 tredje ledd. Den sier at «erstatningsspørsmål i anledning rettslige avgjørelser» ikke kan reises uten at visse vilkår er oppfylt.

- Gode innlegg fra begge parter

Fredag formiddag sier advokat Anders Flatabø til Advokatbladet at han synes innleggene er gode fra begge parter. 

Flatabø representerte Dartride AS i forbindelse med EFTA-domstolens rådgivende uttalelse om eksistensen av, og vilkårene for statlig erstatningsansvar for nasjonale domstolers avgjørelser. 

For dette tok han tredjeplassen på JUS Kapitals liste over årets juridiske prestasjon i 2025. 

- Jeg regner med at Høyesterett vil si litt mer om ansvarsnormen utover bare å ta stilling til om i hvilken grad saken fremmes i sin helhet eller ikke, sier han.

- Det kan forventes at Høyesterett kommer med flere uttalelser om domstolsansvaret og at det kommer noen føringer som vil få betydning i selve ansvarssaken, sa han fredag formiddag.

- Hvilken prinsipiell betydning har denne storkammersaken?

- Dette er første gang i norsk rett at det EØS-rettslige domstolsansvaret etableres i Høyesterett. Da vil man kanskje si noe om rammene og hvor langt regelen går og da si en del som får betydning for den erstatningssaken som vil gå senere, påpekte Flatabø.

EØS-rettslig domstolsansvar

Bakgrunnen for ukens storkammersak er rettsregelen i Köbler-saken (C-224/01) fra 2003. Her etablerte EU-domstolen at medlemsstatenes EU-rettslige erstatningsansvar også omfatter brudd på EU-retten som skyldes en avgjørelse fra en nasjonal domstol som dømmer i siste instans.

Om dette også gjelder for erstatningsansvar i EØS-området, har derimot vært usikkert.

I sak E-25/24, bekrefter EFTA-domstolen at prinsippet også må gjelde for EØS-avtalen: 

«Formålet med å opprette et dynamisk og ensartet europeisk område kan bare nås dersom EØS-borgere og markedsdeltakere har lik tilgang til domstolene i både EU- og EFTA-pillaren i EØS-området for å sikre rettighetene de har etter EØS-avtalen» (avsnitt 30).

«I lys av domstolenes avgjørende betydning for beskyttelsen av rettighetene enkeltpersoner har etter EØS-retten [...] vil EØS-rettens fulle effektivitet bli satt i fare og beskyttelsen av disse rettighetene bli svekket dersom enkeltpersoner skulle være avskåret fra, på visse vilkår, å få erstatning når deres rettigheter påvirkes av et brudd på EØS-retten som kan tilskrives en avgjørelse truffet av en domstol i en EØS-stat som dømmer i siste instans» (avsnitt 31).

EFTA-domstolen slo videre fast at vilkårene for EØS-rettslig erstatningsansvar skal være identisk med det EU-rettslige ansvaret i avsnitt 34: 

«Det følger av dommen i Köbler at prinsippet om at EUs medlemsstater er forpliktet til å bøte på skade som enkeltpersoner og markedsdeltakere er påført ved brudd på EU-retten som de er ansvarlige for, også kommer til anvendelse når det påståtte bruddet skriver seg fra en avgjørelse truffet av: 

en domstol som dømmer i siste instans, når den EU-rettslige regelen som er overtrådt har til formål å gi enkeltpersoner rettigheter, når bruddet er tilstrekkelig kvalifisert, og når det foreligger en direkte årsakssammenheng mellom bruddet og tapet eller skaden som de skadelidte er påført».

Staten: Ansvaret må justeres etter EFTA-pillaren

Partene er enige om at erstatningsansvaret skal gjelde for både EU- og EØS-rettslig domstolsansvar. 

Staten mener likevel at momentene som EFTA-domstolen oppstiller under ansvarsnormen, ikke uten videre kan legges til grunn. 

«Fraværet av foreleggelsesplikt for nasjonale domstoler i EFTA-statene, og av bindende virkning av EFTA-domstolens tolkningsuttalelser, innebærer at innholdet i ansvarsnormen må være noe annerledes i EØS enn i EU», skriver staten i sitt sluttinnlegg.

Dartride på sin side, mener tvert imot at normen i realiteten skal være den samme som i Köbler-saken. De viser til at det «ikke er noe som tilsier at rekkevidden av det statlige erstatningsansvaret skal være snevrere i EØS- enn i EU-retten».

Kun Høyesteretts avgjørelser

Dartride fremholder at vilkåret «domstol som dømmer i siste instans» fra Köbler-saken, først og fremst handler om at alle nasjonale rettsmidler må være brukt opp, ikke om at man bare kan se på Høyesteretts egen beslutning.

I sluttinnlegget skriver de at vilkåret «først og fremst innebærer krav om at nasjonale rettsmidler må være uttømt».

På den andre siden hevder staten at ansvaret i Norge bare kan knyttes til Høyesteretts avgjørelser, fordi det bare er der det ikke finnes videre rettsmidler. 

Dartride: Ansvaret kan ikke isoleres

Et annet stridstema i saken er om ansvarsvurderingen skal avgrenses til Høyesteretts ankenektelse.

Staten mener det sentrale er om ankeutvalgets beslutning om å nekte anken fremmet, er et åpenbart brudd på EØS-retten.

Dartride mener ansvarsvurderingen ikke kan isoleres på den måten. I sitt sluttinnlegg skriver bedriften at ansvarsvurderingen ikke skal isoleres til ankeutvalgets beslutning, og at «så vel tingrettens som lagmannsrettens begrunnelse inngår i ansvarsvurderingen».

Begynte med 150 drosjeløyver

Saken har sitt utgangspunkt i det private selskapet Dartride, og deres forsøk på å få drosjeløyver i Oslo. Selskapet søkte om 150 løyver, men fikk avslag fra Oslo kommune.

I 2019 saksøkte Dartride kommunen, og hevdet avslaget stred mot EØS-retten.

Lagmannsretten mente at det var staten, ikke kommunen, som eventuelt skulle ha vært saksøkt. Men da Dartride senere saksøkte staten, mente domstolen at kravet var foreldet.

I 2023 fremmet Dartride et nytt krav mot staten, og hevdet at den opprinnelige dommen fra Borgarting lagmannrett var i strid med EØS-avtalen, og at staten derfor er erstatningsansvarlig.