Møt Høyesteretts ferskeste dommere

- Det har vært store personalendringer her det siste året, fortalte justitiarius Toril Marie Øie til de fremmøtte pressefolkene som mandag deltok på Høyesteretts årlige pressefrokost.

På programmet stod fremleggelse av statistikk for 2025, og tre innlegg fra høyesterettsdommerne Kristin Noer, Knut Erik Sæther og Christian Lund om voldtekt, demonstrasjoner og ytringsfrihet, samt en sak som berører konflikten mellom norsk lov og internasjonale forpliktelser.

Men først; de tre nye dommerne. I løpet av 2025 gikk høyesterettsdommerne Hilde Indreberg, Arne Ringnes og Wilhelm Matheson av med pensjon. Inn kom tre nye; Thomas Poulsen og Tonje Vang fra Borgarting lagmannsrett, og Therese Steen fra Norges Bank Administrasjon. 

- Et stort sprang

- Det er store forskjeller mellom å være dommer i Borgarting og i Høyesterett. Det er et stort sprang. Det jeg har tenkt på som en særlig forskjell, er skrivearbeidet. I Høyesterett jobber vi bare med komplekse rettsspørssmål, og må skrive klart og forståelig for hele rettslivet, sa høyesterettsdommer Tonje Vang.

Hun er den andre dommeren i Høyesterett som er utdannet jurist fra UiT, Norges arktiske universitet. Den første var Kine Steinsvik.

Vang sa at hun særlig er opptatt av to ting: Åpenhet og tilgjengelighet.

- Tilgjengelighet med at domstolene må være åpne for alle, ikke bare de som har veldig god råd. Og tilliten til domstolen kan aller best sikres ved at prosessene er så åpne som mulig.

- Ønsket mest av alt

Therese Steen sa at hun som advokat syntes at ingen ting var morsommere enn å prosedere for Høyesterett, og at hun er svært opptatt av viktigheten av domstolenes selvstendighet, og av at sakene er svært godt opplyst.

- For når sakene er godt opplyst fra alle sider, og Høyesterett tar en avgjørelse, så avgjør de noe som vil fungere veldig godt i det norske samfunnet. Så å få muligheten til å være en del av dette laget, var vel egentlig det jeg mest av alt ønsket, sa Steen.

Thomas Poulsen sa at han hadde søkt seg til Høyesterett for å kunne fokusere på de prinsipielle rettslige og samfunnsmessige spørsmålene, og dyrke sin interesse for faget.

Straffeutmålingen i saker om voldtekt

I begynnelsen av februar skal Høyesterett behandle to voldtektssaker i storkammer. Høyesterettsdommer Ragnhild Noer fortalte kort om sakene.

- I fjor vedtok Stortinget lovendringer slik at det ikke lenger skal være minstestraff for voldtekt. Stortinget ga domstolene større rom for å fastsette invidualisert staffeutmåling. 

Hun viste til bakteppet: At Stortinget i 2010 innførte minstestraff på tre år for visse former for voldtekt, og ga føringer i forarbeidene.

- Disse var veldig detaljerte og strenge. Normalstraffen skulle være fire år, og det skulle mye til for å fastsette en annen straff eller gå under minstestraffen på fire års fengsel, sa Noer.

- Rigide regler 

Lovendringen i 2010 førte til en markant økning i straffene, og ga domstolene et snevrere handlingsrom for å fastsette straffen individuelt i forhold til alvoret i den enkelte sakene, fortsatte hun.

- I tillegg ble det reist innvendinger som sa at disse rigide reglene førte til frifinnelser, fordi meddommerne synes at straffen ble for streng, sa Noer.

Stortinget har fulgt Straffelovrådets anbefaling om å fjerne minstestraffen.

- Men straffen skal være rimelig og stå i forhold til forbrytelsen. Det generelle straffenivået skal være det samme, men alvorlige saker skal straffes strengere, mens mindre alvorlige saker skal straffes mildere.

To voldtektsdømte unge menn

I den ene saken Høyesterett skal behandle i februar, handler om en 19 år gammel gutt og en jente rett under 17 år som var på fest samme sted, der begge ble beruset.

- De la seg i samme seng, og hun våknet av at han hadde penis inne i henne, men sa ikke noe, og sovnet igjen. Etterpå anmeldte hun ham for voldtekt. Straffen ble fengsel i tre år og tre måneder.

I den andre saken var gutten nettopp fylt 18 og jenta 13 år, og de to ble kjent på en chattetjeneste og sendte videoer og seksualiserte bilder til hverandre. 

- De møttes, og hadde oralt og vaginalt samleie. Han opplevde ikke at dette var uønsket fra hennes side, mens hun opplevde at hun ikke kunne si nei. Seksuell omgang med barn under 14 år er å betrakte som voldtekt etter loven, og han var klar over at jentas alder. 

18-åringen ble dømt til fengsel i fire år og seks måneder.

- Høyesterett skal ta stilling til hva som er riktig straff, gitt de nye reglene og føringene som ble gitt i den forbindelse. Dette vil gi retningslinjer for underordnede domstoler, som behandler svært mange av denne typen saker, sa Noer.

Dartride-saken og statens erstatningsansvar 

Høyesterettsdommer Christian Lund fortalte om den kommende storkammersaken kalt Dartride-saken, en sak han medga er litt komplisert.

- Utgangspunktet etter norsk rett, nærmere bestemt domstolloven § 200, er at staten ikke er erstatningsansvarlig for rettsavgjørelser. Dersom man er uenig i en dom, må man benytte seg av ankemulighetene. Når disse er oppbrukt, regnes saken som avgjort. Et erstatningssøksmål i etterkant blir sett på som en uønsket omkamp eller en gjenåpning av ankesystemet, og slike saker skal derfor som hovedregel avvises av domstolene, sa Lund.

I EU finnes det derimot regler om at staten kan holdes erstatningsansvarlig for dommer som strider mot EU-retten, noe som følger av den såkalte Köbler-doktrinen, fortalte han.

- Men ansvaret gjelder kun for domstoler som dømmer i siste instans. Saken som nå skal behandles i Høyesterett, reiser to sentrale spørsmål: Gjelder dette prinsippet også i norsk rett via EØS-avtalen? Og hvor langt strekker dette ansvaret seg?

Sak om 150 drosjeløyver

Lund fortalte at Staten erkjenner at de kan være anvarlige for EØS-stridige avgjørelser, men hevder at dette kun gjelder for avgjørelser fattet av Høyesterett, da det er de som dømmer i siste instans.

- Saken har sitt utgangspunkt i et privat selskap, Dartride, og deres forsøk på å få drosjeløyver i Oslo. Selskapet søkte om 150 løyver, men fikk avslag fra Oslo kommune.

I 2019 saksøkte Dartride kommunen, og hevdet avslaget stred mot EØS-retten.

- Lagmannsretten mente at det var staten, ikke kommunen, som eventuelt skulle ha vært saksøkt. Men da Dartride senere saksøkte staten, mente domstolen at kravet var foreldet, sa Lund.

I 2023 fremmet Dartride et nytt krav mot staten, og hevdet at den opprinnelige dommen fra Borgarting lagmannrett var i strid med EØS-avtalen, og at staten derfor er erstatningsansvarlig.

Fikk rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen

Mens tingretten avviste saken i januar 2024, fremmet Eidsivating lagmannsrett hele saken. 

- De la vekt på en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen fra juni 2023, som konkuderte med at statens ansvar for brudd på EØS-retten også gjelder for domstoler som dømmer i siste instans i den konrkete saken. Lagmannsretten mente at deres egen dom kunne utgjøre et ansvarsgrunnlag så lenge alle rettsmidler i Norge var uttømt.

Høyesterett skal kun ta stilling til avvisningsspørsmålet, understreket Lund.

- Kjernen i saken er om det kun er Høyesteretts egne avgjørelser, som ankeutvalgets nektelse, som kan gi grunnlag for erstatning, eller om også en dom fra lagmannsretten kan gi et slikt grunnlag. 

- Dette er en viktig sak fordi den berører konflikten mellom norsk lov og internasjonale forplikteler som Norge er bundet av gjennom EØS-avtalen. 

Saken er berammet til første uke i april, go skal gå over to dager.

- Storkammersaker tar mye tid

I 2025 avgjorde Høyesterett 45 sivile saker og 44 straffesaker i avdeling. Tre av sakene ble behandlet i storkammer.

Antallet behandlede saker kan høres lite ut, sa justitiarius.

- Men når vi sammenligner med tidligere år, ser vi at i de årene der vi har storkammersaker, så er det plass til færre saker i avdeling. Storkammersaker tar mye mer tid, både til forberedelser, og fordi elleve dommere skal ha et ord med i laget, sa Øie.

Totalt mottok Høyesterett 2286 ankesaker i 2025. Tallet har vært relativt stabilt de ti siste årene. Av sakene som kom inn, var 385 anker over dom i sivile saker, og 686 anker over kjennelse eller beslutning i sivile saker.

I 2025 ble 12,2 prosent av ankene over dom i sivile saker og 11,6 prosent av ankene over dom i straffesaker fremmet til behandling i avdeling eller forsterket rett.

Dissensfrekvens på 17 prosent

Det var dissens i 15 av i alt 89 avgjørelser i avdeling og storkammer, noe som gir en dissensfrekvens på 17 prosent. 

Det var ni dissenser i sivile saker og seks dissenser i straffesaker, ifølge statistikken. Av dissensene gjaldt 14 resultatet i saken.

Det var dissens 3-2 i elleve av avgjørelsene.

Saksbehandlingstiden var gjennomsnittlig seks måneder i sivile saker og 3,7 måneder i straffesaker.

- Her er Norge er et foregangsland i internasjonal sammenheng. I alle instanser behandles saker hurtig i Norge, og dette er noe vi hele tiden må ha fokus på. Det har skjedd en liten forbedrng i saksbehandlingstiden hos oss, sa Øie.

Videre kom det inn 391 anke over dom i straffesaker, og 824 anker over kjennelser eller beslutninger i straffesaker.

Høyesteretts årsmelding kan du lese her.